AG3 i over 50
Soldatens beste venn
"Alle" har et forhold til AG3. Over en million nordmenn har lært seg å skyte med automatgeværet som fortsatt brukes av Forsvaret. Men nå skal det fases ut. Fram til 2022 skal det skiftes ut med erstatteren HK416.
Foto: Torgeir Haugaard/Forsvaret
Hva er det som består av drøyt 200 deler med plast, stål og blikk, veier nesten fem kilo og hopper til værs når du drar en lang skuddserie?
Hvis du svarer AG3, er du sannsynligvis blant den drøyt millionen med nordmenn som har fått opplæring på automatgeværet i løpet av de 50 årene det har vært i Forsvaret.
Bli venn med
Mange rekrutter har forbannet vekten av våpen og ammunisjon under lange feltøvelser. Andre har blitt overrasket over kraften og rekylen på skytebanen. Men for de fleste har den meterlange automatrifla også vært en trofast arbeidshest som fungerer like godt i kulde, slaps og søle. Og det er udiskutabelt at den leverer punch så det holder til å skyte gjennom trær og husvegger. I tillegg til å være dødelig på 800 meters hold, forutsatt at man treffer.
Det felles omkvedet blant mange som ble gode på å skyte raske og presise serier med AG´en, er at det var et våpen man måtte bli venn med først.
En av dem som innrømmer at han aldri ble en god venn med våpenet er major Askild Antonsen. Våpenteknikeren og den tidligere rustmesteren ved Forsvarsmuseet har jobbet med håndvåpen hele livet og er i dag forvaltningsansvarlig for de resterende AG3´ene i Forsvaret.
I tillegg kom han nylig ut med boken AG3-trofast tjener i Forsvaret i 50 år i forbindelse med jubileet til våpenet som ble like traust som Ola Soldat.
Krevde tilvenning
- Mitt første møte med AG´en var i 1976 som 16-årig elev på Hærens yrkesskole for våpenteknisk befal. Jeg hadde ingen skyteerfaring fra før og syntes våpenet var vanskelig å håndtere. Det ble ikke noe skyttermerke i første omgang, innrømmer han, selv om resultatene ble bedre med tiden.
Hardt og langt avtrekk var en ting, og siktene krevde tilvenning. Sluttstykket ga dessuten rekyl tre ganger for hvert skudd. Først når selve skuddet gikk av. Så når sluttstykket traff bufferen i kolben etter å ha blitt kastet bakover. Og for siste gang når det gikk forover igjen og klasket en ny patron inn i kammeret.
Uerfarne skyttere kunne dessuten belage seg på en smell i kinnbeinet fra den korte kolben.
I tillegg gjorde konstruksjonen med kolbe som ligger litt lavere enn løpslinjen at rekylen gir våpenet en tendens til å bli presset til værs for hvert skudd, noe som var spesielt merkbart ved hurtigskudsserier. Ved automatild krevdes et solid grep i forskjeftet for å holde pipa nede.
- For en dreven skytter er det ikke noe problem å levere effektiv ild ut til 600 meter eller plassere en byge med automatild i en helfigurskive på 30 meters hold. Men Forsvaret investerte nok ikke like mye trening på alle som var inne på førstegangstjeneste, sier Antonsen.
Byttet mot ubåter
Ulempene med AG3 blir allikevel ubetydelige i forhold til anvendeligheten. Da Hæren på midten av 1960-tallet så etter en erstatter for håndvåpnene som hadde vært i bruk siden andre verdenskrig , var intensjonen å innføre et såkalt enhetsgevær som skulle overta rollen som både lett maskingevær, maskinpistol og langtrekkende rifle. Etter de siste testene før de første leveransene i 1967 ble det vedtatt at AG3 allikevel ikke skulle erstatte MG, men både Schmeisser maskinpistol, Garand repetergevær og US karabin ble byttet ut med det nye AG3-geværet.
Forhistorien til AG3 går helt tilbake til slutten av andre verdenskrig da den første tyske automatriflen Sturmgewehr 44 ble utviklet. Det satte standarden for både russiske AK-47 Kalashnikov og tyske G3.
Forutsetningene for tyske våpenproduksjon var dårlige rett etter krigen, men den spanske våpenprodusenten CETME samlet noen av våpenkonstruktørene bak Sturmgewehr 44 for å utvikle en enklere og billigere utgave som ble spansk armégevær med navnet CETME Modelo A.
