80 år siden den siste tungtvannsaksjonen
– Glem meg, Halvard. Jeg har blitt stygg. Finn deg en annen jente!
Halvard kjenner først ikke igjen kvinnen med det vansirede ansiktet, men plutselig hører han den kjente stemmen til Solveig. Han klemmer hånden hennes forsiktig: Det kan aldri falle ham inn å svikte sin kjære.
Skildringene i denne saken er basert på en samtale med brødrene Odd og Geir Asskildt der de fortalte hva de har blitt fortalt av sine foreldre Solveig og Halvard om den dramatiske hendelsen i 1944 og deres liv.
Den 20. februar 1944:
Det er søndag, bursdag, bløtkake – og krig. Solveig Haugen og Halvard Asskildt er nyforlovet. Man ser det i blikkene deres over hvit kaffeduk og løvtynt, hvitt porselensservise; at de har noe å glede seg til, tross dystre tider.
Det er dekket på til tre i den vesle leiligheten til Halvards foreldre her i Svartgårdene på Mæl ved Rjukan. I leiligheten bor også Halvards bror Kjell. Det er han som har fødselsdag i dag. Det er derfor de nyforlovede har kommet på besøk denne helgen.
Brødrenes mor, Margit, får servert sitt kakestykke inne på soverommet. Hun er veldig syk av leddgikt og har vært sengeliggende i 20 år. Pappa Kittil sitter heller ikke ved bursdagsbordet denne søndagen. Han er fyrbøter på den lokale jernbanefergen D/F Hydro og allerede på jobb om bord.
De få innbyggerne på Mæl er samlet i eneboliger og gårder omkring fergeleiet ved Tinnsjøen. Solveig og Halvard får med seg restene av bløtkaken i en boks, som de kan gi Kittil når de nå snart skal ta fergen på vei hjem til Notodden. Der bor Solveig sammen med sine foreldre og jobber på Silkefabrikken. Halvard bor på hybel og jobber som telegrafist på jernbanen.
De tre ungdommene hygger seg og planlegger bryllupet som de gleder seg til. Bare så synd mamma Margit er så syk. De vet ikke hvor lenge hun har igjen. Solveig har en dårlig følelse. For ikke så lenge siden hadde hennes tilkommende svigermor tatt Solveigs hender i sine krokete og sagt: «Ta godt vare på gutten min, Solveig».
Les også: (+) «Alle» har hørt historien om Svanhild (3) som ble fløyet til fjellhylle av en ørn. Her prøver hun å bevise at det skjedde
Tungtvann
Det vesle bursdagsselskapet brytes brått opp når de ser på klokken. Båten går snart! Halvard tar på hatt og frakk. Ordentlig og pen i tøyet har han alltid vært.
Solveig klemmer moren og broren hans, legger kakeboksen i vesken og stikker armene inn i den grå kåpen Halvard galant holder frem. De småløper arm i arm mot fergeleiet.
Det er ikke langt, og de får raskt øye på D/F Hydro. Men båten har nettopp forlatt kaien. De vinker alt de kan. Halvards far vet at de skal med. De kjenner også skipperen, så de stoler på at fergen snur. Det gjør den. De nyforlovede går om bord som de siste av 47 mennesker på vei over Tinnsjøen til Tinnoset.
Ingen av dem vet at natten i forveien har flere lokale motstandsmenn, under ledelse av Knut Haukeli fra Kompani Linge, sneket seg om bord. Nazistene som voktet fergen, hadde lørdagsfest og merket ingenting. Motstandsmennene klarte derfor å plassere to tidsinnstilte bomber under dekk. Om bord i fergen denne søndagen vet de åtte tyske vaktene kun at lasten består av nesten 500 kilo tungtvann som skal til Tyskland for å brukes i atomvåpen.
Inne på land kan det denne søndagen ha stått noen med blanke øyne og blytunge hjerter mens de tittet ut av vinduene sine mot fergekaien. De må ha sett hvordan store og små naboer gikk om bord i fergen. Man kan bare forestille seg fortvilelsen. Fortvilelsen over å vite hva som skulle skje, men ikke kunne advare mot det.
Alle kjenner alle på det lille tettstedet. Noen må ha sett på klokken der bak gardinene. Sett hvordan fergen ble litt forsinket av å dra tilbake for å få med et ungt par som kommer løpende. En mann med hatt og frakk, arm i arm med en vakker, blond kvinne i grå ullkåpe. Bare tyskerne og et knippe motstandsmenn vet hvilken spesiell last den lokale jernbanefergen har. En last de allierte må ødelegge for enhver pris. Det er ordre fra London. Tinnsjøen er stor, blank og stille. Snart skal det smelle.
Kraftig eksplosjon
Pappa Kittil har ordnet plass til sønnen og sin kommende svigerdatter i mannskapssalongen. Mens han må passe jobben i maskinrommet, spiser Halvard og Solveig litt mer kake. Solveig tenker på hvor fint det skal bli å gifte seg med sin elskede og flytte sammen med ham.
Jernbanefergen D/F Hydro ble senket på Tinnsjøen i Telemark i en sabotasjeaksjon søndag 20. februar 1944.
