Kommentatorene får unngjelde når resultatene svikter
Sjikanert og hetset i snart 100 år
Stemmen deres er uløselig knyttet til de største idrettsøyeblikkene – og de tyngste. Men gjennom tidene har kommentatorene fått unngjelde når det ikke gikk som forventet. Arve Fuglum har samlet utskjellingen i bokform.
E-posten tikket inn til ledelsen en vinterdag i 2007:
«Kan dere gi Arve Fuglum sparken? Han er en arrogant liten faen som ikke har greie på fotball. Vennlig hilsen ...»
Avsenderen var mildt sagt lite imponert over mine evner som fotballkommentator, forteller mangeårig sportskommentator Arve Fuglum.
− Han var ikke alene, og jeg vil ikke si at selvtilliten økte nevneverdig utover den vinteren. Det var uvant og ubehagelig å bli kalt både idiot og det som verre var av folk jeg ikke ante hvem var, sier Arve Fuglum til Vi Menn.
Hets og sjikane
E-posten han forteller om, er tatt med i hans bok «Gull til Norge!», en svær gjennomgang av norsk sportskommenterings historie fra 1925 til i dag. Boka er en nostalgisk reise imellom de store idrettsprestasjonene og etermedienes dekning av dem.
Og boken byr på bevis nok på at hets, sjikane og utskjelling på ingen måte er noe som hører internett-alderen, selv om hyppigheten og grovheten nok er blitt verre med årene.
Radio- og TV-lengder, kommentatorer som er uløselig knyttet til minner om store sportsøyeblikk har vært æreskjelt. Bjørge Lillelien, Knut Th. Gleditsch, Knut Bjørnsen og Einar Diesen er blant dem:
– Jeg har funnet at denne yrkesgruppen, helt fra de første radiokommentatorene på 1920-tallet, og frem til nå, har vært nærmest fritt vilt. Folk har øst ut av seg irritasjon og frustrasjon i flere generasjoner.
For kritikken mot den som formidlet budskapet begynte omtrent da de første radiobølgene suste ut gjennom eteren – til noen få radioapparater i norske hjem.
Den første radiooverførte fotballkamp i norsk historie ble sendt ut over eteren den 10. oktober 1926. Norge møtte Polen i Fredrikstad og tapte 3–4. Bak mikrofonen satt senere sjefredaktøren i Aftenposten, Einar Diesen.
«Kvik og morsom» ønsket
«Det eneste som vi tillater os at peke paa er, at det vilde været dobbelt festlig om vedk. Sportsjournalist hadde lagt litt mer liv og begeistring i sin skildring av kampen (...). la os likevel næste gang faa en fyr som samtidig paa en kvik og morsom maate kan rive lytterne fullstendig med.»
... Mente «Licens nr. 12 fra Fredriksvern (i dag Stavern).
Den gang var det ikke bare å kaste seg over tastaturet på en PC eller mobil. Skulle man skjelle ut noen, måtte det skrives brev − eller iles til byens telegrafstasjon. Slik som lytteren rett etter at Thorstein Diesen og Bjarne Hoff hadde kommentert fra Holmenkollen:
«venligst skaf en bedre referent holmenkolløpene diesen god hoff er for tør flere lyttere»
Per Aavatsmark var blant kommentatorene NRK brukte – blant annet formidlet han VM på skøyter i 1935. Fra lytteren Tor Bygd fikk han følgende vurdering:
«Åvatsmark har da bra talerøyst, men han brukar henne monotont og sprenger henne oppi noko karavorent affektert. Dette kan da enda gå, men verre er det at han må vante den åndelige habitus og den takt, om ein vil, som må til for å røkte en slik jobb bra. Å stå å rope ut tall, tider og namn og tallmessige sammenlikningar kan vel mest kven som helst gjera.»
Verden i oppløsing
Da flommen av entusiasme fra kommentatorboksen omsider tok seg opp gjennom Bjørge Lilleliens inntog, var også det gærent.
Få, om noen, har kommet opp på siden av Lillelien i skildring av sportslig dramatikk på fotballbanen, i skisporet eller i hoppbakken. Lillelien debuterte bak mikrofonen under Monolittrennet i romjula 1959. Etterpå haglet kritikken, blant annet i form av leserinnlegg i Aftenposten:
«Sjelden eller aldri skulle man hørt maken til hysterisk gjengivelse av en idrettskonkurranse. Det høres faktisk ut som om hele verden holdt på å gå i oppløsning da referent- en øynet norsk seier! Han glemte fullstendig at dette var et alminnelig internasjonalt langrenn – hvor i grunnen svært lite sto på spill.»
