Is i rubben for norsk skiprodusent
Toppløperne glipper, nå jakter Madshus nye gullski
Til helgen starter langrennssesongen – uten en eneste landslagsløper på norske Madshus-ski. De siste årene har skiprodusenten på Biri blitt dumpet av norske toppløpere. Nå intensiveres jakten på nye gullski.
På bildet flyr Hans Christer Holund inn til VM-gull på norske ski under 5-mila i Seefeld. Kanskje det siste mesterskapsgullet med en nordmann på norske Madshus ski – i hvert fall på en stund. Den gedigne VM-oppturen for den norske skifabrikanten ble nemlig snudd til nedtur. Selv gullski holdt ikke for Holund. Også han brøt samarbeidet med skifabrikken på Biri. Dermed glapp den siste norske landslagsløperen for Madshus.
Hvorfor vant han – og forsvant?
Truet Sundbys gull
Ski-VM i Seefeldt sist vinter var eksamen, ikke bare for løpere og landslagsapparatet, men også for skiprodusentene. Under mesterskapet ble det jobbet dag og natt
i fabrikken på Biri mellom Lillehammer og Gjøvik for å følge opp løperne i Østerrike.
Madshus-skiene hadde vært på pallen, men service-gjengen i Østerrike og mannskapet på Biri forventet mer. Ikke minst fordi Madshus-løperen Aleksandr Bessmertnykh fra Russland var den eneste løperen som truet Fischer-løper Martin Johnsrud Sundbys første mesterskapsgull, som kom på 15 kilometeren. Bess som han kalles, dundret inn fattige 2,9 sekunder etter Sundby, og kunne fort ødelagt jubeldagen for den norske veteranen som til da manglet medalje av edleste valør i en individuell mesterskapsøvelse.
For Madshus-gjengen var russernes løp en skikkelig opptur. Løpet gikk på varmt føre og sommerlige temperaturer, som tidligere har vært en utfordring for Madshus. Nå hadde de fått bekreftelse på at skiene holdt mål også på slikt føre.
I Østerrike og hjemme på Biri ble det jobbet på spreng. I hemmelighet ble det laget og sendt nedover helt spesielle ski, mandag 25. februar. Skiene ankom München med siste fly fra Norge. Racingsjef Ole Martin Storlien hadde vært med å teste i VM-løypene og skjønte at de var nær et gjennombrudd i forsøkene på å få bukt med problemene på varm og våt snø. Den mandagskvelden sto han og en kompis trippende på flyplassen i München mens de ventet på «pakken» fra Biri.
Skiene var til Heidi Weng. Med skiene i bilen tok de fatt på den to timer lange bilturen tilbake til VM-byen i nattens mulm og mørke.
Teknologisk kappløp
Helt siden starten har Madshus higet etter å gjøre det enklere og bedre for både skiløpere og seg selv.
Det foregår stadig teknisk- og teknologisk utvikling innen skisporten.
– Det gjelder å ligge i forkant. Da er samarbeid viktig, understreker markedsansvarlig Per Wiik.
Madshus har i en årrekke jobbet tett med bindingsprodusenten Rottefella. Sammen var de først ute med NIS-platen som blir støpt inn i skien, og som bindingene kunne skyves på uten bruk av skruer, drill og lim.
Etter hvert kunne man justere feste og glid ved å flytte bindingene fremover og bakover på NIS platen, en liten revolusjon de var alene om i lang tid.
Omtrent samtidig med at felleskiene gjorde sitt inntog for alvor, kom MOVE-bindingen. Den gjør at man ikke trenger ta av seg skiene for å justere bindingen frem eller tilbake. Man vrir simpelthen på en bryter rett foran bindingen.
– Med felleski er dette optimalt. Har man dårlig feste vrir man bare bindingen fremover. Og motsatt om man ønsker bedre glid, forklarer Per Wiik muntert.
For omkring 20 år siden startet Madhus og SINTEF med utvikling av et system for skanning av ski, slik at fabrikken, selgere og kjøpere finner best egnet par.
– Man kan blant annet se hvordan skien skal smøres til løperens vekt og lengde, sier teknisk sjef Bjørn Ivar Austrøm.
Madshus har flere prosjekter som er støttet av Forskningsrådet.
– Vi samarbeider med mange, sier Austrøm og nevner SWIX, IDT, Olympiatoppen, NTNU og Sintef.
