Brennpunkt Bornholm
Sist russiske militære besøkte den danske øya, forlenget de krigen med ett år
Alle spor peker mot russerne etter sprengningen av gassrørledningen Nord Stream 2 utenfor Bornholm. Det er ikke første gang russere har tatt seg brutalt til rette rundt den danske øya mens resten av verden så en annen vei: 2. verdenskrig varte helt til 1946 på øya.
Boblene som steg opp til havflaten 20 kilometer sør for Bornholm, kom som en høyst ubehagelig påminnelse om dramaet som utspilte seg på den danske øya for 77 år siden. Et drama som innebar at 2. verdenskrig varte nesten ett år lengre enn i resten av Europa. Et drama som viste seg å ikke være over ennå.
26. september 2022, dypt i Østersjøen, registrerte seismologer kraftige rystelser. Gass flommet ut på overflaten. Alt tydet på sabotasje. Umiddelbart gikk alarmen i Pentagon, Natos hovedkvarter og alle nærliggende lands forsvarsdepartementer.
Noe hadde skjedd med gassrørledningene Nord Stream 1 og 2. Ledninger som skal forsyne Vest-Europa med gass fra Russland. Ikke langt unna pågikk krig i Ukraina.
En undervannsdrone sendt ned av Bornholm TV viste omfattende ødeleggelser på ledningsnettet. Tre, muligens fire, steder var gassrørledningene utsatt for sprengninger. Alt tydet på at det var russiske spesialstyrker som sto bak sabotasjeaksjonene.
Befolkningen på Bornholm ble skremt. Det danske forsvaret styrket sin tilstedeværelsen på den lille øya helt sørøst i Danmark. Marinefartøyer patruljerte farvannet og fly overvåket Danmarks luftrom.
Det er ikke første gang bornholmerne har vært utsatt for krigshandlinger i regi av deres mektige russiske nabo innerst i Østersjøen. Sprengningene var som et gufs fra fortiden.
Glemt i fredsrusen
I mai 1945 danset folk i gatene i gledesrus over at 2. verdenskrig var over. Den 5. mai 1945 befridde britiske styrker Danmark. Også på Bornholm danset innbyggerne. Men de danset for tidlig.
For på Bornholm skjedde det noe som historieforskere den dag i dag fortsatt prøver å finne et ordentlig svar på. Den lille danske øya glemt ble i festrusen. Hva var det som skjedde? Og hvem hadde skylden for at bornholmerne fortsatt føler seg sveket av sine politikere og de vestlige allierte, slik at øyboerne i 77 år har feiret frigjøringen 5. april?
For freden kom til Bornholm først 11 måneder etter resten av Danmark.
På et eller annet vis oppsto det en feilkobling ved frigjøringen av Danmark. Egentlig var det britiske styrker som skulle ta seg av Bornholm. Men de kom aldri.
Det gjorde derimot Den røde Arme.
Fortsatt lurer historikere på hvorfor.
Strategisk forglemmelse
Først gikk Den røde Arme til luftangrep mot øya. Så satte de i land sine styrker, jagde de tyske soldatene til ett liv i krigsfangenskap innenfor Sovjets grenser, og overtok all kommando på øya.
I løpet av 11 måneder ble øyas to største byer Rønne og Nexø bombet i filler. Innbyggerne ble utsatt for store lidelser og frykt i form av vold, voldtekter, brannstiftelser og tyverier. Befolkningen våget seg ikke utendørs etter mørkets frembrudd og levde bak låste dører.
«Hvorfor ble vi den gang glemt og sveket?» er fortsatt et høyst aktuelt spørsmål hos folk på Bornholm.
Vi må i alle fall tilbake til Jalta-konferansen på Krim i februar 1945. Der delte Josef Stalin, Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill verdenskartet seg imellom. Slik forsøkte på å definere hverandres politiske innflytelse og maktsfære når Hitlers terrorregime ville kollapse. «De tre store» tok for seg, ned til den minste detalj, hvordan verden skulle bli seende ut etter at krigen var over. Men en detalj − Bornholm − ble ikke nevnt med et ord.
− Merkelig, mener krigshistorieforskerne. For Bornholm ligger strategisk til i Østersjøen, der øst møter vest.
Nyere tids graving i russiske arkiver viser at Moskva i 1943- og 1944 i arbeidet med en plan for Bornholm. Russerne mente det var smart å anlegge en sovjetisk militærbase der. Da ville de kanskje oppnå å få politisk- og militær innflytelse over utløpene fra Østersjøen – Store- og Lillebælt, Øresund og Kielkanalen.
