De glemte heltene på "Henry Bacon"
I månedsvis gjemte de seg i huler. For å komme seg til frihet måtte småjentene gjennom noe langt verre
Etter en desperat vinter i skjul for tyskerne, ble hundrevis av huleboere på Sørøya i Finnmark hentet av allierte skip. Søstrene Inger (4) og Sofie (2) var endelig på vei mot tryggheten — men så kastet ishavsstormene og tyske bombefly seg over redningsmennene på "Henry Bacon".
Kaptein Alfred Carini sto fortsatt på dekk da SS Henry Bacon forsvant i havet. En av hans siste handlinger her i livet var å sørge for at alle de 19 norske flyktningene han hadde om bord, fikk plass i livbåten — fremfor hans eget mannskap.
21 av dem døde sammen med kapteinen.
– De ofret livet for oss. De visste hva som ventet. Visst gjorde de det, sier Sofie Pedersen (81).
Hun var en av de 19 i livbåten den gangen. Ei lita tulle på nesten tre, i en bylt med ulltepper, forskånet fra å oppfatte stormen, bombeflyene og livsfaren.
Inn i hulene
– Jeg har ingen minner selv, hverken fra vinteren i hulen eller flukten fra Sørøya. Det har ikke Inger, heller, selv om hun er litt eldre enn meg. Kanskje det er fortrengt, sier Sofie Pedersen.
I sommer var hun og storesøsteren for første gang på mange år tilbake der det hele startet, i Ofjorden på yttersia.
Der bodde de. Far Henrik, mor Ellen og de to småjentene. Høsten 1944 gjorde den lille familien som så mange andre finnmarkinger: De forlot hjemmet sitt og stakk til fjells for å unngå tvangsevakuering.
Tyskerne sto for fall i Nord-Norge, men ville ikke etterlate noe til russerne hvis de kom etter. All bebyggelse ble brent, husdyr skutt, menneskene sendt sørover. Tusenvis fulgte imidlertid en direkte oppfordring fra Kong Haakon om at folk i nord skulle motsette seg evakueringen og heller ta opp kampen.
Med tro på at løftene om snarlig hjelp ville innfris, fant de seg nye plasser å bo. Familien Pedersen slo seg til i noen huler et kvarters gange opp i fjellet.
På den andre siden av øya gravde Simon Mortensen ut bakken bak en knaus oppe i åssiden over Kobbefjorden. Her laget han seg en slags gamme til seg selv, kona og fire gutter på under ti år. Derfra så de at en tysk patruljebåt skjøt en hvelvet båt i fillebiter nede ved stranda.
Les også: Hvem senket «Utvik Senior» og drepte ni norske fiskere?
Redningsaksjonen
– Under den båten hadde de bodd den første uken, så de flyttet på seg i siste liten, sier Knut Mortensen fra Hesseng ved Kirkenes.
Han er selv født noen år etter krigen, men har vokst opp med beretningene som faren gjerne hentet fram når slekta var samlet. En av storebrødrene, nå avdøde Nils, skrev dessuten bok om opplevelsene. Av de fire huleboerguttene er bare én igjen i dag, eldstemann Sigvald.
Krigsvinterens hendelser skulle knytte skjebnene til de to, for hverandre ukjente, familiene på hver sin kant av Sørøya sammen. November, desember og januar forsvant uten antydning til den lovede hjelpen.
– Livet var å spise, sove og vente, skrev Nils Mortensen. De åt salt fisk, det samme gjorde de over i Ofjorden.
– Ja, vi hadde fisk, jeg tror ikke vi sultet, sier Sofie Pedersen.
Men for mange huleboere røynet det på. Det gikk historier om folk som måtte spise ekorn og tang. Det begynte å bli lite av selv potet, salt fisk og klappkaker. I de rå hulene krøp sykdom lett inn i kroppene til fillete unger med sot under nesen.
Etterretningsoffiser og lege Gunnar Johnson ble sjokkert over det han så, og slo alarm om tilstanden på Sørøya:
– Hvis ingen kommer dem til unnsetning, vil tusen nordmenn dø av sult og sykdom eller bli tatt av tyskerne.
