Vi Menn Fordel
Stalins skrekkfabrikk
Bygningene i de sibirske skogene var en fabrikk for menneskelig fornedrelse og fortvilelse.
Landsbygda i Sibir er til tider forvekslende lik Norge. Skogene er store, veiene kronglete og årstidene veksler i samme takt. Men noe er annerledes, veldig annerledes. Og ukjent, i alle fall for meg.
På vei nordover fra byen Irkutsk dukker et plankegjerde opp fra skogen. Bak ruver et massivt bygg. To etasjer med tjukke vegger og vinduer med solid gitter på innsiden. Og med lemmer og planker spikret fast på utsiden. Spor etter et fordums behov for å hindre at noen på innsiden kom ut. Og for å hindre at noen fra utsiden nå får komme inn og se spor av hva som har foregått.
– Der er Stalins fengsel, forteller min kjentmann og sjåfør Dima (52). Han parkerer ved siden av komplekset. Alt er dødt og folketomt. Vi titter gjennom jerngitrene og skimter tomme, mørke rom.
– Om bygget er ødelagt, lever historiene som skjuler seg her, for alltid, hevder Dima.
Fangen Stalin
Dimas foreldre og besteforeldre opplevde Stalins ekstreme regime. Men fordi de bodde avsides i Sibir, ble de ikke rammet hardt av diktatorens galskap.
– Men de fulgte godt med, hevder Dima, og forteller at ifølge hans bestefar og oldefar, satt Stalin selv en liten periode i dette fengselet etter at han ble forvist til Sibir i 1903.
Faktum er at Stalin ble arrestert og forvist til Sibir syv ganger mellom 1902 og 1913. Og i november 1903 ankom han den østsibirske byen Irkutsk. Deretter måtte han fortsette delvis til fots nordover mot landsbyen Novaya Uda, hvor han skulle sone tre år i sibirsk eksil.
– Min bestefar fortalte at det var under denne reisen Stalin i kort tid ble sittende i Alexandrovsky tsentral, som dette fengselet heter, forteller Dima.
Vodka-jobb
Det gir en litt merkelig følelse å tenke på at selveste Gale-Mattias, diktatoren Stalin, eller Josef (Iosef) Vissarionovitsj Dzjugasjvili, som han egentlig het, engang satt her. Men det var noe helt annet å være fange i Sibir under tsar-tiden enn hva det ble senere da Stalin selv satt ved makten.
– Fengselet var åpent, og fangene arbeidet ved vodkafabrikkene like ved siden av, smiler Dima, og hevder et opphold her på den tiden mer var som en ferie. Noe også historikere enes om.
I biografien om Stalin av historiker Simon Sebag Montefiore, forteller forfatteren at tsarens politi var kjent for å være udugelige, noe som var en av årsakene til at et Sibir-opphold på den tiden ikke var særlig fryktet.
– Fangene hadde stor frihet, diskuterte politikk, hadde romanser med lokale kvinner og brevvekslet med sine kamerater i St. Petersburg og Wien, forteller forfatteren. Andre med kunnskap om russisk historie forteller at ikke bare fikk fangene gratis mat og stor frihet, de fikk i tillegg lommepenger mens de var her.
Og skulle ønsket om frihet bli for stort, var det bare å løpe over taigaen til nærmeste transportmiddel og reise hjem igjen.
Rømte fanger risikerte lite, selv ved å ta offentlige transportmidler som tog. Det finnes en rekke historier som bekrefter at fanger rømte og dro hjem allerede dagen etter at de hadde ankommet stedet de skulle sone.
Enkelte hevder også at flere revolusjonære som var i pengeknipe på den tiden, lot seg frivillig arrestere og frakte til Sibir for på den måten å spare opp litt penger mens de fikk gratis kost og losji en periode.
– Av de syv gangene Stalin ble forvist til Sibir, rømte han seks av gangene, noe som indikerer at sikkerheten ikke var på topp, sier Dima.
Jern-Felix
Både Dima og jeg har i ettertid gjort en rekke undersøkelser for å finne ut om Stalin virkelig satt i dette fengselet. At han har vært i området i forbindelse med forvisningen i 1903, er dokumentert flere steder. Men vi finner ingen konkrete bevis for at han satt nettopp her. Det betyr ikke nødvendigvis at bestefaren til Dima farte med oppspinn; Alexandrovsky tsentral ligger på veien til Novaya Uda, så Stalin var nødt til å passere her.
Og i fengselet får historien til Dimas bestefar uventet støtte.
Mens Dima og jeg rusler rundt det gamle bygget og undrer oss over om vi kan komme inn, dukker brått en mann i kamuflasjedrakt og hans to hunder opp. Sergej, som gubben heter, har jobbet her i mange år. Og selv om han virker litt nervøs over å fortelle hva han vet, deler han det likevel. Heldigvis.
