Tog til topps i Alpene

Ute snør det. Tunge filler legger seg i tykke lag på takene. Det røde toget slynger seg gjennom landskapet som en diger orm, med lyder som minner om stønn, hves og gnissel. Inn i en tunnel, ut igjen. Over en steinbro. Skrått over oss dukker enda en bro opp. Etter en bred sving gjennom en bratt skrånende furuskog med frosne fossefall og spor i snøen etter steinbukker og gnagere, krysser vi den over hundre år gamle broen, et ingeniørmessig praktverk, og inn i en annen tunnel. 

I morges gikk vi om bord på Bernina Express i Chur, Sveits. I ettermiddag skal vi stige av i Tirano, Italia. Men før det skal vi opp i over 2200 meters høyde og spise lunsj over skydekket. 

Langs jernbanen går en like svingete vei, snødekt og uten biler. Jeg synes jeg hører et svosj, og sannelig, rett utenfor togvinduet kommer tre kjelker susende på veien. De kommer parallelt med toget i en smal sving. Jeg synes det ser ut som om kjelkekjørerne smiler og ler bak de store skibrillene. Det hadde jeg også gjort dersom jeg fikk ake på en antikk snowracer de 12 kilometerne fra Preda og ned til Bergün, på en vei som er vinterstengt for motorisert ferdsel og forvandlet til verdens lengste «schlittelbahn», akebakke. 

På noen av Berninaekspressens avganger følger en gammel, ærverdig og restaurert re­stau­rant­vogn merket Gourmino. Den er som hentet fra Orientekspressen. Hvite linduker og porselensservise. På vårt tog finnes kun en kioskvogn. Visst har den både øl og vin. Snaps i ordentlige snapsglass har den også. Men akkurat nå vil vi gjerne ha tilberedt mat, ikke baguette i en pose.

Språk og spaghetti

Vi stiger ut av toget på stasjonen Alp Grüm på 2091 meter over havet. Den ble åpnet i 1910. En isende vind kommer inn over hele den snødekte fjellryggen og feier snøen med seg. Jeg beveger meg krøkkete frem på den isbelagte perrongen og bort til Albergo Ristorante som holder til i den flotte stasjonsbygningen. Vi befinner oss i et område uten veiforbindelse. Om sommeren finnes det to måter å komme seg hit på. Om vinteren kun én siden stiene ligger under et tykt lag med snø. Toget er dermed eneste utvei, med mindre du tar trugene fatt. Utsikten er storslagen, enten du ser ned mot det varme Italia eller opp mot Hotel Belvedere og iskalde alpetopper. 

Toget kommer og går en gang i timen. Flere reisende stiger av og fyller restauranten. Spaghetti bolognese, weissbier og kaffe serveres av servitører som like gjerne prater italiensk som tysk og retoromansk, det latinske språket som utgjør det fjerde av konføderasjonen Sveits› fire offisielle språk. Så er det på tide å ta plass og dørene lukkes. Ferden fortsetter langs den frosne innsjøen Lago Bianco. Det føles som om vi befinner oss i et arktisk høyland. Gjensnødd og stål-
frossent.

Til palmene

Så går det bratt nedover, hele veien ned til den italienske dalen Valtellina. Inn og ut av små tunneler som minner om sagagrotter der troll kunne bo. Med ulike mellomrom hører vi togfløyten. Lyden er nærmest analog som om den var skapt av damp, men lokomotivet og vognene er helt elektriske og digitaliserte. Vi nærmer oss dalbunnen. Luften som strømmer gjennom et åpent vindu er plutselig mild. Snøen er borte og erstattet av gyllent gress og grå stein. Det lukter fuktig jord og kumøkk, og langt der nede i dalen skimtes byen Poschiavo, som fra togets fugleperspektiv ser ut som en landsby i en Märklin modelljernbane. Vi har dotter i ørene, og det føles nesten som om vi sitter i et fly som skal inn for landing. Ett titalls solide kurver senere glir vi gjennom byen og fortsetter langs en elv med krystallklart, nærmest turkis vann, som ender i den vakre innsjøen Lago di Poschiavo. Så krenger vi over spiral-viadukten i Brusio før vi stanser i småbyen Tirano, den sydlige endestasjonen for Bernina Express. Der skinner solen. Der vokser palmer. 

