Johnny Haglund i Sibir
Tømmerhugger i Sibir: Bjørn, ulv, mygg og kulde er ikke det største problemet
Bli med Johnny Haglund inn i Sibirs dype skoger, der bjørn, kulde og isolasjon bare er en liten del av problemet.
Han smiler som en sol, Sergej (56), og peker på en skogkledd ås.
– Skal hugge noen trær, mumler han og slenger motor-saga på skulderen.
Jeg gjør det samme med kameraet og dermed drar vi opp bakken. Hjemme i Norge trener jeg syv dager i uka, inkludert en rekke løpeturer i skogen. Jeg lever ganske sunt. Sergej derimot både røyker, drikker vodka og har sikkert aldri trent en dag i hele sitt liv.
Røyker og prater
Men en ting skal jeg lære idag: Når du har levd et helt liv i Sibirs dype skoger, tåler kroppen mer enn hva en sunnhetsapostels fordommer tilsier. Sergej finner sitt tempo, og det er forholdsvis raskt, deretter setter han på cruisekontrollen og jeg sliter med å holde følge. Jeg snubler og puster, han røyker og prater.
Etter tjue minutter er vi fremme. Han er fortsatt blid som en sol uten engang antydning til hverken svetteperler i panna eller hjerte-infarkt i brystet. Og han er flere år eldre enn meg. Jeg tror aldri jeg noensinne er blitt så ydmyket, men later som ingenting. Sibir er ikke et sted for såret stolthet og sutring.
Farlig vind
Sergej finner passende trær og setter i gang. Med erfarne bevegelser lar han motorsagen gjøre jobben. Her er ingen moderne hugstmaskiner. Hugsten skjer på den gamle måten med motorsag. Men et drag av bekymring glir plutselig over ansiktet til Sergej.
– Mye vind i dag, og det er farlig. Brått kan et tre falle feil vei, påpeker han og stopper redskapen.
Han har bare jobbet en times tid da vindstyrken øker ytterligere. Vi må avslutte og setter kursen tilbake mot leiren. Først på vei ned klarer jeg å nyte de fantastiske omgivelsene som Sibirs dype skoger byr på. Skogen er vill og vakker.
Her lever både bjørn og ulv, men myggen kan gjøre det svært plagsomt å oppholde seg her om sommeren. Vintrene er kalde og harde. Det slår meg at det å jobbe her i denne avsides delen av verden, er både farlig og svært isolert.
Redusert mannskap
Tømmerhugger-vilkår
Tømmerhuggerne tjener 40 000 rubler i måneden (i underkant av 5000 kroner). Mikhail tjener omtrent halvparten. Skogen de hugger i er en del av Taigaen, verdens største sammenhengende skogbelte (som også finnes i Norge).
Sammen med min lokale kjentmann Dimitri har jeg vært på utkikk etter tømmerhuggere i to uker. Mye nedbør har forvandlet deler av skogsveiene til gjørmehøl, noe som gjør det vanskelig å ta seg frem til hugstområdene.
Sterk vind øker risikoen for ulykker på hugstfeltet. Dermed har de fleste lagene tatt seg fri i påvente av mindre vind og mer høstkulde som skal gjøre underlaget hardt igjen.
Men så dukket en tømmertransport opp i landsbyen Ust-Uda. Sjåføren forteller meg om Sergej og laget hans. To dager senere er vi fremme der de holder på. Men i dag er ikke laget til Sergej fulltallig.
– Han som kjører beltevogna er syk, hevder Sergej.
Mikhail (71) er lagets vakt og bor i campen hele perioden mens kollegene er ute på hugst. Hans oppgave er å passe på den stusslige maskinparken, og sørge for at ingen tjuvhuggere kommer og forsyner seg.
– Det hender at ulovlige tømmerhuggere kommer og hugger ned de beste trærne, klager han og knytter sin slitne neve. Helsa virker skrøpelig, og kroppen har tydeligvis sett bedre dager.