Først da han brakte bekymringen rett til det britiske Admiralitetet, ble det fortgang i sakene. Fire jagere, eskorteskip fra de arktiske konvoiene, ble sendt for å hente sørøyværinger.
Løytnant Per Danielsen sluttet seg til den beskjedne norske militærstyrken på øya, og organiserte evakueringen.
Unge gutter brakte beskjeden rundt. Budet spredte seg til hver en fjordarm: Ta dere til Dønnesfjorden, redningen er på vei.
Farlig farvann
Andre uken av februar 1945 var det menneskevandring på Sørøya. Folk slet seg over vinterfjellet på landets fjerde største øy.
– Pappa hadde meg i ryggsekken, sier Sofie Pedersen.
Motorbåter gikk i skytteltrafikk ut til de fire krigsskipene. Mannskapene langet unger slik man langer vannbøtter når det brenner, het det i en beskrivelse.
Om bord ble nordmennene servert hvitt brød, kaffe og sjokolade. Da jagerne satte kursen mot Murmansk, hadde de med seg i alt 502 flyktninger, hvorav nesten 200 barn.
I Murmansk lå skipene i konvoi RA-64, klare for å legge ut på en ny seilas gjennom det mest beryktede av alle krigens farvann, Nordishavet. Der de tyske ulveflokkene jaget under havoverflaten, og der ingen sjømann overlevde lenge hvis man havnet i vannet.
På det amerikanske lasteskipet SS Henry Bacon hadde sjefmaskinist Don Haviland bestemt seg for at det ville bli den siste turen. Tiden var inne til å virkeliggjøre drømmen om å overta en bensinstasjon hjemme i Boston.
Baconet, som de likte å kalle henne, hadde fraktet et lokomotiv til Sovjet. Mannskapet hadde regnet med å gå uten last tilbake til Skottland, og Haviland ble like overrasket som alle andre da det plutselig sto 19 passasjerer på dekk.
Noen rare folk i filler, som en av sjømennene formulerte det.
Flyktningene fra Sørøya hadde blitt tilfeldig fordelt på skipene i konvoien. Slik havnet familiene Pedersen fra Ofjorden og Mortensen fra Kobberfjord bokstavelig talt i samme båt.
På Baconet befant seg også Sofies gamle tante Ane og tre andre kvinner, en tenåringsgutt og en annen familie med to små barn.
Sofie Pedersen har holdt kontakten med datteren der, Elbjørg Amundsen. Elbjørgs bror, Monrad Pedersen, malte senere i livet et maleri av forliset som i dag skal befinne seg i den norske ambassaden i Washington.
Ubeskyttet etternøler
Etter avlusing og den første kroppsvasken på flere måneder, ble sørøyværingene plassert i et rom midtskips. Flytevestene de fikk utdelt bekreftet det de allerede visste: De var ikke trygge enda. Det var ikke en lystreise de 33 skipene i konvoien la ut på fra Murmansk 17. februar.
De tyske ubåtene ventet rett utenfor Kola. Det smalt umiddelbart. En tysk ubåt forsvant i dypet for godt. Den britiske korvetten Bluebell gikk ned med et tap på 90 mann — og én overlevende.
Lasteskipet Thomas Scott, med 41 sørøyværinger om bord, brakk i to etter en torpedotreff. Utrolig nok holdt dekksplatene skipet sammen lenge nok til at alle kom seg i livbåtene. De ble plukket opp av en jager, og ungjenta Nancy Eide ble halt rett inn i armene på en kjekk matros hun delte resten av livet med.
Gleder og sorger avløste hverandre på konvoiens ferd videre. På LeBaron Russell Briggs ble det født en gutt som fikk mellomnavnet Lebaron. På Henry Winkoop døde yngstegutten i en familie på syv.
På Henry Bacon var det bare styremaskinen som døde, i første omgang. Konvoien kjørte rett inn i det som i flere kilder omtales som den verste stormen som noen konvoi var utsatt for.