Under OL i Squaw Valley skulle Lillelien ta opp arven etter folkehelten Rolf Kirkvaag. Arbeidsforholdene var vanskelige og reporteren ikke så erfaren. Leserbrevene lot ikke vente på seg:
«Og så opplevde vi den skuffelsen at Bjørge Lillelien og hans sekundant ikke var i stand til å fortelle oss noe om sekundstriden. Det hele ble en heseblesende skildring av hvordan løperne kjempet seg frem de siste meterne. Og til slutt kastet de seg over mål.»
Undermåleren Bjørnsen
« Håper jeg treffer på deg, så skal jeg knuse de stygge trynet dit din jævel
Etter flere magre år fikk norske skøyteløperne omsider fart under jernene i sesongen 1963–64. Trener Stein Johnson hadde dratt i gang «skøyterevolusjonen,» og under landskampen mot Russland på Bislett tidlig på sesongen, var de norske suverene. Fire løpere, den første av dem Nils Aaness fra Andøya i Nordland, gikk under gjeldende verdensrekord på 5000 meter. Da landskampen var over, var imidlertid Knut «Kupper›n» Johannessen verdensrekordholder med tiden 7.37.8.
Kommentator Knut Bjørnsen var ekstatisk.
Men en hissig lytter mente han var altfor mye opptatt av Oslo-gutten Johannessen. Ikke lenge etter dumpet det ned et brev i NRKs postkasse. Avsenderen, åpenbart bosatt nord i landet mente Bjørnsen var en sportslig undermåler som manglet både takt og tone og som åpenbart syntes «Kupper´n» var betydelig mer interessant enn Aaness fra Vesterålen. Den rasende lytter avsluttet med følgende salve:
«La oss slippe og høre Bjørnsens vås i N.R.K.s sportsraporter for ettertiden.»
«Er han så uunværlig for N.R.K. så la hans slimete tunge klæbe frimerker om da N.R.K. anvender sådanne.»
En av dem som tidlig i karrieren måtte tåle mest av kjeft og kritikk, var den senere sportssjefen i EBU Jarle Høysæter. Han kommenterte hopp, fotball og langrenn, og slet blant annet med å holde rede på tidene når det var langrenn. De mest kritiske lytterne hisset seg forferdelig opp. Avisene flommet over av rasende kommentarer. I VG var det så ille at redaksjonen måtte stoppe kritikken, de ville ikke trykke flere leserbrev – hverken om Høysæter eller andre reportere.
– Vi nesten drukner i brev, sto det i en innlegg fra redaksjonen.
Gymnasiaster mot Gleditsch
Da NRK begynte med Tippekampen fra England hver lørdag ettermiddag, hadde engelske klubber allerede en betydelig fanskare i Norge. Men fansen likte det dårlig hvis NRKs utsendte ikke var begeistret for samme lag som dem.
Etter et oppgjør mellom Coventry og Tottenham i 1969 fant et åpent brev veien til spaltene både i VG og Dagbladet. Det var ført i pennen av Terje Sjeggestad, senere en landskjent jurist med flere viktige jobber hos våre utlendingsmyndigheter. På vegne av «fire gymnasiaster i Asker» klaget han på NRKs utsendte reporter Knut Th. Gleditsch.
«– En blir sittende å irritere seg over tåpelige og usaklige kommentarer fra en sportskommentator som tydeligvis ikke har sin force i engelsk fotball.»
Det som var aller mest irriterende, var at Gleditsch åpenbart ga uttrykk for Coventry-sympati:
«... når en TV-kommentator i den grad er nødt til å vise sin sympati overfor et lag som Gleditsch, burde vedkommende avholde seg fra å kommentere fotballkamper.»
Drapstrusler
Øivind Johnssen måtte også tåle mye kjeft som fotballkommentator. Etter at han hadde tatt over ansvaret for kunstløp fra Knut Bjørnsen, fikk han høre litt av hvert. En seer ved navn Ola Tungesvik brukte ironien som våpen.
Under årets EM kunne nordmenn sågar glede seg over sin spesielle utsendte Øivind Johnssen som kommenterte velgjørende lite. Sjelden har en manns noe manglende sakkunnskap kommet ham så sterkt til gode. Tenk om dette også kunne vært tilfelle når hr. Johnssen forsøker å kommentere fotball.
Ifølge Arve Fuglum hadde nå avdøde Øivind Johnssen selv et tilsynelatende avslappet forhold til kritikken.
