Jakt og slakt
Storkarene knuste alle jaktrekorder: – Absurd
En diktator la ned forbud på bjørnejakt for alle andre enn seg selv, mens en konge skal ha skutt en tam sirkusbjørn som var skjenket med vodka. Velkommen til jakt for de rike og mektige.
Kjell Inge Røkke fortalte nylig i et intervju med Dagens Næringsliv at «Det som er bra, skal ikke være billig i livet». Den utvandrede nordmannen flyr med privatjet til jaktslottet Ericsberg sørøst for Stockholm om lag 30 ganger årlig.
Hit tar han med forretningspartnere, eliten innen finans, eiendom og kultur, til jakt for de rike og mektige.
Røkkes tidlige forretningspartner Bjørn Rune Gjelsten gjorde seg også nylig bemerket på jakt etter jakt: Gjennom Værdalsbruket, som eier jaktrettighetene for store områder i Trøndelag, saksøkte han en lokal bonde for å ha høstet vilt der familien hans har jaktet i 150 år.
Retten ga til slutt Gjelsten rett. Bonden måtte betale 162 000 til Værdalsbruket for å ha jaktet i området rundt sin egen gård.
– Da eiendomsinvestor Ivar Tollefsen kjøpte et gigantisk jaktområde på Hardangervidda for noen år siden, prøvde han å hindre lokale bønder i å la dyrene beite der, forteller Christian Smedshaug, jeger og sjef for Agri analyse, et utredningsmiljø for landbruksnæringen.
– Det er fortsatt de med store pengesekker som eier de gjeveste jaktområdene, og det er de som ønsker å bestemme. Mange bruker jakt på samme måte som noen bruker golf. Laksefiske, jakt og golf er gjerne arenaer for business, sier Smedshaug.
Men gjør store formuer folk til gode jegere? Historien er kilde til tvil.
Jakt eller slakt
I legendene om Robin Hood fra 1400- og 1500-tallet var noen av anklagene mot folkehelten at han hadde jaktet på «kongens hjortedyr». For jakt var fritidssyssel og rekreasjon, og forbeholdt de rike og mektige.
En av de mest suksessfulle viltjegere vi kjenner til, i hvert fall om vi teller antall dyr, var kurfyrste Johann Georg II av Sachsen (1613-1680). Som én av syv som bestemte hvem som skulle være tysk-romersk keiser på denne tiden, var han en mektig mann.
Utover å sende folk i krig og kreve inn skatter fra folket, drev han ikke med stort annet enn jakt. Eller rettere; slakt.
Store hunder jaget hjortedyr inn mot store oppsatte nett, som sluset dem inn til der «jegerne» satt og plaffet dem ned. Slik kunne man felle flere hundre rådyr på noen få timer.
Kurfyrsten av Sachsen ga seg ikke før han hadde notert seg for 16 864 døde dyr.
– Det blir jo litt absurd når omfanget er på slike nivåer. Men samfunnstoppene har gjennom århundrene gjerne vært konkurranseglade typer. Dessuten er jakt historisk sett litt knyttet til det militære. Adelen var knyttet til det militære, og suksess på jakt kunne synliggjøre at de var store krigere, og hadde de rette egenskapene for å styre, forklarer Smedshaug.
Les også: (+) Slik lykkes du med hjortejakta
Fuglefangeren
Erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn hadde en lignende strategi. Et stort antall av hans undersåtter ble satt til å skremme opp fugl, eller til og med fange dem og slippe dem løs der han sto klar med skytevåpen.
Så plaffet han fjærkreet ned. Han hadde til og med ansatte som sto omkring ham og ladet nye våpen, så han kunne skyte kontinuerlig.
Antallet drepte fugler ble sirlig notert, og skal ha hatt en personlig rekord 2140 fugler på én dag, stort sett fasaner og rapphøns.
