Sjamantestene

Regnskogen omgir vår lille båt, og hadde det ikke vært for lyden av utenbordsmotoren, hadde jeg fint kunne vært to hundre år tilbake i tid. En liten sideelv åpenbarer seg, og samme kveld ankommer vi noen basthytter langs elvebredden. Jeg er i det dypeste av Afrika.

Forfatteren Joseph Conrad kalte Kongoelven for «The Heart of Darkness», mørkets hjerte – en stemning som forsterkes neste dag:

Motorolje-cocktail

– To sjeler skal renses, forteller Bobu, min kjentmann, og viser meg til en plass under sola idet en mann med hvit kjortel, solbriller og pelshatt ankommer. Mannen er sjamanen Ignorie.

Jeg merker det ikke umiddelbart, men gubben er snublefull. Og ikke på øl eller andre kjente drikkevarer.

– Ignorie drikker en blanding av motorolje og gjæret mais, opplyser Bobu, før han ber meg være stille.

– Ignorie skal utføre sine ritualer.

Så kommer trommene igjen. Ignorie danser og drikker. En stakkars mann skal kureres for ondskap. Noe slimete blir dryppet i øynene hans, og mannen skriker av smerte. Så skal Ignorie kurere én som er besatt av en ond ånd. Men frem til nå vet ingen hvem denne er. Helt til sjamanen trekker frem tunga og fisker opp et barberblad fra kjortel-lomma; Ignorie skal kurere seg selv.

Hjelp til selvhjelp

Deretter skjærer sjamanen seg i tunga med det sløve bladet så blodet renner. Etter ti–tolv kutt, heller han brått noe svart pulver inn i munnen.

Kall fra åndene

Sjamaner, slik jeg har opplevd dem, er mennesker som hevder å ha sitt kall fra åndene. Det er en slags religiøs tilnærming, og i mange samfunn har sjamaner stor betydning. Særlig i samfunn langt fra den moderne verden.

Sjamaner har også ofte stor makt fordi folk frykter den forbindelsen til det hinsidige sjamanene hevder de har. Og ikke rent sjeldent er det en god dose sort magi mikset inn i sjamanenes virke. Noe som selvsagt skremmer folk enda mer.

I Norge finnes sjamaner, særlig i samenes historiske kultur.

– Krutt, sier Bobu, og hevder det beviser at Ignorie er en ekte sjaman. For deretter svelger den gale mannen ned både krutt og blod med to slurker sprit/motorolje.

– Au, tenker jeg, men Ignorie virker helt uanfektet. Han bare fortsetter å danse, hyle og snakke med åndene. Eller er det naboen, julenissen eller kanskje Elvis? Ikke godt å si, og plutselig er det stopp.

– Alle må gå, sier høvdingen, seansen er over, Ignorie er sliten.

Den fulle heksedoktoren blir leid til hytta si, hvor hans tre koner står klare til å pleie ham. 

Prinsessa og sjamanen                                    

I løpet av mange år på reise har jeg møtt en rekke sjamaner verden over. Med få unntak kan jeg vel si at de fleste sjamaner opererer langt unna hva vi nordmenn definerer som et moderne samfunn. Og jo lenger unna sivilisasjonen jeg har vært, dess villere og mer merkelige har disse sjamanene vært – inntil nå. For nå har jo vår egen prinsesse Märtha Louise funnet seg en kjæreste som er en yrkeskollega av Ignorie; sjamanen Durek Verrett.

Ingen overgår Durek

Det som for meg er litt sjokkerende med denne Durek-typen, er at han faktisk hevder å være flinkere enn både Ignorie og samtlige sjamaner jeg noen gang har møtt. Gubben forfekter blant annet at han kan redusere alder og snu atomer.

Jeg har møtt kanskje de villeste av de ville sjamanene i alt fra Ny-Guineas jungler til Himalayas høye fjell, og de har påstått å kunne spå fremtiden samt helbrede både besettelse av onde ånder og en rekke sykdommer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men ingen har kommet med påstander lik denne Durek-
sjamanen.

Nå skal ikke jeg mene så mye om det, men jeg kan i alle fall dele to opplevelser, hvor jeg selv har blitt behandlet av Dureks yrkeskolleger. Og om Durek nyter respekt blant sine, vil jeg si at de sjamanene som behandlet meg nyter minst like stor respekt i områdene de opererer.

Men er det bare tullball, eller kan det ha noe for seg? Ikke lett å si, men mine erfaringer heller nok mest mot det første. Uansett, døm selv:

Menneskeknokler

For noen år siden vandret jeg gjennom den russiske sommerkvelden i Tuva-republikken sammen med min kjentmann Sergej og en svært anerkjent sjaman fra dette avsides området. Jeg var – og er – nysgjerrig på dette med sjamanisme, og den gang hadde jeg faktisk leid inn sjamanen fra et sjaman-kontor i byen Kyzyl i Tuva.

