Rakett-suksess på Andøya truet hele verden
Da Ivar gikk til sengs, visste han lite om at han nesten hadde utløst atomkrig
Operasjonssjefen hadde lykkes. Oppskytingen av forskningsraketten fra Andøya hadde vært en enestående suksess. Eneste hake: Raketten var en hårsbredd fra å utrydde alt liv på kloden.
Aldri før hadde en så stor rakett vært skutt opp fra europeisk jord.
I lyset fra lyskasterne sto den 20 meter høye og seks tonn tung romfarkosten.
Lasten var trygt ombord; utstyr som skulle måle elektrisk ladede partikler fra solen som skapte nordlys, skulle fraktes 1450 kilometer opp i atmosfæren over Svalbard fra Andøya rakettskytefelt.
Klokken nærmet seg 07.30, 25. januar 1995. Operasjonssjef Ivar Nyheim var alt annet enn morgentrøtt, der han satt sammen med rakettnestor Kjell Bøen i kontrolltårnet.
Fire timer tidligere hadde de startet nedtellingen. Alle på rakett-anlegget som lokalt bare kalles Oksebåsen, var godt forberedt. Alt var klart. Bare én ting sto igjen. Å sende Black Brant XII-raketten til himmels.
Det meste lå til rette for en historisk suksess.
Men ikke alt.
Ett sted hadde forberedelsene stoppet opp for tidlig.
Men Ivar Nyheim var uvitende om at han gjennom å sende raketten til værs ville skyve verden mot en atomkatastrofe og en veldig kort 3. verdenskrig.
Alt stemte
Ivar Nyheim er i dag pensjonist, men husker detaljene fra oppskytingen som om det var i går.
− Alt så bra ut inntil Kjell Bøen ropte «Ivar, Ivar, vi har et fiskefartøy i nedslagsområdet!» Vi måtte stoppe nedtellingen mens vi fulgte båten på radaren. Etter kort tid forsvant båten ut av området, og vi kunne gå vi videre, forteller Nyheim.
Nyheim forteller at den lille utsettelsen viste seg å bli gunstig.
− Forsinkelsen gjorde at vi fikk enda bedre vitenskapelige forhold. Det ble en virkelig bonus.
Forskningsraketten Black Brant XII besto av fire trinn. De to første var amerikanske rakettmoduler brukt av marinen i USA. De to siste var vitenskapelige rakettmoduler fra Canada.
− Alt dette skulle kobles sammen, og det skulle gjøres sannsynlighetsberegninger, både på landjorda, under flukten, og for nedslaget, sier Nyheim. Han hadde ansvaret for at alle kalkulasjoner og forberedelser var utført og i orden før oppskyting, ikke minst selve oppskytingsdagen:
− Vi måtte måle vindstyrke og vindretning, disse tingene påvirker rakettbanen. Vi måtte også forsikre oss at det var stabile, vitenskapelige forhold, blant annet se an retningen på nordlyset.
Suksess
Raketten var pakket inn i isoporplater gjennom januarnatten i påvente av utskytingen, og varmet opp fra innsiden for at alle systemene skulle fungere optimalt.
− Vi skjøt gjennom isoporen. Etterpå lå det isoporbiter over alt.
Klokka 0730 den 25. januar 1995, tok Black Brant XII av fra Andøya.
Raketten fulgte nøyaktig den banen den skulle, de vitenskapelige forholdene over Longyearbyen var nærmest optimale, og landingen skjedde akkurat på stedet de hadde forutsatt.
Nyheim beskriver en god stemning på skytefeltet etter at prosjektet ble landet:
− Vi klappet hverandre på skuldrene, dette var skikkelige greier.
Sovnet til slutt
For Nyheim og resten av teamet på Andøya Rakettskytefelt var oppskytingen en ubetinget suksess.
− Jeg dro jo hjem etterpå og la meg. Jeg hadde problemer med å sovne, men til slutt sovnet jeg, forteller Nyheim.
− Så ble jeg vekt av madamen som sa at jeg måtte stå opp.
For om ikke helvete var løs utenfor Nyheims soverom, var det ikke langt fra.
Meldingen somlet bort
For mens Ivar Nyheim og kollegene på Andøya hadde fulgte rakettens ferd med tilfredshet, gikk alarmen i Russland.
På ett eller annet kontor ett eller annet sted i Moskva hadde Utenriksdepartementets varsel om en forestående rakettoppskyting blitt liggende. De russiske radaroperatørene som overvåket eget luftrom, var dermed helt uforberedt da tre russiske varslingsradarer minutter etter oppskytingen registrerte en stor, uidentifisert rakett på vei fra europeisk luftrom mot dem.
Russerne konkluderte med at det dreide seg om en amerikansk angrepsmissil. Ruten tilsa at det kunne være en Minuteman III rakett, skutt ut fra North Dakota.
Høyden på banen tilsa at det kunne være en Trident-rakett skutt ut fra en ubåt.
Den russiske generalstaben klargjorde øyeblikkelig egne atomraketter for å kunne svare. Samtidig aktiverte de «Kazbek», et system som opprettet kontakt mellom generalstabssjefen, forsvarsministeren og presidenten − de tre aktørene med hver sin atomkoffert.
Koffertene inneholdt koder og kommunikasjonsmidler som gjorde at de kunne skyte ut atom-missiler uansett hvor i verden de bemyndigede befant seg.
Det var nok at én av dem «trykket på knappen» for at 8000 strategiske atomraketter bli sendt mot mål i USA og andre NATO-land.