Norske motstandsfolk hadde etter ordre fra britiske hemmelige tjenester plassert to tidsinnstilte bomber på fergen. Målet var å ødelegge lasten. Det var omkring et halvt tonn tungtvann fra Norsk Hydro på Vemork ombord. Den tyske okkupasjonsmakten hadde planlagt å frakte det til Tyskland. De allierte fryktet at tungtvannet skulle brukes for å lage atomvåpen.
Av 47 personer i båten omkom 14 nordmenn og fire tyske soldater.
På stedet der de overlevende kom seg i land, er det satt opp et minnesmerke.
På Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan er denne krigshistorien en del av utstillingen Helter fra Telemark, som kan oppleves hele året.
Kilde: Norsk Industriarbeidermuseum
Plutselig skakes båten av to kraftige smell. Halvard reiser seg og løper mot maskinrommet for å se etter faren. Hva er dette? Har de krasjet i noe, eller har noe eksplodert? Faren kommer løpende opp før Halvard når frem. Han sier han tror det har vært en eksplosjon og at de må forte seg opp på dekk. Det nyforlovede paret forstår at det haster, tar på yttertøyet i full fart, men lar kofferten stå igjen.
Fergen har allerede begynt å krenge mot babord. På dekk er luften full av røyk, og mennesker skriker. De store jernbanevognene løsner fra skinnene og raser tungt rundt. Som på Titanic samler alle seg i motsatt ende av den som synker.
Les også: (+) Anna ble satt bort som slave da hun var seks år gammel. Som voksen fikk hun 14 barn. Kun syv av dem overlevde
20. februar 1944. Om bord var også 47 passasjerer. Foto: Norsk Industriarbeidermuseum
Vi må hoppe!
Halvard griper hardt i Solveigs skuldre. «Vi må hoppe, jenta mi! Vi må hoppe NÅ!» sier han, mens den februarkalde sjøen kommer nærmere og nærmere. Nå skjer alt veldig fort, og det er vanskelig å tenke klart i dramatikken og kaoset på dekk.
Halvard tar av seg frakken, bretter den pent sammen og henger den over rekkverket med hatten på toppen. Så hopper han og faren. Solveig står som forstenet. Hun kan ikke svømme! Det er ikke plass i livbåten. En mann tviholder på den store kofferten sin, som opptar et sete.
Hun står på båtripen til den synker under bena hennes, og hun blir dratt med ned i dragsuget akterut ved propellen. Den treffer kroppen og ansiktet hennes. Ansiktet blir kløyvd på venstre side. Kinnben og tenner knuses. Hun flyter opp, men blir dratt med ned igjen, før hun igjen kommer til overflaten og klorer seg fast i en list på en flytende kasse. Det er kassen med livbelter. Den er låst.
Dødsdrama
Rundt Solveig flyter døde kropper. Hun kjenner flere av dem. Andre kjemper for å komme seg opp på, eller holde seg fast i, flytende inventar. Hun ser mange som ikke klarer å få grep, men forsvinner ned i det store mørket. D/F Hydro har sunket i løpet av bare noen få minutter.
Hvor er Halvard og Kittil?
De tunge jernbanevognene skytes opp til overflaten igjen når de løsner fra understellet sitt nede i isvannet. Hun ser livbåten forsvinne i det fjerne. Blodig og kvestet flyter hun ut og inn av bevissthet. Synet er tåkete. Hun skimter robåter ankomme og trekke kropper opp fra vannet. Hun prøver rope for å gi seg til kjenne, men det kommer ingen lyd. Så blir alt mørkt.
På land, rundt 200 meter fra der fergen sank, prøver lokale redningsmenn å holde igjen en dryppvåt og iskald Halvard Asskildt. Han har nettopp klart å svømme i land, iført dress og pensko. Nå vil han bli med robåtene ut for å lete etter faren og forloveden.
De klarer ikke stoppe ham. Ikke søren om han skal noe sted og hvile og varme seg! Hans kjæres liv står i fare! På fastlandet er folk nettopp blitt oppmerksomme på tragedien og strømmer til for å hjelpe.
Halvards bror, Kjell, har nå fått høre om fergeeksplosjonen. Han frykter for livet til faren, broren og svigerinnen han vet var om bord. Ikke ett sekund tenker noen tanken om at det kan være sabotasje.
Les også: (+) Spionen som rundlurte Nansen: Dobbeltspillet kostet koste mange norske sjøfolk livet
Ugjenkjennelig
Halvard får raskt øye på faren, som holder seg fast i en åre. Heller ikke han kan svømme. Sammen med noen flere som flyter rundt, må de raskt til land igjen for å laste av forfrosne kropper. Solveig er ikke å se! På ny vil Halvard være med ut, men denne gangen slipper de ham ikke. Uten varme vil han fryse i hjel. De tvinger ham med seg til nærmeste gård – Perskås.