Festen avlyst
Bornholms strategiske betydning ble enda tydeligere for Moskva da de russiske styrkene fosset frem ved sørsiden av Østersjøen de siste krigsdagene. Millioner av tyskere flyktet for livet i retning av områder inntatt av vestallierte styrker. Det de fryktet mest var Den røde Arme. De hadde hørt historiene om massedrap, voldtekter og brutalitet under de rødes fremrykning. De hadde god grunn til å komme seg vekk fra områder under sovjetisk kontroll. Titusener havnet på Bornholm under beskyttelse av tyske tropper ledet av marineoffiseren Gerhard von Kamptz (se egen sak).
5. mai 1945 meldte BBCs danske radiosending fra London at de tyske militære myndighetene i Holland, Nordvest-Tyskland og Danmark nå hadde overgitt seg. Det var ikke helt presist. For på Bornholm satt stabeisen von Kamptz på sin øye hest. Han nektet å kapitulere. Øya skulle holdes for enhver pris. I alle fall inntil britene dukket opp. Men de kom ikke.
Den danske historikeren Bent Jensen og forfatteren til boken «Den lange befrielsen – Bornholm besat og befriet 1945-46» har følgende forklaring:
Langt utpå ettermiddagen 5. mai ankom den britiske generalen Richard Henry Dewing til jubel og blomster i Københavns lufthavn sammen med en Royal Air Force-delegasjon. Han skulle sørge for at den tyske kapitulasjonen i Danmark gikk som avtalt. Generalen er sendt av feltmarskalk Bernard Montgomery som dagen før hadde mottatt tyskernes kapitulasjon.
Dewing hadde imidlertid ikke fått noen instruks om å sende britiske soldater til Bornholm.
For mens freden ble feiret i de danske gater bygget det seg opp et blodig drama som forlenget krigen med nesten ett år for de ca. 45 000 innbyggerne på Bornholm.
Bombet etter freden
6. mai 1945 ble det observert fly over Bornholm. Den tydelige røde stjernen på flyene skapte frykt. Tyskerne beskjøt de russiske rekognoseringsflyene. Men dette var bare begynnelsen.
Kl. 12.30 7. mai kom første bølge med sovjetiske bombefly over Rønne og Nexø. Bombardementet rammet de to byene hardt. Fra himmelen dalte flyveblader med oppfordring til beboerne om å evakuere, og til tyskerne om å overgi seg for å unngå nye blodige krigshandlinger. Ved det andre angrepet samme dag hadde dermed bornholmerne flest komme seg vekk fra målområdene for bombene.
Dagen etter kom den tredje bølgen. 10 bornholmere ble drept. Samme skjebne rammet et ukjent antall tyske soldater og flyktninger. De to største byene på øya lå i ruiner. 212 hus ble totalt ødelagt og 6000 beboere mistet sine hjem. Veier og strømnett var ødelagt. Men gjenoppbygningen må vente i flere år.
Det siste angrepet slo inn samtidig som Danmarks statsminister William Buhl i København åpnet Rigsdagen, senere Folketinget, med å si at han på vegne av det danske folk priset seg lykkelig over at Danmark hadde unngått krigens herjinger.
Bombardementet mot Bornholm nevnte han ikke med et eneste ord. Det er aldri blitt tilgitt på Bornholm.
Besatt
Sent på kvelden 8. mai kapitulerte Gerhard von Kamptz betingelsesløst på vegne av Nazi-Tyskland. Fem hurtigbåter fra den røde marine la til kai i Rønne havn uten at tyskerne ytte motstand.
I løpet av kort tid ble 8–10 000 sovjetiske soldater satt i land på den lille, danske øya. Hus ble konfiskert og leire etablert. Sovjeterne hevdet de befridde øya, mens innbyggerne mener at de ble besatt.
Første oppgave for de sovjetiske soldatene ble å samle tyske soldater og flyktninger. Kommandant von Kampzt hadde allerede reddet mange som han fikk sendt videre til Nord-Tyskland. Til sammen var det rundt 20 000 av dem igjen da sovjeterne overtok øya. I løpet av 10–15 dager ble resten av tyskerne fraktet vekk fra øya. I hovedsak endte de i krigsleire rundt om i Sovjet til mange tunge år i elendighet.
Mange av de sovjetiske soldatene som kom til Bornholm hadde opplevd krigens gru på østfronten, og mange var nok i psykisk ubalanse da de kom til den danske øya. Særlig de tre første månedene gikk sovjetiske soldater brutalt til verks overfor den danske øybefolkningen.
De sovjetiske soldatenes fremferd spredde frykt og angst. De banket på dører, rettet våpen mot beboerne og rasket med seg det som var av verdisaker i hjemmene. Ingen våget å protestere. Et tyvetalls voldtekter ble anmeldt til politiet. Langt flere ble ikke registrert.
− Hvor lenge skal dette pågå? spurte folk på øya forundret.
Men ikke noe skjedde. Månedene gikk og fra København var det taust. I Underhuset i London ble det reist spørsmål om Bornholms skjebne fem ganger. Den engelske regjeringen trakk på skuldrene. Heller ikke i Washington brydde man seg om den lille danske øya, selv om mange fryktet at Sovjet med sin besettelse hadde trukket en ny grense i Østersjøen. Særlig i Sverige var bekymringen stor.