De vil utvikle fremtidens utstyr samt å bidra på miljøfronten, blant annet med en såle som kan hamle opp med fluorholdige produkter, avslører Austrøm.
Men helt sentralt i ski-utviklingen har samarbeidet med toppløperne vært, og da særlig Thomas Alsgaard og Ole Einar Bjørndalen.
– Thomas Alsgaard er nok den som har betydd mest for Madshus, smiler Wiik.
Prototyp spesial de luxe
Vel fremme ble skiposen overlevert serviceteamet. Før rennet ble de testet. Det var såpass oppløftende at Weng valgte å konkurrere med paret. Hun var ikke i superform, men endte likevel på 7. plass. Og var visstnok såre fornøyd med skiene.
Positive tilbakemeldinger strømmet inn på fabrikken hjemme i Norge. De skrudde og justerte på maskiner og materiale. Onsdag 27. februar ble det laget ytterligere to spesielle VM-par inne i hjertet av fabrikken. Skøyteskiene var tiltenkt Hans Christer Holund og den kommende 5-mila.
Vant og brøt
Så kom søndagen. Det var varmt. Kanskje den varmeste dagen i Seefeld-VM. Arrangøren slet med løypene. 50 kilometer fellesstart fristil skulle bli rene heteslaget.
Hans Christer Holund er ingen spurter. Han måtte stole på at skiene kunne bidra ved å gi han det forspranget han trengte. Med alvorlig mine spente han på seg spesialskiene. Det fikk bære eller briste. Og sannelig: Én time og femti minutter senere fosset han inn til sitt sensasjonelle VM-gull. Og det på den aller gjeveste VM-distansen.
Vill jubel hos Madshus: Nå måtte det vel være klart for alle at mytene om trege Madshus-ski på varmt føre, var avlivet! Holunds femmilsbragd skulle brukes for alt det var verdt. Klemmene var harde og tårene mange i målområdet. «Dear to believe», var slagordet Madshus-gjengen gikk for etter bragden.
Men. Slik ble det altså ikke. Etter lang tids betenkning valgte Holund å bryte med Madshus, produsenten bak gullskiene til løpere som Thomas Alsgaard og Ole Einar Bjørndalen. Holund hadde vel ikke trua. Likevel.
– Så forsvant han også, konstaterer markedsansvarlig Per Wiik.
Snur nedtur
Madshus
Grunnlagt i 1906.
Grunnlegger Martin Madshus drev også produksjon av likkister, som mange av konkurrentene på den tiden da det ble produsert ski i hver krik og krok i hele Norge.
Flyttet til Biri i Gjøvik kommune i 1972, kastet seg raskt på glassfiber-revolusjonen to år etterpå, mens andre norske skiprodusenter tviholdt på treskiene.
I 1988 ble Madshus solgt til K2. Rundt 1994 ville amerikanerne flytte produksjonen til Kina.
I dag er Madshus den eneste produsenten med industriell skiproduksjon i Norge.
Omkring 70 ansatte.
Omsetning 2018: 233 millioner kroner. 10 mill. i resultat.
Totalt produseres 150 000 par Madshusski, hvorav 90 000 par på Biri. Resten produseres på K2s fabrikk i Kina, i hovedsak barneski og stålkant-ski/fjellski.
I tillegg til dette kommer sko og staver samt tilleggsprodukter.
Madshus eies av amerikanske K2 og et privat investeringsfond.
– Det er ikke til å underslå at det har vært noen nedturer etter at den ene etter den andre av toppløperne har forlatt oss, fortsetter markedssjef Wiik.
Foran fjorårssesongen forsvant fabrikkens hjemmeyndling Ingvild Flugstad Østberg over til Fischer. Etter sist sesong forsvant også Heidi Weng samme vei.
– Det er kjedelig at vi mister løpere. Konkurrentene har satset veldig mye. Vi har ikke vært like frempå og dermed har de fått en «fot i døra» og lokket dem til seg. Vi er en liten aktør og har ikke de samme ressursene. Men du kan banne på at vi skal slå tilbake, lover Per Wiik. For Wiik har klokkertro på fremtiden.