– Det var vind med orkans styrke. Jeg har blitt fortalt at pila på et barometer forsvant under papirkanten, sier Knut Mortensen.
Uværet gjorde skade på flere av skipene, men bare Henry Bacon ble hengende etter, drivende med slagside i sjøen inntil Haviland og maskinistene hans på nesten uforståelig vis i stormen fikk maskinene i gang igjen.
Da det lysnet av dag 23. februar var situasjonen likevel kritisk. Henry Bacon var helt alene i havet langt vest av Lofoten.
– Vi var blitt et lett bytte, sier Sofie Pedersen.
Les også: (+) Offisielt lå krigsskipet ved kai − men loggboken rommet en hemmelighet
Sjøfolks ære
Tidlig på ettermiddagen hørte de bombeflyene. Det var trolig 19 av dem, fra tyskernes base på Bardufoss og for det meste Ju188 med to torpedoer hver under vingene.
De fløy i lav høyde i sirkel rundt etternøleren, og brøt av i par for å angripe på hver side av skipet. Marineskytterne forsvarte Henry Bacon med to luftvernkanoner og åtte maskingeværer.
– Vi satt som forskremte harer og hørte knatring, dype drønn og skrik og rop, skrev Nils Mortensen.
Amerikanerne holdt stand i en time. Kaptein Alfred Carini manøvrerte skipet klar av minst ti nærgående torpedoer, på tross av skadene på styringen. Skytterne uskadeliggjorde enda flere, og skjøt ned fem av flyene. Til sist blåste likevel en torpedo hull i skroget på babord side.
Carini ga to ordrer nesten umiddelbart.
– Forlat skipet! Gjør klar livbåtene!
Den neste hentet han fra havets uskrevne lover:
– Nordmennene skal i den første.
Fire eller fem av mannskapet, deriblant radiooffiser Spud Campbell med en nødradio, ble plassert sammen med sørøyværingene.
– Når skipet går ned, er den senderen eneste kommunikasjonsmiddel med bergingsskipene. Dere må plukkes opp før det blir mørkt. Gjør jobben din og ha det, sa kaptein Carini.
Sjefmaskinist Don Haviland hadde også plass i livbåten, men hoppet brått ut og dro en 17-årig messegutt i armen.
– Kom deg i den forbanna båten, gutt. Jeg har levd livet mitt.
Vinket farvel
Knut Mortensen husker godt hvor spennende det hørtes ut, da han var guttunge og faren fortalte.
– Det var et mirakel i seg selv at alle kom seg over i livbåten. Og på vei ned ble båten hengende nesten vertikalt, men faren min, som alltid gikk med kniv, fikk skåret over lina som holdt igjen båten, forteller Knut Mortensen.
De voksne tviholdt på ungene mens livbåten red ti meter høye bølger vekk fra det dødsdømte skipet. Mannskapet fikk en livbåt til på vannet, men de to siste ble knust. For mange fantes ingen andre valg enn å klamre seg til drivgods.
Alle som overlevde fortalte det samme. Da Henry Bacon forsvant, sto fortsatt kaptein Carini og sjefmaskinist Haviland på dekk. De vinket.
Haviland lot kanskje tankene fare til en bensinstasjon i Boston.
Les også: Ingeborg ble beskyldt for å være russisk spion. Sannheten holdt hun skjult for alle
Kongelig takknemlighet
Andre skip i konvoien fanget opp nødsignalene, først fra Henry Bacon og senere fra livbåten. Etter fire timer var eskorteskipene på plass.
En matros ble firt ned fra jageren Opportune for å hjelpe kvinnene og barna. Han fikk overrakt en bylt med ulltepper. Han stusset, men fikk bylten opp og over rekka. Først da så han to barneøyne inne fra teppene.
– Det var meg, det, sier Sofie Pedersen. Endelig var hun trygg. Alle 19 fra Sørøya var trygge. Men av besetningen på 67 mann, mistet 22 livet.