Gissel for stormaktene
Den danske regjeringen fikk aldri noen klar beskjed fra myndighetene i Moskva om besettelsens formål. Den fikk ikke et eneste ord om hvor lenge de sovjetiske styrkene hadde til hensikt å være på øya. I en erklæring fra Moskva het det at Bornholm var midlertidig besatt inntil de aktuelle spørsmålene om Tysklands situasjon etter krigen var løst.
Spørsmål fra den danske regjering ble møtt med en kald skulder. Den nye danske regjeringen valgte taushet som strategi. Danske myndigheter la også bånd på den nasjonale pressen for å unngå at Moskva skulle reagere negativt om den forunderlige situasjonen skulle få oppmerksomhet.
Planla baser i Norden
Også Norge slet med å bli kvitt befrierne som jagde tyskerne ut av Finnmark i 1944.
I motsetning til Danmark hadde den norske regjeringen i London inngått en jurisdiksjonsavtale med både Kreml, London og Washington flere måneder før Sovjet-styrkene rykket inn over grensen. Avtalen regulerte forholdet mellom den norske sivile administrasjonen og de allierte militære myndigheter i frigjorte områder.
De tyske styrkenes tilbaketrekning ble preget av «Den brente jords taktikk». Store områder ble svidd av og 50 000 nordmenn tvangsflyttet.
Sovjeterne rykket helt frem til Tanaelven. Bak den sovjetiske fronten ble 24 000 nordmenn igjen. Forholdet mellom de sovjetiske soldatene og lokale myndigheter og befolkningen var stort sett bra.
Etter at freden kom 8. mai 1945, bygget det seg opp en frykt hos norske myndigheter for at de sovjetiske styrkene ville bli stående i Øst-Finnmark. Høsten 1945 sto fortsatt ganske store styrker med sovjetiske soldater i Sør-Varanger, også etter at allierte briter og amerikanere hadde trukket seg ut av norsk områder.
Frykten var berettiget: Allerede under krigen planla Sovjet baser utenfor eget territorium. Bornholm var utpekt. Også i Nord-Norge burde det være aktuelt å anlegge militærbaser, mente militære eksperter i Moskva. En slik løsning ville styrke tilgangen til Atlanterhavet. Det ble en dragkamp mellom sovjetiske toppmilitære og politikerne i Kreml. De militære tapte.
Høsten 1945 rettet statsminister Einar Gerhardsens regjering en formell forespørsel til den sovjetiske regjeringen om når de hadde tenkt å trekke Den røde arme ut av Norge. Fra Kreml kom positive tilbakemeldinger. Fra 15. september til 25. september 1945 dro de sovjetiske soldatene over Storskog og Holmfoss og tilbake til hjemlandet. Siste gruppe soldater passerte grensen sent på kvelden 25. september.
Reiste til slutt
I Danmark gikk månedene gikk uten at den sovjetiske okkupasjonen fikk særlig oppmerksomhet. Først i februar 1946, etter at engelske myndigheter reagerte, tok danske myndigheter igjen opp spørsmålet med Moskva. På diplomatiske plan ble en forsiktig note overlevert til Kreml. Der het det at danskene nå kunne forsvare Bornholm selv, og den henviste også til at britene som hadde stått for frigjøringen for lengst hadde forlatt det øvrige Danmark.
Til danskenes store overraskelse reagerte den sovjetiske utenriksministeren, Molotov, med en tommel opp: Hvis Danmark var i stand til å besette Bornholm med egne tropper og de opprette sin administrasjon uten deltagelse av fremmede tropper og – administratorer, så vær så god! Den sovjetiske regjeringen ville i så fall tilbakekalle sine tropper og overgi øya til den danske stat.
Forbløffelsen var stor, ikke bare i Danmark, men også i en rekke vestlige lands utenriksdepartementer. Så lett var det altså å bli kvitt sovjeterne.
Vel en uke etter svaret fra Moskva, ankom det første sovjetiske transportskipet Bornholm. 5. april − 11 måneder etter at 2. verdenskrig var over i resten av Europa, forlot den siste sovjetisk soldat øya.
Men nå, nesten 80 år, etter den sovjetiske besettelsen blir Danmarks innhentet av fortiden. For etter sabotasjen av gassrørledningene sør for Bornholm har Russland trukket frem et dokument fra 1946.
I dokumentet skal angivelig danske myndigheter understreker at fremmede styrker ikke kan oppholde seg på Bornholm.
Tolkningen er avvist av Nato-landet Danmark: Det har skjedd en del siden Sovjet forlot øya ved innløpet til Østersjøen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr
Denne saken ble første gang publisert 21/02 2023, og sist oppdatert 21/02 2023.