I Tirano kan man bytte til Trenitalias tog til Milano. Fra Tirano tar det cirka to og en halv time til du kan henge i Campari-baren i Galleria Vittorio Emanuele II for dagens første aperitiff. Men vi nøyer oss med stasjonskafeens plaststoler, en kaffe og en bitter som smaker som en blanding av tannpasta og hostesaft. Så tar vi neste tog tilbake til Poschiavo som ligger på den sveitsiske siden av grensen, men som hører hjemme i det italienske, både kulturelt, språklig og kulinarisk. 

Museal overnatting

– Velkommen til å bo i et museum, hilser Valentina Guerranti i resepsjonen til Hotel de la Poste Albrici.

Og hilsenen er faktisk ganske presis siden hotellet opprinnelig er et hus fra 1682 som var borgermesterens residens. Men på 1800-tallet tok familien Albrici over bygningen og gjorde det om til byens første hotell. Det åpnet i 1848. Det var før jernbanens tid. Turistene kom med hest og vogn over Berninapasset. Der vi skal innta frokosten, sto hestene og spiste havre, og samlet krefter til neste harde etappe med passasjerer og post som skulle sørover. Og det er sannelig et museum. Da eierne for noen år siden skulle renovere taket i baren, kom de over et 350 år gammelt maleri av den romerske havguden Neptun. 

Tross et internasjonalt gjennomtrekk, har ikke den kommersielle globaliseringen festet grepet om dalen. Her handler og spiser man lokalt. Bøndene i området forsyner Poschiavo med vin, grønnsaker, frukt, melk og kjøtt. Og selv om landsbyen kun har 1500 innbyggere, så har den egen pastafabrikk, fire bakerier, fire slaktere og fire restauranter som er åpne året rundt. 

Fra dalbunnen kan vi se toget som i mørket i åssiden synes som en rad med gule firkanter som tenner og slukkes når togvognene vekselvis forsvinner bak grantrærne for så å dukke frem igjen. Det minner om en sankthansorm som kryper opp mot Berninapasset.

Vinterluksusens vugge

20 minutter og 500 høydemeter etter Poschiavo klatrer ettermiddagstoget til St Moritz oppover fjellsiden. Neste stasjon varsles først på italiensk, så på tysk. Etter Lago Bianco endres rekkefølgen. Stasjonene annonseres først på tysk, så italiensk. 

Dagens mål er St. Moritz, byen som oppsto som et kurbadsted med helsebringende kildevann, men som hotellentreprenøren Caspar Badrutt på midten av 1800-tallet forvandlet til en resort for briter med blått blod som trengte rekreasjon i frisk fjellluft. St. Moritz er den fasjonable fjellturismens vugge i Europa. Hit kom studenter fra de prestisjetunge universitetene i Cambridge og Oxford for å konkurrere mot hverandre i så vel curling og ishockey. Og bandy, som i grunnen er en engelsk sport som ble spredd ut i verden via St. Moritz, Davos, Budapest og Wien, lenge før den nådde Mjøndalen, Solberg, Stabæk og Sarpsborg. 

Hit har de kommet, representanter for Europas kongefamilier, den russiske tsaren, sjahen av Iran og emiren av Qatar. Og her ligger de overdådige palasshotellene, som Kulm, Kempinski og Carlton. Mest luksuriøs av dem alle er Badrutt Palace der skiturister med kostbare jakker og skiutstyr, tunge juveler og rikelige økonomiske ressurser samler seg til lavmælt afterski i den slottsaktige baren Le Hall. Omgitt av gotiske buer og søyler, madonnastatuer, sølvbestikk, myke lenestoler i plysj og persisk tepper, inntas afternoon tea med tilhørende buffé. Lørdagsettermiddager i januar disker hoteller opp med «fondue on ice» på skøytebanen utenfor. Kelnerne har selvsagt både serveringsbrett og skøyter. Og som et ekte luksushotell i absolutt elitedivisjonen er ingenting umulig dersom gjestene har spesielle ønsker eller krav. Vil en gjest at en elefant skal overrekke bryllupsgaven eller ha en innendørs grillfest på ordentlig gress midt på vinteren, så møtes ønskene i resepsjonen med; «ingen problem, Sir» og «Det ordner vi, Madame».

