Smuglerskipets aller siste reis
Våget livet for å berge smuglerspriten
Mannskapet på spritsmuglerskipet «Venus» kjempet for livet. Vinterstormen og Stadhavet hadde gått sammen om å begrave både smuglerne og fartøyet. Og bak kom tollerne. En storstilt redningsaksjon i to deler ble satt i gang. Først for å berge mannskapet. Deretter lasten.
Muligens var smuglerskipet «Venus» allerede skadeskutt etter å ha flyktet fra tollkrysseren «Nordlands» granater, tre dager i forveien. Den illegale spriten under dekk fikk selskap av salt, norsk sjøvann. Det var natt til 12. desember 1931, og smuglerskipet hadde truffet et skjær. Det kunne ikke skjedd på et verre sted.
«Venus» kjempet for livet mot Stadhavet i full storm. Havstrekningen er Norskekystens mest beryktede, og utallige skip og liv har gått tapt i dette urene farvannet.
Nå forsøkte kapteinen å ta skuta mot land, der intetanende innbyggere i de små bygdene Kvalheim og Færestranda lå og sov. Fortvilte rop om hjelp ble blåst på land ute fra det opprørte havet. Som ved et under ble ropene fanget opp av en våken fyrvokter.
Snart var bygdefolk engasjert i en desperat kamp for å redde liv. Som en ren bonus tok de med seg skipslasten i samme slengen. Det påfølgende året ble for enkelte en eneste, lang fyllekule.
Smuglerkapteinen
Forbudstiden var for lengst over, men det norske markedet for smuglersprit tørket ikke inn selv om brennevinsforbudet var opphevet. Vinmonopolet hadde tilbudt brennevin over disk i fire år allerede, men var prisene høye, utvalget begrenset, utsalgsstedene få og åpningstidene upraktiske. Både i byene på Østlandet og i bygdene langs kysten fikk smuglere avsetning for sine varer.
Den tyske kaptein Karl Wisnagrotzky kunne drive sin lukrative geskjeft med frakt av sprit til tørste nordmenn gjennom nettverk etablert under forbudstiden.
Kaptein Wisnagrotzky brukte Lerwick på Shetland som base. Sprit tatt om bord i for eksempel Antwerpen i Nederland, ble fraktet til flere land i nord-Atlanteren ved hjelp av stadig nye fartøy med stadig nye navn og mannskap.
Men alt gikk ikke like greit lenger. Høsten 1931 forlot hele mannskapet kaptein Wisnagrotzky og hans skip «Venus». Samtidig mobiliserte norske tollere. Da «Venus» forlot Lerwick med kurs mot Norge med 20 000 liter 96 prosent sprit i lasten, hadde ryktet deres allerede kommet frem.
I en artikkel i Oppland arbeiderblad trykket to dager før forliset, omtales smuglerskipet «Venus» ved navn. Ærendet hennes var heller ingen hemmelighet. Både «Venus» og kaptein Wisnagrotzky, for anledningen omtalt som «den kjente storsmugler Negrovsky», var avslørt. Nå var det bare om å gjøre for tollerne å få tak i dem.
Under ild
Tollvesenets aktivitet utenfor Norskekysten var trappet ned etter forbudstidens slutt, men tollerne om bord på tollkrysseren «Nordland» var fortsatt i aktivitet − og på utkikk etter «Venus».
«Venus» ble bygget som BB-48 Preussen ved G Seebeck AG i Wesermunde, Tyskland i 1903. Hun veide 92 tonn, og ble levert med en trippel ekspansjon dampmaskin med to kjeler. Denne hadde en ytelse på 420 hk, noe som kunne få fartøyet opp i 9,8 knop.
Hennes første eier var Deutsche Dampffischereigesellschaft Nordsee i Bremen.
Under 1. verdenskrig tjenestegjorde hun i den keiserlige tyske marine fra september 1915 til krigens slutt. Hun overlevde krigen, og ble levert tilbake til rederiet 7.12.18. I 1928 ble hun solgt, og endret navn til Wobke.
