plyndret Chaplin og EinsteinS LIK:
Stjal hjernen til Einstein i håp om berømmelse. I stedet ble det en forbannelse: – Han mistet alt
En likrøver stjal liket av Charlie Chaplin for å tjene penger på det. En annen likrøver skar opp hodeskallen til Albert Einstein og stakk av med hjernen hans i håp om selv å bli berømt.Ingen av dem lyktes. Tvert imot førte det dem inn i ulykke.
I ly av nattemørket og i et ufyselig regnvær tok de to likrøverne seg inn på kirkegården. De lette seg frem til en grav så fersk at intet gress vokste på jorden som var kastet over kisten. Uten at noen oppdaget dem, spadde de til side jorden, løftet opp kisten og kjørte den til en maisåker 20 kilometer unna for å grave den ned igjen.
Planen var at den som lå i kisten skulle løse alle deres problemer, enda han var aldri så død. For i kisten lå én av verdens mest kjente og kanskje fremste komiker noensinne; Charlie Chaplin.
Likrøveren Roman Wardas (24) og hans hjelper Gantscho Ganev (38) bommet stygt. Tyveri av døde kjendiser er ingen snarvei til rikdom og berømmelse. Det skulle bli enda mer tydelig senere samme år, i 1978. Da skulle en lege bli skandalisert i all offentlighet 25 år etter at han startet et hjelpeløst forsøk på å bli superstjerne ved hjelp av likrester fra en annen superstjerne; Albert Einstein.
Harvey falt for fristelsen
Natten til den 18. april 1955, i en seng inne på Princeton-sykehuset i New Jersey, USA, lå den 76 år gamle fysikeren Albert Einstein på det aller siste. Klokken var nokså nøyaktig 01.15 da det tyskfødte vitenskapsgeniet mumlet noen ord på sitt barndomsspråk, tok to åndedrag og døde.
Forskeren skulle etter eget ønske kremeres, men først skulle den døde obduseres og den eksakte dødsårsaken fastslås. Men patologen som skulle foreta obduksjonen gikk lenger enn å slå fast hva Einstein døde av, som var en sprengt aorta.
Han saget opp geniets kranium og fjernet den berømte hjernen. Deretter stjal han hjernen og la den på sprit, kort og godt.
Patologens navn var Thomas Harvey.
Da hjernen var fjernet og kraniet lappet sammen igjen, ble Einsteins kremasjon gjennomført som planlagt. Men dagen etter fikk sønnen Hans Albert vite at liket i kisten ikke hadde vært intakt, og at hjernen som utarbeidet relativitetsteorien og muliggjorde utviklingen av kjernefysisk fisjon var fjernet, angivelig for vitenskapelige studier.
Hans Albert ble rasende. Faren hans hadde vært en beskjeden mann som hadde blitt kremert uten seremoni, og som hadde bedt om at asken hans ble spredt i det skjulte for å forhindre at stedet ble et pilegrimssted.
Thomas Harvey overbeviste likevel Hans Albert om å gi tillatelse til en studie av Einsteins hjerne i håp om at den, som New York Times sa det senere, ville «kaste lys over et av naturens største mysterier – genialitetens hemmelighet».
Harvey var ikke nevrolog, men han lovet å samle landets fremste spesialister for å studere hjernen, og å publisere funnene så snart som mulig.
Det gikk ikke helt som han hadde planlagt. I stedet skulle den stjålne geni-hjernens hemmelighet forbli uløst frem til 1978 – tilfeldigvis samme år som Charlie Chaplin skulle pryde førstesidene som død og forsvunnet.
Chaplins grav åpnet
Bortføringen av Charlie Chaplins lik hadde intet snev av høyverdig motiv. Liket av den britiske komikeren, filmstjernen og ikonet Chaplin hadde vært superstjerne i 70 år fra han slo igjennom i stumfilmens tid.