Idag går noen går rett til den de er irritert og forbannet på. Sosiale medier og mobiltelefoner har gjort det lett å hetse.
«Finn deg noe annet å gjøre din inkompetente klovn», sto det på tekstmeldingen som blinket på mobilen til TV 2s kommentator Kasper Wikestad etter en kamp i Eliteserien i fotball.
Fuglum skriver at én annen gikk enda lenger:
«Håper jeg treffer på deg, så skal jeg knuse de stygge trynet dit din jævel [ ...] Håper du får kreft jævla stygge satan. Skal stoppe den stygge latteren din.»
Beskyttet på radio
Arve Fuglum lærte tidlig at han bare måtte heve seg over raseriet og usaklighetene til sine lyttere og seere – klarte han ikke det, måtte han bare finne seg noe annet å gjøre. Det gjaldt ikke minst etter at han gikk over til TV.
– Det første tida var jeg mest overrasket og uforberedt på det som kom. Jeg hadde kommentert mye for radio, da kom det sjelden eller aldri reaksjoner, og jeg hadde levd et beskyttet liv. Men fotball på TV, det er noe helt annet. Og særlig det å jobbe med Premier League. Mange av dem som ser på har store kunnskaper og en voldsom lidenskap for sine klubber. Når det er noe de reagerer på, legger de ikke akkurat fingrene imellom, sier 55-åringen fra Drammen.
Fuglum har sittet bak mikrofonen og kommentert fotball, skøyter, langrenn, hopp, håndball, alpint, seiling – og cricket – både på radio og i fjernsynet. Han har jobbet i NRK, Canal+ og TV2, før han nå er ansatt i Norsk Tipping samtidig som han kommenterer fotball for Eurosport/Discovery.
– For mitt vedkommende innrømmer jeg at de verste tilbakemeldingene var med på å senke selvtilliten en god del den første tiden. Da det sto på som verst, var jeg nødt til å holde meg unna kommentarfelt på nettet for å skåne meg selv, sier Arve Fuglum.
Likevel vil en reise gjennom sportskommentatorenes historie også bli en reise gjennom egne gleder, skuffelser og lidenskap:
– Jeg tror alle vil finne noe de husker og kjenner seg igjen i, og kanskje vil de huske sine egne minner og opplevelser fra den perioden de har levd, sier forfatteren.
Brøl mot kvinnestemmer
Alarmsystemer og navigasjonsinstrumenter som «snakker» bruker gjerne kvinnestemmer for å dempe stress. I sportsjournalistikken var det motsatt.
Det tok ganske mange tiår før kvinner slapp til i sportsjournalistikken for alvor, og enda lenge før de fikk lov til å kommentere idretter direkte – spesielt de mest prestisjetunge og mannsdominerte.
«Det er greit at hun er ansatt, men fotball må hun holde seg unna!» Det fikk Karen Marie Ellefsen vite da hun hadde fått jobb i NRK. Hvem som sa det, har hun aldri villet fortelle.
Hopp hadde alltid vært herrenes domene – helt til Ingrid Sørli Glomnes fra Kongsvinger dukket opp på arenaen. Hun hadde lenge vært interessert i hopp, men det kom brått på henne da Arne Scheie hadde falt og slått seg og hun på svært kort varsel ble bedt om å dra til Rena for kommentere NM på fjernsyn.
Glomnes hadde ligget syk noen dager, og stemmen var sterkt preget av forkjølelse og influensa.
Det gikk ikke upåaktet hen i det hjemlige kommentariatet.
«– Få ut kjerringa fra kommentatorboksen», skrev én på Twitter. De fleste surmagede kommentarene gikk på at hun hadde en håpløs stemme, ikke at hun var kvinne. På radio får hun få eller ingen kommentarer, men straks hun kommenterer hopp på TV, kommer sjikanen.
«Helt håpløst», «Bytt jobb», «Innse selv hvor dårlig du er», er bare noen av reaksjonene.
En Twitter-melding i 2016 hadde følgende henstilling til NRK-sporten:
«Kan dere være så snill å bytte ut Glomnes som kommentator? Hun er flink, men den skjærende stemmen gjør det håpløst å ha på lyd.»
Hva Glomnes selv tenker om hetsen? Det har det ikke lykkes Vi Menn å få rede på. Hun har ikke besvart Vi Menns henvendelser. Men har åpenbart noe av den samme utholdenheten som idrettsutøverne hun kommenterer. For i år har hun kommentert hopp, så vel som svømming og bryting på NRK.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 51 2019
Denne saken ble første gang publisert 11/12 2019.
