alle bombers mor
Sjokket som skremte verden til fred
Hydrogenbomben er det verste av det verste. Og ingen har laget en mer fryktinngytende variant enn Sovjet. Da «Tsarbomben» smalt i 1961, var tidspunktet det verst tenkelige.
Høsten var mørk og grå, 30. oktober 1961. I Nord-Norge lette hjelpemannskaper desperat etter et Twin Otter-fly som var savnet i snøbyger og kulde. I Oslo kranglet politikerne om heving av kommuneskatten.
Kultureliten var rystet over at den kjente dirigenten Pierre Monteux som skulle dirigere Oslo filharmoniske orkester uken etter, hadde fått hjerteanfall og falt om på podiet under en konsert i Stockholm.
VG trykket denne dagen på side to et dikt med tittelen «Den store bomben». Diktet startet med strofen «Luften, kamerat Khrustsjov, tilhørte alle en gang», og ble avsluttet med «Aldri har noe brakt øksen så nær til livstreets rot».
Enten må dikteren Albert Henrik Mohn vært en lynrask poet eller vært utstyrt med et djevelsk klarsyn. For akkurat denne mandagen utløste Sovjet den største menneskeskapte eksplosjonen i historien; dommedagsvåpenet «Tsar Bomba».
Forsinket av fallskjerm
Klokken hadde passert 09 norsk tid da et sovjetisk bombefly satte kursen mot Novaja Semlja i Nordishavet. Etter 900 kilometers flyreise fra fastlandet, slapp mannskapet «Big Ivan»; et monster av en bombe: Åtte meter lang, to meter bred og med en vekt på 27 tonn. En bombe verden ikke har opplevd maken til, hverken før eller siden.
Fra ti kilometers høyde falt superbomben med en sprengkraft på 50 megatonn igjennom det tette skylaget. Bomben hang i en fallskjerm for å bremse fallet mest mulig, slik at flyet skulle ha en sjanse til å komme seg unna den enorme eksplosjonen som ventet.
188 sekunder etter slippet, klokken 13.32 lokal Moskva-tid, sørget barometriske sensorer for å detonere bomben i 4500 meters høyde over Mityushika-bukten på vestkysten på øya i Nordishavet.
64 kilometers soppsky
Først kom et enormt lysglimt som kunne sees to tusen kilometer unna. Så fulgte et øredøvende drønn som var hørbart i Vardø.
En atombombe kjennetegnes av at atomkjerner spaltes og frigjør energi i en såkalt fisjonsbombe som er ille nok. Verdens første atombomber som ble brukt som angrepsvåpen, «Little Boy» og storebroren «Fat Man», drepte til sammen 129 000 mennesker på tampen av 2. verdenskrig, i tillegg til å påføre en stor del av befolkningen i Hiroshima og Nagasaki dødelige senskader.
Men ingenting kan måle seg med Tsarbomben, en hydrogenbombe der 97 prosent av sprengkraften kom fra ren fusjonsenergi.
En slik bombe er på et vis to bomber i én: Først skjer det en kjernespalting, slik som i en «vanlig» atombombe. Kraften fra atombomben utløser siden en kjemisk reaksjon som gjør det mulig for hydrogen å smelte sammen og gjenskape det som skjer på solen i én, eneste voldsom eksplosjon.
Den første sjokkbølgen traff flyet som bomben ble sluppet fra. Flyet mistet høyde og holdt på å knekke i to av belastningen. Først etter et fall på 1000 meter fikk pilotene kontroll på flyet igjen.
Kreftene i det som ble hetende «Tsarbomben» var ikke bare enorme, men også mye større enn noen hadde klart å beregne.Ildkulen spredde seg så voldsomt at folk i radius på hundre kilometer på bakken ville ha fått tredjegrads forbrenninger. Innenfor en radius på 1000 kilometer ville bygninger falt som korthus, trær revet opp ved røttene og mennesker tatt med i dragsuget.
På Novaja Semlja er det stort sett bare fjell, daler og is, men trykkbølgene gjorde likevel skade: 500 kilometer unna gikk vinduer i en liten landsby i knas. En 64 kilometers soppsky steg opp i horisonten, syv ganger høyere enn Mount Everest. Tsarbomben, menneskehetens største smell var over.
«Terror»
Bomben skulle bli den største av alle bomber. Hydrogenbomben hadde en effekt som var omtrent 1570 ganger større enn bombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Til sammen. En bombe verden aldri ønsker å oppleve igjen.
Verden var i sjokk. I Norge ryddet ettermiddagsavisene førstesidene. VG proklamerte «Superbomben sprengt i dag», og refererte at seismografer hadde fått to til fire ganger større utslag enn under prøvesprengningen av «Statminister Krustsjuovs terrorbombe» uken før.
Smellet var såpass stort at FNs sikkerhetsråd ble kalt sammen til hastemøte. Men var det en hydrogenbombe?
− Trolig ikke, mente amerikanerne med flere.