I dette området av verden har sjamaner en viktig rolle i de flestes liv, og mannen jeg hadde leid, som bare ville bli kalt «Sjaman», hadde til og med vært i Italia på en sjaman-konferanse (kanskje var han der med prinsessens kjæreste?). Så hvis noen kunne rense sjeler og kurere sykdommer, måtte det jo være denne karen.

Nå var jo ikke jeg syk, men å få sjelen renset kunne jo være en god idé.

– Her, sa den hellige mannen og stoppet brått. Ut av sekken dro han en tromme og noen gamle beinrester.

– Menneskeknokler, hvisket Sergej.

Et bål ble fyrt opp, og så var vi i gang. Sjamanen ble fjern i blikket mens han trommet og jodlet ut over de endeløse slettene. Kroppen hans begynte å gjøre merkverdige og tilsynelatende ukontrollerte bevegelser, han kastet ris i luften og helte melk fra en pose på bakken.

Etter hvert sluknet bålet og sjamanen falt utmattet sammen i bønneposisjon.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Så fikk jeg beskjeden:

– Din tur!  

Renset med pisk

Jeg ble kommandert til å sitte på knærne med hendene foldet. Håndflatene mine ble studert, rare ord strømmet fra mannen, før han henvendte seg til kjentmannen min:

– Du har vært veldig syk, men er nesten frisk nå, oversatte Sergej til meg.

Og her ble jeg litt sjokkert. Bare et par år tidligere tok et slangebitt i Australia nesten livet av meg, og jeg var syk i lang tid. Hvordan kunne han vite det, eller gjettet han bare og var heldig? Uansett om det var juks eller ei, kom sjamanen til at jeg måtte gjennom en renselsesprosess.

Deretter dro han frem en pisk og banket løs på ryggen min. Det var ikke vondere enn at jeg lot ham holde på. Men i ettertid har jeg mistenkt at gubben spilte meg et puss, og at han i ettertid har sittet rundt bålet med sine sjaman-kollegaer og glist av den godtroende nordmannen som frivillig lot seg bli pisket.

Uansett, sjamanen avsluttet det hele med å si at han nå hadde renset sjelen min.

Hva følte jeg? Litt øm i ryggen, en merkelig opplevelse rikere, men ikke noe mer.

Men da jeg en gang klarte å ødelegge lilletåa under trening rett før jeg dro på en lengre reise til Himalaya, kom jeg litt nærmere å tro litt på disse sjamanene.

Kurere brukket tå?

Februar og 28 minusgrader utenfor. Det trange, overfylte rommet var derimot lunt og luktet av røkelse og svette. Rundt meg satt pasienter fra fjern og nær, alle hadde de kommet for å la seg helbrede av denne såkalte Lhamuen – en kvinnelig sjaman.

Etter en tyve minutter lang seanse, hvor Lhamuen hylte og sang, lå på alle fire med en bjelle i hånda, var hun i transen hun alltid må inn i før hun kan utføre sine sjaman-kunster.

Deretter kastet pasientene seg over Lhamuen. Problemer som søvnløshet, hodepine, samt andre, mer åndelige lidelser som besettelser av ymse slag, skulle behandles. Måten hun «kurerte» på var litt annerledes enn jeg har sett både før og etter denne iskalde dagen i Himalaya. Damen sugde nemlig ondskap og smerte ut av kroppene ved enten å legge munnen inntil, eller ved å bruke et kort kobberrør. Selvsagt var det hiksting, hyling, messing og synging, samtidig som pasientene skrek og vred seg.

Sist i køen var en skeptisk nordmann med brist i høyre lilletå. Damen puttet dette kobberrøret på tåen min og sugde. Så sang hun og hylte, før det hele var over. Og her kommer det underlige: Smerten forsvant.

Den kom riktig nok tilbake etter noen timer, men det fikk meg jo til å undre litt. Og kanskje, hvis jeg hadde hatt et langt mer åpent sinn og mer tiltro til sjamanen, hva da? Hadde smerten forsvunnet for godt?

Tro og tromme

For det er vel det alt handler om; tro. Tror du hardt nok på hva sjamanen sier og gjør, er det jo et ordtak som heter at tro kan flytte fjell.

Og kanskje burde vi alle åpne sinnene våre litt mer for sjamanene og deres virke, for i fremtiden kan det jo faktisk hende at det står en mann med sjaman-
tromme på slottets balkong og vinker til oss under 17. mai-
feiringen i Oslo og ser på ånden som går – i tog.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2019

Denne saken ble første gang publisert 10/06 2019, og sist oppdatert 07/06 2019.