12 fortapte menn tok Cuba

At den 2. desember 1956 skulle bli en historisk dag for Cuba, var det få som visste. Men det var da den unge juss-studenten Fidel Castro, etter flere år i utlendighet, sammen med 80 andre cubanere av samme støpning, snek seg i land på stranden i Oriente for å søke opp i fjellene og begynne geriljavirksomhet. Men Fulgencio Batistas tungt bevæpnede soldater var alarmert og sto klare til å ta i mot dem. Etter et fryktelig blodbad som varte i mange timer, var bare 12 av de 81 frihetskjemperne i live — og kunne rømme opp i de ville Sierra Maestra-fjellene.

Der oppe begynte de med hard kamptrening, og de snek seg på ekspedisjoner rundt om på øya for å samle menn og skaffe våpen. Og cubanerne, som i et kvart hundre år hadde følt seg kuet under Batistas jernharde og tyranniserende styre, sluttet opp om Castros opprørsplaner i tusenvis. De 12 fortapte menn fra 1956 dannet nå grunnlaget for revolusjonen. De samlet og trente opp en hær av kamplystne og slagkraftige karer som bare lengtet etter én eneste ting: Å styrte Bastista. Helt siden 1933 hadde Fulgencio Batista dominert og terrorisert Cuba, denne vakre tropeøya som hadde seks og en halv millioner innbyggere i 1959 og under normale forhold en årlig inntekt på over to milliarder dollars av sukker, kveg, tobakk, mineraler og turister.

Tok to år

Det tok Fidel Castro over to harde år å få sin opprørshær så sterk og stor som han ønsket den. Men den 8. januar 1959 forkynte en 21 skudds salutt hans triumferende inntog i Havana i spissen for en bevæpnet kolonne, en del av de åtte og et halvt tusen kvinner og menn som hadde valgt å følge ham. Av disse var vel tre tusen trenede geriljakrigere, som med pistoler, hjemmelagde granater, sunt vett og en god porsjon hell skulle ta kampen opp mot regjeringsstyrkenes stridsvogner, fly og tunge skyts.

Men den primitive opprørshæren, hvis samtlige menn gikk med fullskjegg som de hadde latt gro der oppe i fjellene og sverget ikke å fjerne igjen før Havana var deres, hadde likevel det sterkeste våpen som overhodet finnes — viljen til å befri sitt land for en regent som benytter seg av terror og undertrykkelse. Hver eneste gang Batistas brutale politi torturerte og skjøt en eller annen cubaner som var mistenkt for å være revolusjonær, hver eneste gang de arresterte studenter eller puttet uskyldige mennesker i fengsel, vant Castro flere mennesker til sin opprørshær. Folket lot seg ikke kue; de ville heller dø i en forgjeves kamp for sitt lands frihet enn å leve uten å løfte en hånd for å hindre at en tyrann gjorde dem til slaver.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Og så, da tiden var moden, veltet Castros befriende opprørshær som en blodbølge over den tolv hundre kilometer lange øya. Mot en slik folkereisning hadde Batistas hær ingen sjanse, og hans 46 000 lojale menn måtte overgi seg. Da Castro rykket inn i Santiago, hadde han både stridsvogner, armerte biler og fly som han hadde tatt fra regjeringsstyrkene. Under hans seiersrike inntog i Havana, så de jublende innbyggerne ham i spissen for sin langskjeggede hær. Over ham vippet flyene med vingene til hilsen, rundt ham gikk hans partisaner, fillete og med sine barkete ansik­ter skjult bak villmarksskjegg. ­Folkemassene gråt av bevegelse, omfavnet befrierne og flagget med opprørernes farger, rødt og sort.

Rømte landet

Castros seier var allerede ni dager gammel da han gjorde inntog i Havana. Diktator Batista, hans familie og håndtlangere, hadde for lengst rømt landet. På Cuba ville de uten videre blitt lynsjet av den opphissede folkemassen, i eksil kunne de i hvert fall se en økonomisk trygg fremtid i møte. Deres regjeringstid på den vesle, men rike øya hadde brakt dem store rikdommer. Noe hadde de fått fra spillecasinoene i luksushotellene, noe fra de høye tollavgiftene de hadde fastsatt for import, og noe ved ganske enkelt å forsyne seg av statskassen.

