katastrofen i chicagoelven
Ingen kunne vite at «Titanic»-forliset skulle lede til nok en fryktelig tragedie
17 nordmenn var blant de 844 som omkom da passasjerskipet «Eastland» kantret i Chicagoelven i 1915. Etter tragedien hersket det lynsjestemning. I sentrum: Skipets norske kaptein Harry Pedersen.
«Heng ham, drep ham, kast ham i vannet!»
Sinnet var stort, men fortvilelsen større blant tilskuere og pårørende samlet langs kaikanten i sentrum av Chicago.
Passasjerskipet Eastland lå kantret ved kai. Hundrevis av mennesker hadde blitt klemt i hjel eller druknet. Chicago-elven var full av lik, for det meste kvinner og barn.
Politiet måtte gripe inn for å redde kaptein Harry Pedersen fra å bli lynsjet av den rasende folkemengden. Den norske 55-åringen hadde stått bak roret på skipet da tragedien inntraff.
Sinnet toppet seg da Pedersen ville hindre redningsarbeidere i å skjære seg gjennom skipssiden på jakt etter overlevende. Han mente det var hans plikt som kaptein å beskytte skipet. Politiet eskorterte ham vekk.
Til sammen 844 mennesker mistet livet da SS Eastland kantret om morgenen 24. juli 1915. 17 av de omkomne var nordmenn.
Det alle spurte seg var hvordan den ufattelige tragedien kunne skje.
Feilkonstruert fra start
Etter planen skulle dagen tilbringes med piknik og hygge for ansatte og familie i telefonselskapet Western Electric. Utflukten skulle gå til andre siden av Lake Michigan. Fem skip var blitt hyret inn for anledningen, blant dem passasjerskipet SS Eastland.
Sistnevnte var ikke noe ukjent syn i og rundt Chicago. Eastland gikk for å være det raskeste og mest elegante skipet som seilte på Lake Michigan på begynnelsen av 1900-tallet.
Men skipet hadde rykte på seg for å være ustabilt. Hun var nemlig opprinnelig bygget som lasteskip, hvor gods og last i bunn av skipet skulle bidra til stabilitet. Bare ett år etter at hun sto ferdig i 1903, ble hun ombygget til rent passasjerskip, gjort høyere og tilført et panoramadekk.
Tabben var en klassiker: Skipsredere som ønsket å bygge skip større, burde ha strukket kjølen lenger. Men det var dyrt og komplisert. Alternativet ble å bygge i høyden, noe som hadde vist seg fatalt mang en gang − for eksempel i 1628 da svenskekongens topptunge flaggskip, orlogsskipet Vasa, kantret ved kai i Stockholm.
Uten gods i bunn som stabiliserende ballast, og med mange passasjerer som beveget seg fritt rundt på dekk, ble det sagt at Eastland oppførte seg som en sykkel: Ustabil når den sto i ro, stabil når den var i fart.
Titanic ble avgjørende
Ironisk nok ble sikkerhetspåbud innført etter Titanic-forliset i 1912 fatale for Eastland. Skipet var designet for å ha seks livbåter. Men på grunn av nye krav etter Titanic, ble skipet i 1915 utstyrt med 11 livbåter. I tillegg ble 37 redningsflåter, 500 kilo hver, plassert om bord sammen med redningsvester nok til alle. De fleste vestene ble oppbevart på de øvre dekkene og veide rundt 2,5 kilo hver.
Ingen tester ble foretatt for å finne ut hvordan den ekstra vekten ville påvirke skipets stabilitet. At nye eiere i tillegg hadde lagt tung betong på skipets promenadedekk, gjorde ikke akkurat situasjonen bedre.
Eastland-ulykken var en tragedie som bare ventet på å skje. Det var ikke lenger et spørsmål om hvis og dersom. Det var et spørsmål om når.
Selv med litt regn i luften, var stemningen god og fylt av forventning, morgenen 24. juli 1915. Allerede klokken halv syv begynte passasjerene å strømme om bord i skipene. 7000 billetter var utdelt til utflukten. Størst rift var det om å få seile med Eastland.
I dag finnes ingen full oversikt over navn og nasjonaliteter på alle dem som skulle på denne utflukten, bare hvem som døde. Men det er dokumentert at mange skandinaver og nordmenn var ansatt i telefonselskapet som arrangerte turen, og at en stor del av dem kom med familie.
Også kapteinen på Eastland var norsk.
Harry Pedersen hadde utvandret til USA i 1885. Dette var hans første passasjerskip. Nordmenn jobbet også i maskinrommet på Eastland. Både førstemaskinist og assistent, de to brødrene Josef Mallins Eriksen og Peder Gunerius Eriksen, kom fra Kristiania, selv om de i amerikanske aviser ble omtalt som svenske.
Norsk familie
SS Eastland begynte å krenge både mot babord og styrbord etter hvert som passasjerene gikk om bord. Kaptein Pedersen så ingen dramatikk i det, skipet hans pleide å oppføre seg slik. I maskinrommet jobbet maskinistene iherdig med å stabilisere skipet gjennom inntak av vann i ballasttankene.
En norsk kvinne, 37 år gamle Marianne Aanstad, som reiste med døtre og bror, beskrev senere at Eastland ga henne en dårlig magefølelse. Likevel valgte hun å bli værende om bord. Familien Aanstad slo seg ned på et av de lavere dekkene.
Klokken 07.10 satte man stopp for inntak av nye passasjerer, og landgangen ble dratt vekk. Om bord var 2573 passasjerer og mannskap.