Jaktkarrieren til Franz Ferdinand tok slutt 12. juli 1914. Da ble han drept i Sarajevo av den bosniske studenten Gavrilo Princip, noe som ledet til utbruddet av 1. verdenskrig. Skrytelisten omfattet da 274 899 drepte dyr.
Rovdyrjakt
De som vil fremstå som aller tøffest, har gått etter byttedyr som − hvis de fikk sjansen − kunne ta livet av jegeren.
Faren til den tidligere omtalte hjortejegeren Johann George II av Sachsen, Johan George I, ville ikke nøye seg med harmløse fjærkre og hjortedyr.
Trass i deltagelse i 30-årskrigen, omfattende vingling mellom allianser og forkjærlighet for store og lange måltider, fikk han tid til å dra på jakt.
Han endte med ca. 5000 færre hjort enn sønnen etter hvert skulle greie. Men samtidig satte han rekord i antall ulv på hele 3872.
Jakten foregikk ved at folk jaget ulven i hans retning, slik at alt han trengte å gjøre var å løfte børsa og plaffe dem ned.
Les også: (+) Den erfarne jegeren hadde aldri gjort noe galt – så gjorde han en skjebnesvanger tabbe
Russisk revolusjon
Ulverekorden sto til Russlands siste tsar Nikolai II satte jakt på gråbein i system. Ulvebestanden i Russland på denne tiden var enorm, og siden de færreste bønder hadde skytevåpen, var ikke ulven spesielt sky eller redd for mennesker.
Tsaren fikk sine klokeste hoder til å klekke ut måter å lokke frem ulven på. Én metode omfattet hestesleder der jegerne satt med en levende, hylende gris. Og når ulveflokken gikk til angrep, var rovdyrene lette bytter. En annen metode var å legge et byttedyr på midten av et islagt vann, for så å ligge på bredden og plaffe løs.
Tsaren skal ha greid å nedlegge omkring 10 000 ulv før han og hele hans familie selv ble nedlagt under den russiske revolusjon.
Russisk bjørnejakt
Omtrent halvparten av jordas bestand av brunbjørner bor i Russland, og landet har lange tradisjoner for bjørnejakt.
Også i sosialistiske Sovjet var det populært, og statsledere som Khrustsjov og Bresjnev var kjent for å være glad i jakt.
Etter kommunismens fall forble bjørnejakt hobby for de ledende. I 1997 ble det bråk da landets statsminister Viktor Tsjernomyrdin ble fløyet inn i et skogsområde, fraktet med bil gjennom en skogsvei, for så å drepe en binne med to bjørneunger, som lå i dvale.
Senest under koronaen ble Vladimir Putin selv avbildet på bjørnejakt i et av mange forsøk på å vise hvor tøff han er.
I korrupsjonssaken mot skiskytterpresident Anders Besseberg, er et av elementene en tur til Russland, der han skal ha blitt tilbud horer og sprit, og han skal ha blitt fløyet ut i den russiske naturen for å jakte bjørn. Den mektige sponsorsjefen Jakob Lund har sagt at det hele var et ledd i å diskreditere skiskytterpresidenten og sette ham i et dårlig lys.
Les også: (+) «Skyt for f**n», skrek politifolkene da bjørnen gikk mot Hermann, men det var ett problem
Bjørnejakt med spansk vri
I Sovjettiden skal de kommunistiske lederne ha fortsatt å dyrke jakt og fiske – og flittig posering med bytter og fangst.
Leonid Bresjnev var blant de mest ivrige, men på sine eldre dager ble han dårligere på å sikte. Da skal medarbeiderne hans ha fanget dyr, skjenket dem med alkohol og bundet dem fast til trær før lederen dro ut på jakt.
I 2006 var den spanske Kong Juan Carlos på besøk i Russland. Rapportene derfra fortalte at kongen hadde ytret ønske om bjørnejakt, og russerne hadde hentet en lokal tam bjørn, Mitrofan, som underholdt barn på en ferieleir i nærheten.