Chaplin var blitt 88 år da han sovnet stille inn på 1. juledag i 1977 i sitt herskapelige hjem i Corsier-sur-Vevey i Sveits der han og kona Oona hadde bodd siden 1953. To dager senere ble han stedt til hvile i en enkel anglikansk seremoni, etter eget ønske bare med noen av de nærmeste til stede, og satt ned på den lokale kirkegården.
Men der fikk han ikke ligge i ro lenge. Superstjernens dødsfall hadde naturlig nok skapt store overskrifter verden over. Én av dem som hadde fått det med seg, var den 24 år gamle polske bilmekanikeren Roman Wardas, flyktning i Sveits. Han var blakk og uten jobb, da han tilfeldigvis leste om en sak i Italia der en avdød var kidnappet for løsepenger. Wardas fikk dermed en vill idé.
Sammen med sin bulgarske kamerat Gantscho Ganev (38), tok han seg inn på kirkegården og lette seg frem til Chaplins ferske grav, bare to måneder etter begravelsen. Så gravde de opp kisten.
Penger mot lik
– Det plaget meg ikke noe spesielt å grave meg ned til kisten. Jeg hadde egentlig bare planlagt å gjemme den dypere ned i graven der den lå, men det regnet og jorden ble for tung og vanskelig å håndtere, fortalte Wardas senere.
I Ganevs varebil kjørte de om lag 20 kilometer videre langs Genfersjøen før de kom til en stor maisåker utenfor landsbyen Noville der kisten ble gravd ned.
– Jeg hadde ingen penger, og jeg bestemte meg for å skjule Charlie Chaplins kropp og løse problemene mine. Jeg forlot landet mitt for å være fri, men det var vanskelig å finne arbeid i Sveits, forklarte Wardas videre.
Etter at de to kompisene hadde plassert liket på et trygt sted, ringte Wardas til herskapshuset der Chaplin-familien bodde. Han presenterte seg under pseudonymet «Mr. Rochat» og krevde 600 000 dollar for å fortelle hvor liket av den store komikeren var gjemt.
Oona insisterte på at hun ikke hadde den aller minste tanke om å betale løsepenger for å få kisten tilbake. Hun hevdet at Chaplin selv ville ha funnet kravene «latterlige». Familien varslet politiet, og det ble slått full alarm.
Einsteins hjerne glemt
I USA hadde flere vitenskapsfolk og andre nysgjerrige ventet på nyheter om hvordan hjernen til Albert Einstein egentlig var skrudd sammen. Men ettersom årene gikk og ingen vitenskapelig artikkel dukket opp, ble Einsteins hjerne glemt. Svært få husket at den var blitt fjernet da han døde og ingen ante hvor den befant seg, eller hvor patologen Thomas Harvey egentlig holdt til.
Men noen husket fortsatt det frimodige hjernetyveriet i 1955: I 1978 ble en ung journalist gitt i oppdrag av sin redaktør å forsøke å finne det berømte organet. Steven Levy i magasinet New Jersey Monthly gikk trøstig i gang med jobben.
På Princeton Medical Center fant han ingen spor etter eller opplysninger om Einsteins hjerne. Heller ikke om Thomas Harvey. Levy sporet ham til slutt til byen Wichita i Kansas. Harvey hadde fraktet hjernen med seg fra sted til sted i 12 år, før han slo seg ned i Kansas. Ifølge Levy likte han dårlig at han nå var lokalisert.
«Jeg sa til ham: «Jeg skriver en historie om Einsteins hjerne». Det første han sa var: «Jeg kan virkelig ikke hjelpe deg med det», fortalte Levy senere til BBC. Harvey hadde aldeles ikke lyst til å fortelle, men gikk etter hvert med på å møte reporteren på kontoret hans i det lille medisinske laboratoriet der han jobbet.