– Nå skjer det mye bra her, ser du. Vi har finsiktet markedet og ansatt medarbeidere med spesiell erfaring og unik kompetanse med tanke på produktutvikling og oppfølging. Ole Einar Bjørndalens mangeårige servicemann Svein Ivar Moen, samt Harvard-utdannede produktutvikler Connor Green er hyret inn. Begge har hatt hendene fulle og fullt fokus på videre utvikling av topp-racing produktene.
Oppfølging mot toppløperne, det vil si de på nivået under landslaget er ytterligere forsterket. Tidligere kombinertløper i verdenscupen Ole Martin Storlien er racingsjef. I høst styrket de racingavdelingen med skiskytter Martin Fourcades tidligere servicemann, franske Sylvain Fanjas-Claret, som nå har flyttet til Norge.
Noe av grunnen til kraftsamlingen for å utvikle nye ski, er at det over tid har ryktes at Madshus ski var trege på varmt og fuktig føre. Og det passer dårlig med mildere vintre i anmarsj.
På glid
« Vi har vært på andre siden av kloden i jakten på nye gullski.
– Dette hadde vi øverst på vår dagsorden, forteller racingsjef Storlien om møtene med blant andre Hans Christer Holund foran fjorårssesongen. For Madshus var veldig klar over utfordringen som kunne oppstå med den fryktede varmen i Seefeld.
– Det var slik prosjektet kom i gang for alvor. Vi jobbet knallhardt for å løse den, sier Storlien.
– Det har vært voldsom fokus på videre utvikling, de siste fire månedene har vært helt spesielle. Jeg har aldri opplevd maken, forteller Storlien.
I slutten av juli tok nemlig utviklerne Svein Ivar Moen og Connor Green fatt på en av de mest bemerkelsesverdige skiturene i Madshus sin historie: Med 34 skipar i bagasjen satte de av sted til Cordona Valley på New Zealand. Der fant de nemlig snø som minner om norsk vintersnø.
– Vi har kommet skikkelig på glid med en ny konstruksjon. Etter at noen av karene her akkurat kom hjem fra en tur på andre siden av kloden, kan jeg love at vi har noe helt spesielt på gang, smiler racingsjef Storlien selvsikkert.
Tjuvstartet vinteren
– Vi ville ha skikkelige troverdige svar på hvor vi sto med våre nye ski. Vi har ingen tid å miste, og kun med vinterlige forhold på ekte snø får vi testet seriøst nok, forteller Svein Ivar Moen.
De valgte derfor å reise helt til andre siden av kloden, delvis i frykt for at prosjektet kunne stoppe opp litt om den norske snøen lot vente på seg her hjemme. De kunne risikere å miste månedsvis med testing, slik at skiene ikke kom på banen denne vinteren.
– Vi hadde jo med fryktelig mange ski, så det var kanskje ikke så merkelig at tollerne der borte mistenkte oss for å være skiselgere, smiler de to om den litt dramatiske starten på skituren.
Omsider slapp de inn. Både ski og karer.
– Vi var også ute etter kaldt, realt norsk skiføre. Og det fant vi, bedyrer Moen.
De to skitesterne gikk så å si sammenhengende på ski i 14 dager mens familien nøt sommerferietiden her hjemme.
– Vi gikk milevis på ski hver dag. Totalt ble det vel omkring 140 timer. Altså mellom fem og seks timer daglig på hver av oss. Både langturer, i konkurransefart, med glidtester og alt som hører med. Det var hektisk. Dagene gikk i ett. Grytidlig opp til kjapp frokost. Så ventet prepping av ski. Deretter bar det ut på ski frem til lunsj. Da kjørte vi innpå et berg med mat før det bar ut på ski igjen på ettermiddagen, forteller de to skiutviklerne.
– Etter siste økten ble skiene behandlet og lagt vekk før vi gikk til middag. Kveldene ble benyttet til analyser, nedskriving og samordning av datamaterialet. Så ble det noen timers søvn, før vi brøt oss på igjen, oppsummerer Moen mens kollega Green nikker.
– Takket være det intense arbeidet vil skiene bli å finne i løypene allerede denne sesongen. Fra neste år vil alt vårt nye materiale bli å finne i butikkhyllene, avslører Per Wiik.
Norske, små og fleksible
På Biri er Madshus en betydelig arbeidsplass.
I skifabrikken kan de lage flere typer ski på samme tid. For øvrig lages én og én ski i en rotasjonspresse som består av titalls former, der råmaterialet settes sammen og varmpresses til ferdig produkt. Etter siste finish blir skienes egenskaper målt og satt i par med andre ski med de samme egenskapene.