9. desember oppdaget utkikken på «Nordland» et uidentifisert fartøy utenfor Trøndelag. Fartøyet, som kapteinen på Nordland mente var «Venus», svarte ikke på tollernes oppkall, men fortsatte på stø kurs videre. Tollkapteinen beordret tre varselskudd avfyrt.
Det uidentifiserte fartøyet svarte med å slukke alle lanterner, og flyktet. Nordland opptok forfølgelsen, og skjøt ytterlig nærmere tyve skarpe skudd etter rømlingen. Det flyktende skipet klarte imidlertid å unnslippe ved å styre inn i et voldsomt uvær.
Om noen av skuddene fra «Nordland» hadde truffet, var «Venus» skjebne allerede beseglet.
Borte i havet
Tre døgn senere kjempet altså kaptein Wisnagrotzky og mannskapet på «Venus» for å overleve. Båten tok inn vann etter å ha truffet et skjær i uværet. Mannskapet fikk låret livbåten med fem mann om bord.
Mennene hadde fått i oppdrag å ro til land og skaffe hjelp fra Hendanes fyr som de kunne se fra «Venus». Men da livbåten tok vannet, ble den kastet rundt av bølgene. Mennene havnet i den iskalde sjøen. Uten flere livbåter var gode råd dyre. Også redningsvester manglet.
I hui og hast ble sprit fra smuglerlasten tømt ut i havet, og provisoriske flåter ble surret sammen med spritkanner som flottører. To flåter ble laget, hver av dem med oppdrift nok til å bære fire mann.
Mens dette pågikk, drev «Venus» stadig nærmere og nærmere land. Kaptein Wisnagrotzky forsøkte fortvilet å sette anker i det urene farvannet, men lyktes ikke. Med ett traff «Venus» enda et skjær. Den kraftige sjøen brøt skuta over på siden, og alle om bord havnet i sjøen.
På et tidspunkt skal kaptein Wisnagrotzky ha brukket armen, og havnet i de frådende vannmassene uten at noen kunne hjelpe ham.
Redningsaksjon
Fyrvokteren på Hendanes var trolig den eneste våkne sjel inne på land da forliset var et faktum. På ett eller annet vis fanget han opp ropene om hjelp og fikk mobilisert folk i land til redningsaksjon.
Fyrvokterens bror og nabo klarte å sette ut en båt for å komme de skipbrudne til unnsetning. Førstestyrmann på «Venus» Walter Savage og maskinist Georg Ehalt ble halt opp av sjøen, og overlevde. En annen fra Venus-mannskapet var ikke like heldig:
– Én var i live, men døde i båten. To overlevde, og de bar vi opp i huset. Det kom en båt til og plukket opp døde. Vi hadde nok med de overlevende, fortalte Johanne Færestrand i 1996. Hun var svigerinne av fyrvokteren som oppdaget forliset.
Språkproblemer gjorde at de ikke fikk snakket med de to overlevende.
– Vi forsto ikke engelsk, og de snakket ikke norsk. Noen hentet lensmannen, som tok seg av dem.
Gravøl
Av besetningen på 13 var det bare Ehalt og Savage som overlevde forliset. Under den etterfølgende sjøforklaringen hevdet de at de aldri hadde blitt beskutt av «Nordland». De forklarte at de aldri hadde møtt noen tollkrysser i det hele tatt. Spritlasten? Nei, den viste de ikke hvor skulle eller hvem som skulle ta imot.
De døde som ble funnet igjen ble med ett unntak gravlagt på kirkegården i Vågsvåg. De fem i livbåten ble aldri sett igjen. De ble tatt av havet, sammen med kaptein Karl Wisnagrotsky.
Men gravølet ble langvarig. Det bidro smuglerne selv til.
Det er ulike opplysninger om hvor stor lasten var, men det er anslått opp mot 20 000 liter ren 96 % sprit. Hvor mye av dette som ble reddet opp på land, ble aldri avklart. Folk gjemte spriten i kjellere og høylåver så tollere og politi ikke skulle finne den.