Styrkedemonstrasjon
Særlig én ting uroer med hydrogenbombe. Den kan teoretisk sett bli så stor som skaperne av den bare vil. Sovjeterne hadde opprinnelig tenkt å bygge Tsarbomben med en sprengkraft på 100 megatonn, altså dobbelt så voldsom som den som faktisk ble sluppet – men ombestemte seg.
Heldigvis, kan en si.
Året 1961 var nemlig et kriseår i internasjonal politikk og diplomati, ifølge professor emeritus Hallvard Tjelmeland (72) ved Universitetet i Tromsø og forfatter av boken «Den kalde krigen».
– Tsarbomben var en demonstrasjon av styrke. Prøvesprengingen viste at sovjeterne teknologisk ikke sto tilbake for amerikanerne, sier Tjelmeland.
Politisk krise
Tsarbomben i 1961 ble sluppet mens den kalde krigen var i ferd med å bli på sitt aller mest tilspissede. I Berlin var ting gått helt i stå. Enden på 2. verdenskrig hadde skapt et maktvakuum i det sentrale Europa. Et hull seierherrene, sovjeterne og de vestlige styrkene med amerikanerne i spissen, begge ønsket å fylle.
Sovjetunionen hadde fremlagt et ultimatum; vestmaktene måtte ut av Berlin. Vestmaktene nektet. Løsningen på konflikten kom 13. august 1961, et par måneder før superbomben gikk av i Novaja Semlja: Berlin-muren.
Samtidig med byggingen av Berlinmuren og smellet fra Tsarbomben i isødet flere tusen kilometer nord, satt kinesiske og sovjetiske menn i Moskva i det som skulle bli deres siste felles partikongress.
Sovjet og Kina var i åpen konflikt om tolkningen av marxismen. Sovjet ville ha sin marxisme-leninisme, mens Kina mente svaret var å følge Mao.
– Derfor var Tsarbomben også viktig for å vise muskler overfor Kina, sier Tjelmeland.
Atomvåpenkappløpet mellom stormaktene USA og Sovjet hadde i 1961 pågått lenge allerede. Amerikanerne førte lenge an. Mellom 1945 og 1992 gjennomførte USA over 1000 prøvesprengninger i Nevada-ørkenene.
Et vanvittig våpenkappløp
Sovjetunionen hang med. I 1949 detonerte de sin første atombombe. Og i kappløpet om verdensrommet var sovjeterne førende. Sputnik 1 ble sendt i bane rundt jorda 4. oktober 1957 og utløste sjokkbølger i USA.
– Tsarbomben kom i kjølvannet av det som ble kalt Sputnik-sjokket. Sovjeterne viste at de var på hugget, sier Tjelmeland.
Bare måneder før Tsarbomen ble sluppet, pågikk en hard og tett presidentvalgkamp mellom Richard Nixon og John F. Kennedy. Høsten 1960 forsøkte Kennedy å slå politisk mynt på den tilspissede situasjonen mellom Sovjet og USA, og lyktes.
– Kennedy overdrev veldig Sovjets teknologiske utvikling, sier Tjelmeland.
Verden skalv
Men like fullt; en aprildag i 1961 ble Jurij Gagarin det første menneske i verdensrommet. «Det er ingen gud der oppe», proklamerte Gagarin underveis.
Kommunistene på bakken var sikkert enige.
Da Sovjet slapp Tsarbomben, røpet de i hvert fall hvor djevelen holdt til.
Ett år senere, 16. oktober 1962, ble USAs president Kennedy vist flyfotografier av utskytningsramper for sovjetiske mellomdistanseraketter på Cuba. Missilene kunne åpenbart nå mål i USA med atomladninger.
Kennedy svarte med å erklære en blokade av all våpentransport til Cuba, og situasjonen spisset seg til ved at Sovjetunionen sendte skip med kurs for øya. I ti dager holdt verden pusten før skipene med atommissiler ble kalt hjem, og basen på Cuba demontert.
Aldri før har verden vært nærmere en atomkrig. Kanskje bidro den enorme eksplosjonen fra Tsarbomben året før til å spre nok frykt for dommedag i begge leire.
I 1963 hadde sovjeterne og amerikanerne fått nok av det stadig akselererende atomvåpen-kappløpet.
– Som følge av Cubakrisen, fikk vi det som senere ble kalt den lille avspenningen i Den kalde krigen. Stormaktene skrev under på en avtale om et forbud mot atomprøvesprengninger i luft, under vann og i det ytre rom. I tillegg ble det opprettet en direkte telefonlinje, en hotline, mellom stormaktene, sier Tjelmeland.
Men nå stiger pulsen igjen. I november 2023 havarerte den siste av tre store nedrustningsavtaler da Russland trakk seg. I fjor forlot Putin avtalen om langtrekkende atomvåpen og forbudet mot atomprøvesprengninger. Avtalen om forbud mot mellomdistanseraketter på europeisk jord opphørte allerede i 2019.
− En uansvarlig og farlig beslutning som vi fordømmer. Fordi det gjør verden farligere, kommenterte Natos generalsekretær Jens Stoltenberg overfor VG i november i fjor.
Kilder: Nuclearweaponarchive.org, Wikipedia, History Channel og VG.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 18 2024
Denne saken ble første gang publisert 11/04 2024.