– Jo da, Stalin satt her, hevder Sergej, men legger til:
– Også en av hans etter hvert gode venner, var fengslet her: Felix Dzerzhinsky.
Brått får dette avsidesliggende komplekset en enda dypere, historisk betydning. For Felix var ingen hvem som helst; Felix Edmundowicz Dzerzhinsky var, om mulig, like gal og voldelig som Stalin. «Jern-Felix», som han ble kalt, var lederen av det hemmelige kommunist-politiet Cheka, grunnlagt av Lenin i 1917. Cheka, som ikke bare var en forløper til KGB, men senere også en modell for det fryktede Gestapo under andre verdenskrig.
Felix Edmundowicz Dzierżyński terroriserte alle som kunne mistenkes for å være fiender av revolusjonen. Han var av polsk herkomst, og det finnes en rekke historier om hvor ekstrem han var. Under en partikonferanse i 1918, hvor Lenin talte, fikk Jern-Felix en papirlapp hvor det ble spurt om hvor mange fiender av revolusjonen som for øyeblikket satt fengslet. Felix skrev rundt 1500 og leverte lappen tilbake. Lenin leste og noterte et kryss ved siden av tallet. Felix fikk lappen tilbake, reiste seg og forlot møtet.
Ingen tenkte mer over det, før de neste dag fikk vite at Felix hadde henrettet samtlige fanger. Han trodde nemlig det var det Lenin hadde ment med sitt kryss. Men Lenin hadde for vane å sette et kryss ved det han hadde lest. Denne lille misforståelsen krevde rundt 1500 menneskeliv, men ingen turte noensinne å nevne det for Jern-Felix.
Og om jeg ikke finner konkrete bevis for at Stalin satt i dette fengselet, finnes det flere dokumenter som beviser at Jern-Felix satt her.
– Stalin og Jern-Felix var gode venner og de ble det da de begge satt her, hevder også Sergej.
Han forteller at Jern-Felix satt her fra 1902 til 1904. At Stalin og «Jern-Felix» fant hverandre, er naturlig. Stalin er en av tidenes verste massemordere, mens Felix, i kraft av å være Chekas leder frem til 1922, ligger rett bak ham. I løpet av fire år klarte han å henrette flere tusen mennesker – enkelte hevder så mange som 500 000. Og selvsagt; de aller fleste uten noen form for rettergang.
Asyl til 2016
Bygget på den russiske landsbygda huser mer historie;
– I 1956 ble fengselet også et mentalsykehus, kan Sergej fortelle. Han hevder fanger og mennesker som systemet definerte som mentalt syke ble stengt inne her. Vakten forklarer at fangene og pasientene levde side om side under samme beihanrde kår.
De behagelige forholdene Felix og Stalin opplevde da de var her, forsvant straks bolsjevikene tok makten; lite og dårlig mat, samt iskalde vintre i et bygg uten særlig varme, gjorde dette til helvete på jord.
Den russiske antropologstudenten Vasilina Orlova, som er fra området, har nylig publisert en avhandling med fokus på menneskene i området og historien til Alexandrovsky tsentral.
Hun forteller at hvis ikke å være fengslet i Sibir var nok, var i tillegg tortur og isolasjon svært vanlig. Dessuten var fengselet, og senere mentalsykehuset, til tider så overbefolket at fanger og pasienter i gjennomsnitt hadde to kvadratmeter hver til å bevege seg på.
– På det meste var det mer enn 1200 fanger og pasienter her, hevder hun og forklarer at fengselet ble et overgangsfengsel etter revolusjonen:
– Mange av fangene som kom fra den europeiske delen av Sovjet og skulle videre til GULag leirer i Øst Sibir, var innom her før de fortsatte ferden.
Sergej på sin side tror likevel ikke at fengselet var så ille som en GULag leir, selv om det ikke var langt unna. Og om ikke det skulle være rystende nok, så er svaret Sergej gir sjokkerende, når jeg spør hvor lenge denne bygningen var i drift:
Sergej forteller at sykehuset derfor mistet sin lisens i 2012, men at de siste pasientene ikke forlot sykehuset før i 2016.
Med andre ord; at en slags etterkommer av GULag har eksistert her helt frem til 2016.
Men det ler Dima av.
– Putin er ikke Stalin, men han leker litt med den gamle tyrannens ideer. Så at folk blir diagnostisert som mentalt syke på svakt grunnlag og innesperret i et avsides sinnssykehus av dårlig standard langt ute i Sibir, er dessverre ingen nyhet i Russland.
– Selv ikke i 2018, avslutter han.
Denne saken ble første gang publisert 30/10 2018.