Praktiske problemer med produksjonslinje og kvalitet hos de spanske underleverandørene førte til at de på et tidlig tidspunkt etablerte et samarbeid med tyske Heckler & Koch som videreutviklet våpenet til det nyopprettede Bundeswehr. Dermed var G3 i Nato sitt standard kaliber 7,62x51 mm født.
G3 beste alternativ
Det tyske geværet var allerede i bruk i Bundeswehr da Norge skulle kjøpe tyske Kobben-klasse ubåter tidlig på 1960-tallet. For å gjøre ubåtavtalen enda mer attraktiv tilbød tyskerne å la Kongsberg våpenfabrikk lisensprodusere 100 000 G3 for Bundeswehr som Forsvarets første gjenkjøpsavtale.
Derfra ble valg av nytt våpen til det norske forsvaret relativt enkelt.
Sammen med FN-FAL kom G3 kom ut av de innledende testene som favoritt, men G3 endte senere opp som beste alternativ. I 1963 ble armlengden målt på 1500 norske rekrutter før man bestemte seg for å forlenge kolben med to centimeter i den norske varianten. To år senere ble AG3 formelt valgt. Ifølge Antonsen gled avgjørelsen raskt gjennom stortingsdebatten som druknet fullstendig i ordskiftene om atomvåpen, hestetjenesten i Forsvaret og kvinneinspektør.
Foto: TORGEIR HAUGAARD/FORSVARET
Den gang som nå var ikke alle like begeistret for nyvinninger. Det nye automatgeværet var radikalt forskjellig fra tidligere selvladergevær og boltrifler. Det lite flatterende navnet Blekkmerra ble tatt i bruk i begynnelsen på grunn av glidekassen i stålblikk. Det hjalp heller ikke at kolbe og forskjefte var i plast, førstnevnte levert av en norsk bruskasseprodusent.
Ikke umoderne
Men AG´en gjorde all skepsis til skamme. På tross av enkelte barnesykdommer - de første kolbene hadde en lei tendens til å brekke i sterk kulde og slitte tennstempler kunne føre til utilsiktet avfyring - er ingen andre våpen noensinne blitt produsert i tilsvarende antall for Forsvaret. Hele 253 000 eksemplarer ble produsert av fabrikken på Kongsberg frem til 1974, i tillegg til de 100 000 til Tyskland.
Selv ikke da AG3 begynte å bli eldre enn rekruttene som brukte dem ble rifla ansett som umoderne. En versjon til Kavaleriet ble produsert med innskyvbar kolbe for å ta mindre plass i kjøretøy, men ellers er automatrifla i det store og hele holdt uforandret i over 50 år.
Unntaket var 2500 eksemplarer som ble modernisert i 2007. De fikk skyvekolbe med tre forskjellige stopp, foruten optisk rødpunktsikte, skinner til feste av utstyr og grep under forskjeftet. Det økte samtidig vekten til over seks kilo. Selv om våpenet var godt egnet til å hamle opp med Talibans AK-47 på langt hold, ble behovet for et lettere våpen med høy ytelse større.
Da HK 416 ble innfaset som AG3´ens erstatter fra 2007 gikk man ned i størrelse til det nye standardkaliberet 5,56 mm. Vekten av våpen og ammunisjon er redusert til 3,5 kilo, samtidig som selv uerfarne skyttere er blitt mer treffsikre med rødpunktsikte.
Men AG3 lever fortsatt i enkelte avdelinger i Heimevernet. Askild Antonsen administrerer de siste 7500 eksemplarene som ennå ikke er destruert. Når de siste går i kverna vet han ennå ikke, men når det skjer går AG´en fra å være landets mest utbredte våpen til å bli det mest sjeldne.
Tømte magasinet midt i folkemengde
50 år og en million brukere har gitt mange erfaringer med våpenet. Vi har samlet noen:
Jeg hadde kjørt noen offiserer som skulle på et møte og fikk beskjed om å vente i bilen på et travelt torg midt i byen. Her er det på tide å skyte inn litt om standarden på veier og FN styrkenes utstyr. Det fantes riktignok noen strekninger med relativt ny asfalt men flere steder kjørte vi også på veier bygd av romerne med originalt veidekke som bar preg av å ikke ha blitt vedlikeholdt på et firesifret antall år.