Bjørnen fikk honning og vodka før den ble sluppet ut på området der spanskekongen lå og ventet. Med ett enkelt skudd drepte Juan Carlos sin første bjørn. Det spanske kongehuset var raskt ute med å avvise ryktene på det sterkeste.
Landets eneste bjørnejeger
Kongen av bjørnejakt var likevel den rumenske diktatoren Nicolae Ceaușescu. Hans regime var både brutalt og undertrykkende, personkultusen han konstruerte rundt seg selv var voldsom. I Romania huskes han evig for feilslåtte reformer som sendte land og folk ut i store problemer de drøye 20 år han satt ved makten.
Mens befolkningen sultet, levde han selv i stor luksus i slott og storslagne bygninger omkring i landet. Og han elsket jakt. Han omtalte seg selv som «Alle tiders største jeger», og bjørner var hans favorittbytte.
Bjørnebestanden i Romania var preget av at det hadde vært fri jakt frem til midten av 1950-tallet. Antallet brunbjørner var nede i under 850 dyr på tiden Ceaușescu tok over.
Diktatoren innførte kraftige restriksjoner. Ingen fikk jakte bjørn − unntatt presidenten selv og enkelte utlendinger som kjøpte eller fikk løyve av presidenten, ifølge boken «Jeger eller slakter», av Vasile Crisan.
I jakten inngikk helikopter- og biltransport, forhåndskartlegging av de største bjørnene og lokkemat hengt opp i trærne.
Økt bestand
Store prosjekter ble satt i gang med avl og utsetting av bjørn I Romania. Året før han ble tatt av dage av sin egen befolkning, var det så mye som 8000 bjørn i landet.
«Alle tiders største jeger» hevdet å ha drept til sammen 3900 bjørner, ifølge Jakttidsskriftet Diana. Rekorden på én dag kom høsten 1983, med 24 bjørner.
Uansett kom det faktisk noe godt ut av diktatorens kjærlighet for bjørnejakt. Dagens bestand utgjør over en tredjedel av den europeiske bestanden utenfor Russland.
Hele 30 prosent av landet har bjørn, og selv med 12 millioner sauer, er folk flest positive til bjørnestammen, ikke minst fordi det holder 10 000 i jobb som gjetere.
Les også: (+) Før bodde det 4000 mennesker her. Nå bare 60. Her drikkes det øl fra morgen til kveld
− Jakt viktigere enn slott
− Det viktigste for meg når jeg holder gjestebud for jaktinteresserte venner, er ikke om de er på et slott eller i en steinhytte, sier Kjell Inge Røkke til Dagens Næringsliv,
− Selvfølgelig er det hyggelig å bo på et slott, men det absolutt viktigste er jakten.
Mange motiver
Alle som driver med jakt er ikke jegere.
Når mennesket gjennom alle tider har drevet med jakt, har alt stort sett handlet om kjøtt som en ressurs, mat på bordet. Men for mange handler det mest om fritid, hobby og sport.
Der det historisk kunne handle om å være best, størst og flinkest, er jakt fortsatt knyttet til suksess. Man vil gjerne kunne vise at man er en god jeger.
– Det handler nok mye om spenning, det å lykkes med et prosjekt. Man gjør noe som ikke er så vanlig i hverdagen, det er uforutsigbart og det er en grad av risiko. Så er det klart at det er en driver for noen å kunne vise hva man har fått til, både for seg selv og andre, forteller Christian Smedshaug, jeger og sjef for tenketanken Agri analyse.
Han forteller at jakt slett ikke bare er for dem som er jegere.
– Jegere er kanskje mer opptatt av skuddet, av planlegging, og selve jakten og byttet, men kanskje halvparten er nok med fordi det er hyggelig. De liker aktiviteten, men er ikke dedikerte jegere. Det kan være naturopplevelsen, det sosiale og det å gjøre noe helt annet enn man pleier, med litt ekstra spenning. Det er en herlig cocktail av mange faktorer, slår Smedshaug fast.
Denne saken ble første gang publisert 27/02 2024.