– Vi ønsker å være norske. Det er dyrere å produsere her til lands, men vi har noen ess i ermet. Blant annet er vår store fordel at vi ligger midt i vårt største marked, smiler Per Wiik.
Dessuten har de en ufravikelig regel om å være fleksible.
– Vi kan ikke tillate oss å være låst på noe, enten det gjelder råvarer i produksjonen eller varer vi skal selge. Brenner vi inne med råmateriale eller ferdige varer, blir utforbakken både bratt, rask og kort, spår Wiik.
Et godt eksempel på hva han mener kan forklares med felleskieksplosjonen for et par år siden.
– Vi hadde levert 2000 par felleski ut i butikkene. Så eksploderte etterspørselen. Heldigvis er vi skrudd sammen slik på Madshus at vi raskt kan omstille. Det er kort vei ut til butikkene. At vi er i stand til å få unna slike ting, gjør at vi holder tritt med både trender og etterspørsel, sier Wiik.
Liten aktør
De senere årene har Madshus og Fischer delt førsteplassen i langrennsmarkedet i Norge. Bak følger Rossignol, Atomic, Salomon.
– Internasjonalt er vi en liten aktør i markedet for langrenn. Der er Fischer størst, sier Per Wiik.
Madshus ser på seg selv som en bitte liten aktør i det totale skimarkedet, der det er alpine ski som står for det absolutt største volumet.
– Vi leverer stålkantski. Vår eier K2 er også i dette markedet, så vi stopper ved fjellski. Så lager K2 alt fra randonee-utstyr og videre oppover i det alpine segmentet, avslutter Wiik.
Når toppløperne starter sesongen i Beitosprinten i helgen, har de største favorittene ennå ikke Madshus-ski under bena. Men den norske skiprodusenten kan likevel bli involvert i langrennssensasjoner denne vinteren: To av de mest spennende unge løpere, supertalentet Helene Marie Fossesholm fra Eiker og tidligere juniorverdensmester Harald Østberg Amundsen fra Asker har kurs mot toppen.
På Madshus-ski.
OL-gull ble redningen
I 1988 ble Madshus solgt til K2. Rundt 1994 ville amerikanerne flytte produksjonen til Kina.
– Vi så for oss en restproduksjon på 10 000 par, forteller Per Wiik.
Så tok Thomas Alsgaard OL-gull, og alle ville ha Madshus ski. Dermed skrinla man Kina-planene.
– Thomas Alsgaard er nok den som har betydd mest for Madshus, smiler Wiik.
Bjørndalen ba om å bli Madshus-løper
I 2004 ville Madshus satse enda mer, og skiskytter Lars Berger ble sett på som en flott tilvekst. Berger var god i skiskyting, men hadde også svært gode resultater fra fristilsløp i langrenn.
– Etter Skarverennet testet vi ski sammen ved Geilo, minnes Wiik.
Mens de holdt på kom selveste Ole Einar Bjørndalen forbi. Han var nysgjerrig og ville prøve.
OL- og verdensmesteren fikk med seg to par til låns.
Danket ut Rossignol
Noen uker senere var Wiik på Sognefjellet i forbindelse med sommersamlingen på snø for skifolket. Der var også Bjørndalen. Berger-flørten hadde strandet, men skiskytterkongen virket ivrig. Den daværende Rossignol-løperen testet de norske skiene mot franskmennenes ski. De to Madshus-parene danket visstnok ut alt.
Sent en kveld banket det på døren hos Wiik. Utenfor sto skiskytteren.
– Vi satte oss på sengen og Ole Einar ba om å bli Madshus-løper, forteller Wiik.
Senere møttes de på Nebbenes kro langs E6 for å signere kontrakten.
Under møtet ramlet det inn en gjeng fra Lillestrøm. Kanarifuglene var høyt oppe etter seier over HamKam.
– Da de fikk øye på Ole Einar signerte vi med hurrarop, flirer Wiik.
Legenden la opp i 2018.
– Ble han med for lenge?
– Nei. Han var ganske mainstream. Hans tilbakemeldinger var utrolig viktig for oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 48 2019
Denne saken ble første gang publisert 20/11 2019, og sist oppdatert 18/11 2019.