Det er nok ikke flere overlevende nå … Likevel tar de lokale redningsmennene et ekstra sveip ut på Tinnsjøen dit fergen sank. Da får de øye på et blodig hode som så vidt stikker opp over vannet. Fingrene har stivnet fast i grepet om en list rundt en kasse. De tror hun er død og tauer henne som sistemann inn til land. Det har gått en halv time siden fergen sank.
De legger kvinnen på en dør og bærer henne opp til Perskås. Her går Halvard hvileløst rundt i kaoset og leter etter sin forlovede. Han får høre at en siste person er hentet opp fra vannet og løper til for å se om kvinnen på døren er Solveig.
Skuffet og full av sorg konstaterer han at det ikke er henne … Den blodige kroppen med oppskåret ansikt kan han ikke gjenkjenne som sin kjære. Han snur seg i fortvilelse og synker sammen ved den livløse kroppen. «Halvard …», hvisker plutselig den hardt skadde svakt.
Da forstår han det. Det ER Solveig! Ansiktet er så ødelagt av propellen at han ikke klarte å kjenne henne igjen. Men det er henne, og hun lever!
«Halvard», sier hun igjen. «Glem meg, Halvard, finn deg en annen jente å gifte deg med. Jeg er blitt stygg og ødelagt», fortsetter hun.
Halvard klemmer forsiktig hånden hennes med forlovelsesringen på. Det kan aldri falle ham inn å svikte sin store kjærlighet. Nå vet han at det blir bryllup istedenfor begravelse.
Men det blir mange andre begravelser. 14 nordmenn, blant dem et barn på fire år, og fire tyske soldater, mistet livet i sabotasjen mot D/F Hydro denne kalde søndags formiddagen.
Senkningen blir et tungt punktum for kampen om tungtvannet.
Les også: (+) SS-toppen brøt gladelig regelen for å dulle med angiveren Henry Rinnan
Bryllup og barn
Det går to måneder før Solveig får lov til å se seg i speilet på sykehuset. Øyet hennes reddes så vidt, og den ene siden av ansiktet må bygges opp igjen. I alle år senere skal de som klemmer henne på venstre kinn, kjenne et mykt hulrom. Når det er kaldt, får hun hvite skjolder i ansiktet på grunn av alle nervetrådene som er kuttet. Hun skjemmes av utseendet sitt. Selv om andre etter hvert knapt ser skaden, føler hun på det selv og blir helst ikke med på bilder.
Lille nyttårsaften samme år gifter Halvard seg med sin Solveig. De har et lite og enkelt bryllup på Notodden. Halvards mor Margit dør rett før begivenheten. Hun blir bare 47 år. De nygifte flytter inn til faren og broren i Svartgårdene på Mæl.
Solveig blir for alltid redd vann og holder seg helst unna. Likevel får hun avslag om biltransport til operasjoner og kontroll på Notodden sykehus. Hun må ta Hydro-fergens «søsterbåt», Ammonia, over Tinnsjøen. Da sitter hun alltid oppe på dekk. Oppå kassen med livbelter.
Året etter kommer deres første sønn til verden, Odd. Åtte år senere, da de har fått egen og større leilighet på Rjukan, blir Geir født.
Bar ikke nag
Odd (76) og Geir Asskildt (68) treffer Norsk Ukeblad for å snakke om foreldrene sine og sabotasjen.
– Vi markerer ikke denne dagen, selv om vi kanskje burde gjort det da utfallet av denne hendelsen jo er grunnen til at både Odd og jeg er her! Likevel er det for mange negative minner knyttet til dette. Spesielt til de store skadene som mor fikk, både fysisk og psykisk – og selvsagt at mange uskyldige omkom under aksjonen, sier brødrene i dag.
De tenker ofte og mye på hendelsen. Odd har hytte på Møsvann og Geir svigermor i Atrå, så de kjører ofte forbi Mæl hvor fergen la fra kai.
– Mamma og pappa snakket aldri mye om senkningen, men det var heller ikke tabu. De fortalte oss historien, samt at flere journalister, blant annet fra National Geographic og BBC, har intervjuet dem. Bestefar Kittil døde da jeg bare var to år. Ulykken ga ham en knekk, forteller Odd.
– De bar aldri nag til motstandsbevegelsen som utførte sabotasjen. Pappa sa at han nok hadde gjort det samme selv, hadde han fått ordren. Det var krig, og man gjorde det høyeste hold ga beskjed om, sier Geir alvorlig.
Brødrene synes det er rart å tenke på hvordan tilfeldigheter avgjør liv og død. Hadde foreldrene sittet i 2.-klassesalongen under dekk, slik de vanligvis gjorde, hadde de ikke overlevd. Kun én derfra berget livet.
– Gjennom hele oppveksten ble pappa rørt til tårer hver eneste gang vi sa vi var glad i ham. Han og mamma rakk å ha diamantbryllup før hun døde i 2006, og han gikk bort i 2011, forteller de.
Begge Asskildt-brødrene er oppvokst på Rjukan, men bor i dag i henholdsvis Oslo og på Lørenskog med sine familier.
Kilder til denne saken er samtaler med Odd og Geir Asskildt etter gjenfortelling fra foreldrene
Denne saken ble første gang publisert 20/02 2024.