Harvey fant frem krukken
– Han var en litt innadvendt fyr, en høflig fyr, minnes Levy. Etter hvert som samtalen gikk, var han stolt over at han gjorde denne studien, men hadde egentlig ingen gode svar på hvorfor ingenting var blitt publisert på nesten 25 år.
Da Levy presset Harvey for å få se noen bilder av hjernen, smilte legen fårete. Han reiste seg, gikk bak Levy til hjørnet av rommet og fjernet en ølkjøler fra en stabel med pappesker. Den nederste boksen var merket Costa Cider.
– Han strakte seg inn, dro ut noen krukker. Og der var Einsteins hjerne. Det var fantastisk.
I artikkelen Levy senere laget, beskrev han innholdet i en av glasskrukkene:
En konkylieformet masse av rynkete materiale som hadde en leireaktig farge. En knyttnevestor masse gråaktig substans, tilsynelatende med en svampaktig konsistens. Einsteins hjerne var kommet til rette.
Stor ståhei over gravplyndring
Også Charlie Chaplins levninger skulle igjen se dagens lys:
Utover vinteren og våren 1978 ble store ressurser mobilisert for å finne det stjålne liket. Etterforskerne forsøkte å sette opp en felle for de to kjeltringene.
I månedene etter gravrøveriet mottok Chaplins enke og hennes advokat rundt 27 telefonsamtaler fra liktyvene. Politiet hadde organisert avlytting av Chaplin-familiens hjem og rundt 200 telefonkiosker i et stort område rundt i håp om å ta kjeltringene på fersk gjerning.
16. mai 1978, to og en halv måned etter at liket var bortført, traff etterforskerne blink. Roman Wardas ble tatt på fersk gjerning ved en av telefonkioskene. Han la kjapt kortene på bordet og hans kamerat Gantscho Ganev ble også pågrepet kort etter.
I avhør innrømmet de to alt. De hevdet at de aldri hadde hatt til hensikt å skade Chaplins levninger på noen måte, de trengte bare penger.
De ble stilt for retten i Vevey i desember samme år, og gjentok sine tilståelser.
– Jeg trodde risikoen var minimal, og jeg må si jeg ble skremt da jeg fikk se det voldsomme oppstyret saken skapte. Å løfte og fjerne kisten gjorde meg ikke noe. Døden er ikke så viktig der jeg kommer fra, sa Ganev.
Hjernens forbannelse
Også for Thomas Harvey ble det han trodde var et kupp, til en forbannelse.
Rett nok startet hjernegranskningen lovende i 1955. Etter å ha fått tillatelse til å gjennomføre en undersøkelse, hadde Harvey målt og fotografert hjernen. Hans nærmeste støttespilleren den første tiden var blant andre Einsteins venn, nevropatologen Harry Zimmerman.
Harvey hadde overvåket oppdelingen av hjernen i 240 blokker, og laget 12 sett med 200 lysbilder som inneholdt vevsprøver indeksert til blokkene. Disse ble levert, som lovet, til en gruppe nevropatologer.
Men Harvey hørte veldig lite tilbake fra hjerneforskerne. De som svarte, fant ut at det ikke var store forskjeller fra normale, ikke-geniale hjerner. Harvey flyttet seg rundt i USA med Einsteins hjerne i bagasjen.
– Dette skulle være hans store sjanse, men det ble på ingen måte slik. Kritikken var sterk, han mistet alt da han tok Einsteins hjerne - jobben på Princeton, ekteskapet og karrieren gikk totalt i stå. Etter kontroversen om hjernen kom han aldri tilbake til sykehuset, forteller Carolyn Abraham til BBC. Hun møtte Harvey mens hun drev research til boken Possessing Genius: The Bizarre Odyssey of Einstein's Brain.
Ironisk nok var det intervjuet med journalisten Steven Levy som endret bildet.
Da artikkelen dukket opp sommeren 1978, ble Harvey plutselig sentrum for mye oppmerksomhet. Omsider ble det litt fart i studiene av Einsteins hjerne.