– Innsatsen til sjøfolkene har gjort stort inntrykk på meg. Jeg ville jo ikke vært her uten. De ofret sitt eget liv. Det er en heltebragd større enn stor, sier Knut Mortensen.
Ord strekker ikke helt til. Kronprins Olav gjorde et hederlig forsøk da han møtte konvoien og de overlevende fra Henry Bacon ved ankomst til Skottland 1. mars 1945.
– Jeg vil overbringe min beundring og takknemlighet for mannskapets disiplin og selvoppofrelse, sa den senere majesteten.
Takket være heltene fikk andre oppleve mer. Takket være dem kunne Sofie Pedersen i sommer, 78 år senere, gå rundt på den gamle, for lengst fraflyttede hjemplassen i Ofjorden. Hun kunne vise barn og barnebarn hulen de bodde i.
Og fortelle historier — slik at sjømennene på Henry Bacon aldri blir glemt.
Les også: (+) I et halvt år drev Einar på havet. Sjokket kom først da han kom hjem
Siste gjenlevende helt
Dick Burbine, nå 96, hadde bare én tanke i hodet da han svømte for livet i Nordishavet for 78 år siden: Ikke gi opp. Burbine, bosatt i California, er den siste gjenlevende av mannskapet på den siste ferden til lasteskipet Henry Bacon. Han forteller sin historie gjennom sønnen Richard Jr.
Burbine ble skylt overbord fra det synkende skipet mens han prøvde å frigjøre en livbåt med øks.
– Jeg fikk tak i en livbøye som tilfeldigvis drev rett forbi meg. Snart var vi fire mann som holdt oss fast i den lille ringen. Med kroppene nede i vannet slapp vi unna vinden. De som ble liggende oppe på drivgods eller små flåter frøs raskt til tømmerstokker, sier Burbine.
Mennene ble reddet opp av mannskaper fra jageren Zambezi etter minst tre timer i vannet.
– Vi var fullstendig dekket av is. Det var først da vi lå på dekk og klarte å åpne øynene, de forsto at vi var i live. Klærne var frosset fast til kroppene, så de la oss på bordene i messa og pakket oss inn i havis. Og så smeltet vi sakte til romtemperatur. Den eneste medisinen vi fikk var rom. En jevn dose rom de neste fire dagene, så var vi like fine, sier Dick Burbine.
Han har aldri glemt flyktningene fra Sørøya, og sendte senest i 2021 en håndskrevet hilsen til Sigvald og Nils Mortensen.
– Dere utviste stort mot den fryktelige dagen for så lenge siden, skrev han.
22 av skipskameratene hans klarte seg ikke. Én av dem, Mason Burr, drev langt senere på land i Kvalsund. Han er i dag gravlagt på æreskirkegården i Arlington, mens det fortsatt står en minnestein på stedet han ble funnet.
Betegnelse på de som gjemte seg unna den tyske tvangsevakueringen fra Finnmark og Nord-Troms fra høsten 1944.
Løfter og håp om snarlig hjelp og oppfordringer om å gjøre motstand, formidlet av de kongelige i radiosendinger fra London, bidro sterkt til at folk valgte å bli igjen.
Rundt 47 000 ble tvangsevakuert, mens 23 000 ble huleboere. På Sørøya bodde 1100 mennesker i huler og gammer. Rundt halvparten ble hentet av allierte skip i en redningsoperasjon i midten av februar 1945.
I Kautokeino og Karasjok overvintret godt over 90 prosent av befolkningen. De klarte å holde reinsdyrflokkene unna tyskerne.
I alt 130 overvintrere mistet livet, flest på grunn av sykdom og påkjenninger, men også mange i mineulykker, båtforlis og kamper med tyskerne.
Kilde: "Fortiet fortid", Arvid Petterson.
For sitt mot og sjømannskap ble kapteinen på Henry Bacon, Alfred Carini, tildelt det norske Krigskorset med sverd post mortem.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2023, og sist oppdatert 06/10 2023.