I et intervju med NRK sa CIA veteranen Peter Pry at verden i noen minutter etter oppskytingen sto på randen av atomkrig.
Ifølge Pry, hadde generalstabssjefen general Kolesnikov ropt til president Boris Jeltsin at de måtte iverksette et motangrep.
Ikke engang under Cuba-krisen hadde atomkoffertene blitt klargjort. CIAs Peter Pry mener verden var nærmere en atomkrig enn noensinne under hele den kalde krigen.
− I går brukte jeg for første gang den svarte atomkofferten jeg alltid har med meg. Jeg ringte forsvarsministeren, og vi fulgte nøye med hvor og når raketten skulle lande. Vi fulgte den fra begynnelse til slutt, bekreftet Jeltsin dagen etter.
I løpet av de neste minuttene fulgte russerne rakettens bane, vekk fra Russland og ned på jorden igjen, langt fra russisk territorium. Flyturen tok bare drøyt 20 minutter. Faren var over.
Verden var reddet av den russiske presidentens nøling. Han kunne ikke tro at USA plutselig skulle iverksette et atomangrep mot Russland.
Les også: (+) «Atombombens mor» hatet sitt eget kallenavn
Sovende og uvitende
På Andøya forsøkte Ivar Nyheim å få seg noen timers søvn etter en lang og begivenhetsrik natt og morgen da kona vekket ham.
− Hun snakket om en rakett, og at jeg måtte ta telefonen. At vi hadde skutt ned en russisk rakett. En liten stund senere var det omvendt, da hadde russerne skutt ned vår rakett! Jeg forsto ingenting.
Nyheim sto opp, og tok telefonen. Der ventet en journalist:
− Det gikk en stund før jeg skjønte hva journalisten mente, men jeg hørte på alvoret i tonefallet at det var noe vi måtte få avklart. Jeg sa at dere må bare glemme å slå dette stort opp. Dette var ett av de mest vellykkede skuddene vi har hatt, forteller Nyheim.
Nyheim kastet på seg klærne, og kjørte til rakettskytefeltet. Der var det allerede hektisk aktivitet. Nå var det ikke lenger bare NRK og TV2, men også de store internasjonale nyhetskanalene og -byråene på saken.
Rakettoppskytingen Nyheim og hans kolleger hadde foretatt var blitt en internasjonal mediesak med helt andre fortegn enn han hadde sett for seg.
Spørsmålet alle stilte seg var hvor tabben var begått og hvem som hadde ansvaret for at verden nesten hadde snublet inn i 3. verdenskrig.
Innrømmet feil
Russerne innrømmet raskt at feilen lå på deres side, og at norske myndigheter hadde hatt alt det formell på stell. Ivar Nyheim påpeker dessuten at de hadde gjort flere forberedelser for å ufarliggjøre raketten:
− Vi hadde jo utstyrt den med radar-trackingutstyr, slik at vi kunne følge den på radaren. Jeg antar at en angrepsrakett ikke ville båret med seg noe slikt, sier han til Vi Menn i dag.
I tillegg var kursen en helt annen enn mot Moskva.
Les også: (+) Under den kalde krigen er atomkraftverket på Kjeller i full drift. Ingen vet at sjefen er dobbeltagent
Oppryddingsjobb
Ivar Nyheim roser Utenriksdepartementet for håndteringen av støyen som oppsto etter oppskytingen:
− Vi hadde to-tre personer Utenriksdepartementet hadde utpekt som våre kontaktpersoner. Når vi fikk et prosjekt, holdt vi dem alltid løpende orientert så de visste at alt var i orden fra vår side. Etter oppskytingen fikk Utenriksdepartementet det hele ned på bakkenivå igjen. De sa at Andøya Rakettskytefelt hadde gjort alt etter boka, og at det var russerne selv som ikke hadde gjort jobben.
For Ivar Nyheim var ikke saken over etter Utenriksdepartementets forsikringer:
− Jeg ble forbanna over at norske medier ikke godtok den offisielle forklaringen. De hengte hele tiden på et lite spørsmålstegn.
Fra russernes side skjedde det samme, men det var mer ventet
− Noen måneder etter kom en delegasjon russiske journalister hit. Vi fikk jo oversatt det de satt på trykk etterpå. Essensen: Hadde ikke nordmennene også litt feil oppi dette?
For Nyheim var det ikke slik han hadde ønsket oppmerksomhet rundt Andøya Rakettskytefelt.
− Flere år senere var jeg i Washington. I Washington Post så jeg plutselig et svært oppslag om oppskytingen vår. Vi var veldig ivrige etter å få PR, vanlig PR. Akkurat den PR-en vi fikk for den raketten der − den kunne vi vært foruten.
Forsket på nordlys
Forskningsprosjektet Black Brant XII-raketten skulle brukes til å dokumentere og måle elektrisk ladede partikler fra solen som kom inn i jordas magnetfelt.
Målingene ble utført i 1450 km høyde over Longyearbyen. Den forrige høyderekorden til Andøya rakettskytefelt, var på 750 km.
Rakettens flytur varte i 23 minutter.Norske og amerikanske forskere samarbeidet i prosjektet
Den 20 meter høye og 6 tonn tunge Black Brant XII raketten var da den ble skutt opp, den største raketten som hadde blitt skutt opp fra Europa. Den var imidlertid en dverg sammenlignet med Saturn 5 bærerakettene som bl.a. brakte amerikanerne til månen. De var 111 meter høye, og veide nesten 3000 tonn.
Denne saken ble første gang publisert 21/03 2024.