Ingen klar konklusjon
– Om Harvey tok hjernen av personlige ønsker, eller om han gjorde det for vitenskapens skyld, var vanskelig for folk å vite. Men det var det som til de grader gjorde ham til skyteskive for mange mennesker, sier journalisten Michael Paterniti, som møtte Harvey mot slutten av livet hans. Harvey døde i 2007.
– Jeg tror han hadde håpet å skape seg et navn innen medisin på en måte som han til da ikke hadde vært i stand til. Og så kom han på jobb en morgen og fant Albert Einstein på obduksjonsbordet, forteller forfatter Carolyn Abraham til BBC.
Hva fant så de lærde ut da de gikk løs på Einsteins hjerne nesten 30 år etter at han døde? Egentlig ikke så mye.
Allerede da patologen Thomas Harvey veide hjernen like etter Einsteins død ble det klart at geniets hjerne ikke veide mer enn 1230 gram, altså i nederste del av normalområdet for menn på Einsteins alder.
I 1985 antydet forskeren Marian Diamond at forholdet mellom såkalte nevroner og gliaceller i Einsteins hjerne kunne forklare et liv viet til verdens største vitenskapelige gåter. I 1996 publiserte Brett Anderson ved University of Alabama en studie der han redegjorde for at nevronene hos Einstein var tettere pakket enn i en kontrollgruppe, noe som muligens gjorde det mulig å behandle informasjon raskere.
Nye geni-spor hos Einstein
I en Lancet-artikkel fra 1999 analyserte Sandra Witelson fra McMaster University i Canada Harveys originale fotografier av Einsteins hjerne. Hun hevdet at den delen av Einsteins hjerne som er ansvarlig for «romlig kognisjon» og matematisk tanke – var bredere enn normalt, og virket bedre integrert.
Kanskje, spekulerte Witelson, kan hjernens form relatere seg til Einsteins egne beskrivelser av hans tenkning der ord ikke ser ut til å spille noen rolle, men at det er et assosiativt spill av mer eller mindre klare bilder.
I 2012 jobbet antropologen Dean Falk med et sett fotografier av Einsteins hjerne som Harvey hadde tatt. Hun gjorde en fullstendig revisjon av hjernen og fant en rekke uvanlige funksjoner.
Det mest slående er kanskje at Einstein hadde en ekstra rygg på midtfrontallappen, den delen som ble brukt til å lage planer og arbeidsminne. De fleste har tre rygger, men Einstein hadde fire.
Sammen med andre forskere fant Falk også ut at bunten av fibre som forbinder venstre og høyre hjernehalvdel var tykkere hos Einstein enn i kontrollgruppene, noe som tyder på bedre samarbeid mellom hjernehalvdelene.
Men til syvende og sist er det Thomas Harveys konklusjon som gjelder:
Einsteins hjerne så «annerledes» ut enn hjerner flest, men ingen har vært i stand til å si at det var «det» eller «det» som var årsaken til hans genialitet.
Etter en lang og omflakkende tilværelse, ble for øvrig det som var igjen av hjernen på et tidspunkt levert tilbake til Einsteins arvinger, som straks donerte den til Mütter medisinske museum i Philadelphia.
Angret Chaplin-tyveriet
De to Chaplin-tyvene Roman Wardas og Gantscho Ganev skal også ha vært fulle av anger.
Wardas ble dømt til fire og et halvt års straffarbeid for forbrytelsen, mens Ganev slapp unna med en betinget fengselsdom på 18 måneder. De skrev til Oona Chaplin og beklaget sine handlinger. Hun skal etter en tid ha bestemt seg for å tilgi dem.
Men da var allerede ektemannens lik tilbake på sin opprinnelige plass, denne gang begravet under innbruddssikker armert betong.
Kilder: BBC, The Guardian, New York Times, Store Norske Leksikon
Denne saken ble første gang publisert 13/10 2023, og sist oppdatert 01/03 2024.