«Ondskapens hotell»

Vi bor på det slottslignende Waldhaus i nabobyen Sils, enda et hotell med aner fra la bellé epoque, epoken fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig. Da var sveitsiske alpebyer i tillegg til Côte d´Azur, den italienske rivieraen og kurbadsteder som Karlovy Vary (Karlsbad) blant de heteste reisemålene for europeisk aristokrati. Fortsatt er mange av gjestene gjengangere som kommer tilbake år etter år. 

«Familieeid siden 1908», står det på glasset til svingdørene i entreen som fører til en verden av tungt treverk, gigantiske lysekroner, ti meter til taket og blodrøde tepper. «Som å bo på hotellet i filmen «The Shining» («Ondskapens hotell»), skal den svenske slalåmutøveren André Myhrer ha uttalt etter et treningsopphold her. Kanskje var det en idé å vise filmen med Jack Nicholson i hovedrollen, tenkte hotellets markedssjef Flurina Caviezel. 

– Men gjestene ville kanskje bli så skremte at de ikke våget å bli, ler hun.

Opp i høyden

Fra klesforretninger med et svimlende prisnivå, champagne- og kaviarbutikkene på 1846 moh. kan man ta kabelbane (funicular) opp til Corviglia på 2489 meter over havet. Der ligger gourmetrestauranten White Marmot som serverer entrecôte av rådyr, potetmos med hvit trøffel og eggerøre med russisk kaviar. Sikkert hyggelig for dem med lommebøker som er stinne av annet enn gamle togbilletter og parkeringsbøter. Heldigvis finnes rimeligere spisetilbud på Corviglia. Vil du enda høyere opp, kan du ta gondol opp til Piz Nair på 3057 meter. Det finnes sannelig en restaurant der også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg bestemmer meg for å ta en annen bergbane, den 111 år gamle Muottas Muragl Bahn opp til 2454 meter. På toppen spenner jeg på meg et par truger som ikke lenger ser ut som gamle tennisracketer, men miniski med stålpigger. Fra Muottas Muragl kan man ta trugene fatt på Filosofens sti, langs Val Muragl opp til Segantinihytta på 2731 meter. Der oppe satt den italienske kunstneren Giovanni Segantini og malte bilder av alpelandskapet helt frem til han døde av bukhinnebetennelse en høstdag i 1899. 

Verdensarv

Når vi forlater Waldhaus i Sils, drevet av samme familie i fem generasjoner, lukter det av furuved, fuktig ull og nysnø. Nattens nedbør startet som vanlig med at et nedbørsmettet skydekke kom drivende inn i dalen over Malojapasset. Dette værfenomenet har et eget navn i regionen, Die Maloja Schlange, Malojaormen, fordi folket i traktene synes det tunge skydekket fra oven ser ut som en orm.   

Når toget glir fra perrongen og setter kursen mot middelalderbyen Chur, Sveits› eldste by med aner fra antikken, faller snøen igjen. Plogen kaster opp hvite kaskader med snø fra skinnene når det røde lokomotivet skyter fart. Så er vi tilbake på banen mellom Thusis og Tirano som er en av verdens få jernbaner med status som verdensarv av UNESCO, sammen med jernbaner i Østerrike (Semmering) og i India (Darjeeling, Nilgiri og Shimla). Toget forsvinner inn i den nesten seks kilometer lange Albulatunnelen og ut på den 65 meter høye Lantwasserviadukten. Frosne fossefall i bratte raviner. Snø tykk som vispet krem på grantrær og fjell. Det kunne vært en tivoliattraksjon. Men det er bare enda en dag på Bernina Express. 

Denne saken ble første gang publisert 20/12 2019, og sist oppdatert 20/12 2019.