– Men jeg er ikke i så dårlig forfatning som Boris, smiler Mikhail og sikter til den syke arbeideren, som for øyeblikket oppholder seg i en liten landsby en times tid unna.
«Syke» Boris
Hva som feiler Boris får jeg ikke vite før jeg setter meg ned med Sergej og tar en prat. For jeg er nysgjerrig på yrket, på hva slags farer de utsetter seg for og hvorfor de endte opp med akkurat dette yrket. Sergej begynner å slipe litt på motorsagkjedet mens han smiler lurt.
– Du tror kanskje at det er bjørn og ulv som utgjør de største farene, men slik er det ikke, sier han, før han brått legger ansiktet i mer alvorlige folder.
– Vodkaen er den største trusselen, medgir Sergej, og betror meg at Boris’ fraværsgrunn er tung fyllesyke. Han har ifølge Sergej vært på fylla i tre dager og kan ikke gå. Derfor er han ikke på jobb.
– Vodka er vår beste venn, men den er en forrædersk venn som raskt blir en fiende, sier Sergej.
Likervel mener Sergej at han har drømmejobben.
– Å jobbe i villmarka er fritt, derfor vil jeg aldri gjøre noe annet, hevder han, og mener at den beste tiden kommer nå; november og desember.
– Kulden er aldri noe problem, men blir det kaldere enn 40 minus, så tar vi en pause – og en slurk vodka for å varme oss.
Bryter sammen
Laget har to Boris’er, men bare en av dem er sengeliggende med fyllesyke. Boris II lukter riktignok vodka, men virker edru idet han fyrer opp hjullasteren og begynner å laste stokker over på lastebilen.
Det tar imidlertid ikke lang tid før den 25 år gamle russiskproduserte hjullasteren bryter sammen. – Forbaska gammal dritt, utbryter Boris II, og finner frem verktøyet.
Men maskinen er gåen og karene innser at de må skaffe reservedeler i nærmeste by som ligger mange timers kjøring unna. Dårlig vær og et lite, men kanskje kjærkomment bybesøk gjør at alle karene stabler seg inn i lastebilen som setter kurs mot sivilisasjonen. Brått er jeg alene med min kjentmann Dimitri og vakten Mikhail. Sistnevnte gliser fra øre til øre, for gjester er sjeldent å få her i villmarka.
– Bli med meg, sier han og inviterer oss inn i hytta. Der graver han litt under senga, og ut kommer en flaske vodka. Han smiler om mulig enda bredere.
Vodka og røverhistorier
Mikhail er litt av en karakter. Han ser ut som en uteligger og lukter minst like ille. Men innimellom sigarettdragene og vodkaslurkene, varter han opp med den ene historien etter den andre. Han forteller at han var soldat i Sovjetunionen. Men fra 1968 til 2003 var han kaptein på et skip som seilte med tømmer på den 1800 kilometer lange Angara-elven som har sin kilde i Bajkalsjøen.
– Jeg var en tøffing den gang, hevder Mikhail.
Jeg tviler ikke. Men med antall tømte glass med vodka, synker troverdigheten i historiene.
– Jeg jaktet på bjørn, jeg sloss med bjørn og jeg vant, hoier den lille mannen etter fem drinker og veiver med armene. Det blir etter hvert vanskelig for tolken å begripe hva Mikhail sier. Øyelokkene hans blir stadig tyngre. Men før han sovner, kikker han i et øyeblikks stund av klarhet opp på Dimitri og meg, og spør:
– Dere skal ikke stjele tømmer, drivstoff eller maskiner?
Vi rister på hodet og Mikhail faller fornøyd i dyp søvn, noe som får tolken min til å sukke nærmest andektig.
– Ahh, vodka-søvnen, den beste søvnen, for ingenting i verden kan vekke deg.
Denne saken ble første gang publisert 01/01 2020, og sist oppdatert 19/12 2019.