Til og med de vanlige offiserene i hæren hadde klart å skape seg formuer ved for eksempel å kreve penger for å «beskytte» fabrikker eller plantasjer som tilhørte amerikanere. Da opprøret, som kostet vel åtte tusen mennesker livet, fant sted, var forretningslivet på store deler av øya fullstendig stillestående. Nicaro-gruvene som leverer elleve prosent av all den nikkelen som produseres i den frie verden, lå for eksempel nede. Det samme var tilfelle med Bacardi Rums hovedplantasje, for første gang siden 1863.

Hest og vogn

Over alt på øya måtte man bruke hest og vogn i stedet for biler. Det fantes ikke bensin. Hvis Cubas økonomiske hjerteblod skulle fortsette å pumpe rundt i årene, måtte det hurtig arbeid og organisasjon til for å få høstet de seks millionene tonn sukkerrør, som Cuba forsynte USA med. Jernbanetrafikken var lammet, broer sprengt. Central Highway, hovedveien som går langs hele øya, var ødelagt av krater etter opprørernes hjemmelagede bomber og granater. Telefon- og telegraflinjer var brutt, stolper fjernet. I Havana, hvor femtedelen av Cubas befolkning levde, var det jernlemmer for butikkvinduene, restaurantene, hotellene — av frykt for plyndring etter Batistas flukt. Straks diktatoren mistet kontrollen over sin hær og sitt politi, ble havaneseme som ville. Blant utslag av mobbens raseri var de ødelagte spillemaskinene, revet ut av amerikanske casinoer, og knuste parkometre, som Batista nettopp hadde satt opp.

Doktor Manuel Urrutia, utpekt til president av Fidel Castro, som ifølge cubansk lov er for ung til selv å være president, kom med fly fra sitt eksil i New York for å danne en midlertidig regjering. Noe av det første han gjorde, var å forby hanekamper og spill om penger, og å organisere innhøstingen av sukkerrørene. Dessuten fikk han satt en stopper for at mer av Batista-regjeringens verdier ble smuglet ut av landet. Videre satte han i gang rettssak mot over 1300 personer som hadde støttet opp om Batistas regjering. De fleste av disse fikk dødsdom, og ble henrettet i puljer på opp til 40-50 mann.

Gjengjeldelsens time slo for Cuba — det femte latin-amerikanske land som kvittet seg med en diktator i løpet av de siste fire årene. Lederen for de seirende opprørerne, Fidel Castro, erklærte Santiago som foreløpig hovedstad, inntil Urrutia hadde tatt sete i Havana. Og så startet han sin over 800 kilometer lange tur gjennom hjertet av landet, kjørende i en jeep og voktet av fire skjeggete kraftkarer. I hver eneste by han kjørte gjennom ble han møtt av tusener på tusener av jublende mennesker; mange av dem hadde ventet hele natten for å komme først i køen og få et glimt av sin helt og sitt lands befrier.

Stupte i flokkevis

Castro kjørte ikke etter noen oppsatt plan, folk visste aldri helt sikkert når han ville innfinne seg. Derfor ventet de; ofte i opp til et par døgn. Fidel Castro menget seg med folket og holdt det mange ganger gående døgnet rundt; han snakket med dem, spøkte med dem, lo med dem; han planla fremtiden med dem. Castro kunne tale i tre-fire timer ad gangen, og folket hørte mer enn gjerne på — selv om det ofte led så langt på natt at en ny dag grydde før han ble ferdig.

Slik går denne fantastiske mannen og hans folk hånd i hånd mot Cubas fremtid, mens tyrannen Batistas en gang så trofaste menn stuper i flokkevis for eksekusjonspelotongens kuler. Mange blodige detaljer fra denne del av rettsoppgjøret rystet verden. Dødsdommene ble avsagt på et idrettsstadion i Havana, mens utenlandske journalister og et amerikansk fjernsynsselskap var innbudt til å overvære denne seremonien, denne parodien på et rettsoppgjør som samlet et hevngjerrig og blodtørstig publikum og ble til en folkeforlystelse på høyde med tyrefektningene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 07 2021

Denne saken ble første gang publisert 17/02 2021.