Mange ble knust eller kvelt
Igjen begynte skipet å krenge, denne gang ekstra kraftig. Først ene veien, så den andre. Vann begynte å strømme inn gjennom ventiler på babord side.
Klokken 07.27 hadde Eastland 30 graders slagside. Ett minutt senere var slagsiden økt til 45 − og forbi det kritiske punktet. Trossene røk. Møbler løsnet, sammen med mennesker og bagasje begynte de å skli over dekk.
Forfatteren Jack Woodford så dramaet fra land og skildret senere synet: «I sjokk og vantro så jeg dette skipet, på størrelse med en havdamper, som langsomt veltet seg over på siden, lik en hval som skal sove.»
Fanget under dekk
Skjebnen til dem om bord ble avgjort av om de befant seg på siden ut mot elva eller inn mot land. Mange av de heldige på landsiden kunne bare klatre over skipsripa og gå tørrskodd i land.
De som oppholdt seg på siden mot elva hadde liten sjanse for å overleve.
Da skipet la seg over, ble de som ikke havnet i elva i løpet av sekunder begravd under hundrevis av andre passasjerer, pianoer, møbler og bagasje mens elvevannet flommet inn over dem. To unge kvinner ble klemt i hjel og druknet da skipsbarens store kjøleskap rev seg løs, raste over dansegulvet og traff dem.
Marianne Aanstad og hennes familie ble innestengt i skipet da Eastland kantret. De befant seg i et oversvømt rom som heldigvis hadde en luftlomme. Gjennom ventilene over seg kunne de skimte himmelen mens redningsmannskap og passasjerer gikk over skroget. Familien Aanstad kunne bare vente. Og håpe.
Også førstemaskinist Eriksen var uskadet og om bord. I stummende mørke, mens vannet fosset inn, jobbet han på spreng med å kjøle ned dampkjelene i frykt for at de skulle eksplodere. Først da vannet nådde ham opp til halsen, forlot han sin post og kom seg i sikkerhet.
Kapteinen ført vekk
Arbeidere, passasjerer, pårørende og skuelystne stimlet sammen langs elvebredden denne morgenen. Da Eastland kantret, hev mange seg rundt for å hjelpe.
Også kaptein Pedersen bisto. Men da redningsmannskap ville skjære hull i skroget for å lete etter flere overlevende, skal Pedersen ha motsatt seg det. Han ble fjernet av politiet og kjørt vekk foran en rasende folkemasse. Ifølge aviser skal det ha reddet ham fra å bli lynsjet.
Et førtitalls passasjerer ble berget gjennom hullet som ble skåret ut i skipssiden. Blant dem; familien Aanstad. De ble dermed én av svært få heldige familier der alle overlevde.
Til sammen døde 844 mennesker i Eastland-ulykken. Gjennomsnittsalderen på de omkomne var 23 år.
Omgjort til kanonbåt
Seks måneder etter tragedien ble Eastland hevet fra Chicagoelven og solgt til US Navy. Marinen bygde om skipet til kanonbåt og døpte det USS Wilmette. Skipet ble brukt som treningsskip på «the Great Lakes,» frem til det ble hugget opp etter 2. verdenskrig.
Kaptein Harry Pedersen førte aldri et skip igjen etter ulykken. Han pensjonerte seg og trakk seg tilbake til familiens gård i Michigan, hvor han døde av nyresvikt 25. juli 1939, 79 år gammel.
Siktelse og rettssak
Skyldfordelingen startet umiddelbart.
Dampskipsselskapets president, visepresident, sekretær og kasserer ble alle siktet for drap. Kaptein Pedersen og førstemaskinist Eriksen ble anklaget for kriminell forsømmelse.
Eriksen fikk det meste av skylden, ettersom det var hans ansvar å passe på ballasttankene. Han døde i løpet av rettssaken, noe som gjorde ham til en nyttig syndebukk, til tross for at han på heroisk vis hadde forhindret at dampkjelene gikk i lufta − noe som garantert ville tatt langt flere liv.
Til syvende og sist ble alle søksmål droppet, og både eiere og mannskap gikk fri.
I avhør innrømmet kaptein Pedersen at både eier og inspektører visste at skipet var et farlig skip, feilkonstruert fra start.
Dette synet deles av dagens historikere og forskere, som peker på at Eastland, i tillegg til å være dårlig designet, også led på grunn av de nye sikkerhetskravene etter Titanic.
Kilder: smithsonianmag.com, eastlanddisaster.org, chicagoreader.com, wttw.com, thehistoryblog.com, Past-Time Explorer.
Sven Bothun
Mable Deichman Bucholz
Mable L. Gibson
Ellen Marie Sophie Gradert
Inga Hemmerstad
Harald Hanson
Margaret Hanson
Pearl Hanson
Gunvor Marie Hansen
Oscar Jacobsen
Louis H. Johnson
Thomas Johnson
Inga Möhn
Agnes Olsen
Louise R. Theil
Leif Edward Thursen
George Tønnesen
Chicago var lenge skandinavers foretrukne mål i USA. Tidlig på 1900-tallet bodde det bortimot 50.000 nordmenn her, noe som gjorde Chicago til den tredje største «norske» byen i verden, etter Oslo og Bergen. Mange jobbet som ingeniører eller med skipsfart. En Chicago-avis skrev i 1866 at nordmennene praktisk talt hadde monopol på sjøfarten på De store sjøer.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 17 2024
Denne saken ble første gang publisert 03/04 2024.