Bilen min var en Peugeot P4 , en franskbygd og forenklet variant av Geländewagen med bla avtagbare seilduksdører. Noe festeanordning for AG3 fantes ikke så denne ble lagt på gulvet mellom dør og førersete , hvilende på magasinbunnen.
Etter å ha ventet lenge og vel mens jeg kikket på folkelivet var det på tide å rette ut bena litt. Jeg gikk ut og i det jeg tok tak i børsa kom det et høyt , metallisk “spjong” etterfulgt av en skranglende lyd. Der lå alle skuddene strødd ut i bunnen av bilen. Det viste seg at bunnen på magasinet endelig hadde gitt tapt etter å ha fått juling av det libanesiske veinettet.
Ingen merket noe. Skuddene ble feid under setet og nytt magasin ble diskret fisket opp av splintvesten og klikket på plass. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde rukket å få børsa ut av bilen før bunnen gav seg....
Terje Dønnestad, Libanon 1990-91
Løpssprenging
Vi hadde skyting på bane B1, 30m, og hadde fått ordren; mot skivene 4 skudd, ILD! Plutselig, midt i skytingen høres det et høyt smertehyl litt bortenfor der jeg ligger og skyter. Jeg ser en som reiser seg og bøyer deg fremover, mens han hyler av smerte. For å gjøre historien kort; det var en løpssprengning og han endte med å miste en finger. Han kom raskt tilbake og fullførte utdannelsen og pliktåret til normert tid. Årsaken til løpssprengningen var feil på ammunisjonen, ifølge tilbakemeldinger jeg har fått fra en kullkompis som satt i granskningskommisjonen som ble nedsatt i etterkant av ulykken.
John Egil Haugen, BSIS 1991-92
Skrekkopplevelse
For snart 40 år siden avtjente jeg verneplikten ved Åsegarden utenfor Harstad. Infanterist som jeg var, ble jeg godt kjent med AG3’en. Og vi var stort sett gode venner. Men automatgeværet tok også nesten livet av meg én gang.
Menig Anonymsen var egentlig en trivelig kar, men hver gang vi var ute på øvelse oppførte han seg som om det var audition til den første Rambo-filmen. Hodetørkle, ekstra patronbelter, diger kniv – vi flirte av Anonymsen og hans hang til å barske seg med utstyr. Men at han så lett lot seg rive med kunne endt tragisk.
En dag hadde vi «øvelse laget i forsvar», og skjøt mot oppdukkende mål med skarpt. Menig Anonymsen og undertegnede delte stilling. Da en «stridsvogn» dukket opp var det min oppgave å beskyte den med M-72. Jeg la AG’en foran meg, og forberedte skudd med panserverngranat. Plutselig hoppet AG’en til. Jeg tittet ned, og så at et skudd hadde truffet sluttstykket. Men i svarte…? Det ble et helvetes oppstyr. Forklaringen fant vi fort. Menig Anonymsen. Han hadde gjort som han skulle, og anga ild. Geværet var innstilt på «automat». Men i stedet for å skyte korte salver pøste menig Anonymsen på uten pause. Og da skuddene raste ut mistet han kontrollen. AG’en vred seg i hendene hans, og vendte seg kvikt mot meg. Min AG3 tok heldigvis imot det siste skuddet. Magen min hadde vært neste mål.
Geir Svardal, eks-infanterist
Kreative løsninger
En AG3 adskilt for våpenpuss består av 18 hoveddeler. Tidskravet til demontering var 30 sekunder, og 50 sekunder på montering. De fleste satte sin ære på å komme godt under dette, det verserer uoffisielle rekorder på 50 sekunder totalt for adskillelse og sammensetning.
For å få våpenet til å fungere med løsammunisjon(rødfis) ble det blant annet eksperimentert med å montere den gamle 10-øringen med hull i midten mellom løpet og flammedemperen. Det fungerte, men våpenet ble farlig å bruke til skarpskyting dersom en del av plastpatronen lå igjen i løpet. Det gikk som regel bra, men det ble flere episoder med løpssprenging opp gjennom årene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Foto: HÅKON BONAFEDE
Denne saken ble første gang publisert 25/06 2019, og sist oppdatert 25/06 2019.