Ingen gjorde selvsagt krav på lasten heller. Kanskje satt spritnettverk og frådet i stille raseri over at befolkningen i de små bygdene Kvalheim og Færestranda ble marinert i smuglersprit.
Om lokalbefolkningen reddet dunker med 10 000 liter 96 % sprit, så utgjør fortsatt dette 14 200 liter med 40 % brennevin. Dette var små bygder, og det sies at folk der ute drakk fra smuglerlasten til innpå 60-tallet. Andre kastet inn håndkleet tidligere. Festen ble rett og slett for slitsom. Alternativet var mer fristende: Å bli frelst og avholdsmenn.
Spritdunker i fjæra
I tiden etter forliset drev spritkanner fra lasten i land i bygdene rundt Hendanes fyr. En ny redningsoperasjon ble satt i gang.
I filmen «Då spriten fløymde» fra 1996, forteller Arthur Myhre hvordan han på vei til skolen om morgenen, fant noe i fjæra han aldri hadde sett før: Sorte dunker lå og slo mot steinene. Arthur plukket dem opp, og la dem på land. Da han kom tilbake etter skolen, var de forsvunnet. Også Arthurs eldre bror, Håkon, deltok i jakten.
– Vi visste ikke hva sprit var. Vi åpnet én, slo litt i nevene og smakte. Så bar vi dunkene opp i kjelleren og fylte innholdet på flasker.
Én som forsto mer var fetteren deres, Ragnvald Myhre. Sammen med to sambygdinger fra Kvalheim la han ut på spritjakt i fjæra.
– Jeg gikk på steinene i fjæra da jeg hørte det bråka nede ved en stor, flat stein som stakk ut i sjøen. Det var to dunker, én på hver side av steinen.
Sjøen gikk grov, men Ragnvald fikk berget dunkene. Da det kom ei stor bølge som slo over hele steinen med Ragnvald på, satt han med ei kanne under hver arm og tenkte at hvis dette går bra, går alt bra. Den natta berget de tre karene 160 liter sprit.
«Venus» eksisterer fortsatt, men det er ikke så mye igjen av henne. Vraket er et kjent dykkermål, men den værharde sjøstrekningen med mye strøm har forårsaket stor slitasje. En av dem som har dykket på «Venus» er hadelendingen Kai Natvig.
− Vi så dampkjelen. Den så ut som en stor jernplate som sto opp i vannet. Vi så at skipsklokka var intakt, og vi så noen ventiler.
Natvig dykket på henne i 1985. Om dampkjele og skipsklokke fortsatt er intakte, vites ikke. Men «Venus» ligger på fin dykkerdybde. Det går fortsatt an å finne det ut.
Historiene om hva som skjedde har overlevd til vår tid. Med Ragnvald Myhres ord:
– Det vart drukke utover heile det året.
Knut, en kamerat av Ragnvald, var hjemme fra Amerika. Ragnvald var med Knut på besøk rundt i bygda.
– Det var gjestebud alle plasser, og sprit var det hvor vi kom. Man kunne ikke gå inn i et eneste hjem uten at det var sprit, likør og gode greier.
Det var imidlertid noen unntak. Johanne Færestrand tilhørte pinsemenigheten.
– Vi var pinsevenner. Vi kunne ikke ha slikt i hus.
Det påfølgende året ble slitsomt for mange, ifølge Ragnvald − ham selv inkludert. Ett år senere orket han ikke mer. Han var utslitt av all drikkingen, og ble kristen og avholdsmann.
– Den spriten var rett og slett ei ulukke for bygda. Det vart lite gjort, og mykje drukke.
Og lensmannen?
– Han sa folk bare kunne beholde spriten så lenge ungene ikke fikk tak i den. Lensmannen drakk masse han også, fortalte Håkon Myhre.
Denne saken ble første gang publisert 16/04 2021, og sist oppdatert 12/12 2023.
