Fra Vi Menns arkiv
På byen for å kjingse kiser
For 70 år siden var dette Oslo. En skummel by befolket av lettsindige piker og en hardtslående kar som de kalte "Neva'n".
Kriminalpolitiet meddelte at en mann var blitt slått ned og ranet i Sentrum. Han hadde truffet et ukjent par på en restaurant, og etter at de hadde drukket en del, foreslo kvinnen at de skulle reise hjem til henne. Mannen fulgte med, og ble slått ned i et portrom. Han var så beruset da han ble funnet at han måtte tilbringe natten i fyllearresten.
En helt vanlig historie i Oslo for 70 år siden. Det skjedde omtrent hver fjerde dag. Historien var naturligvis variert, det kunne være to ukjente menn og en gatejente, eller bare menn eller også en ukjent kvinne. Bare i fire-fem av de over 90 ranssakene politiet behandlet, var offeret slått ned på brutal måte uten at han hadde innlatt seg med overfallsmennene på forhånd.
Til skrekk og advarsel
Fra tid til annen ble det skreket opp om «ransuhyggen» i Oslo. De mest hysteriske hevdet at det var livsfarlig å gå i byens gater sent på kvelden. Men det fantes neppe noen hovedstad i Europa hvor en kunne ferdes tryggere enn i Oslo, hvis en ikke drakk seg fra sans og samling eller i beruset tilstand lot seg bedåre av en gatepike.
En kar fra en Vestfoldby kom i skade for å gjøre begge deler.
– Jeg hadde reist inn til Oslo for å få meg nye tenner. I gleden over at de var kommet på plass kjøpte jeg meg en flaske brennevin, men den kom meg dyrt å stå. Jeg husker at det ble kveld, og at en dame snakket til meg, og at jeg var stolt over mine nye tenner. Da jeg våknet opp, var de imidlertid forsvunnet sammen med en heldigvis slunken lommebok og mitt gamle arvegods, gulluret. Nå sitter jeg hjemme i Vestfold, og er like tannløs som rådløs.
Dette til skrekk og advarsel.
Mannen var heldigvis født under en heldig stjerne, en dame fant gebisset hans på gata, og sendte ham det.
Fra Vi Menn nr. 4 1953
Mange tror at det bare var bønder og tilreisende som ble slått ned og ranet i hovedstaden, men det viser seg at også mange Oslo-folk kom på rangel og havnet i ulykken. Eller for å sitere en gatepike:
– Det er’e samma om dem er fra Majorstua eller Toten, mannfolka er like dumme når dem har fått i seg noe brennevin. De som best klarer å passe på seg sjøl er sjøgutta våre.
Jo, det var lenge mellom hver gang en sjømann ble slått ned i byen, de karene forsto å ta vare på seg selv.
Kvinnecellen på sedelighetsavdelingen.
– Det er mye snakk om at det skal være så mange gatejenter i Oslo, sa en kar, men nå har jeg vært her i mange år uten å ha sett en eneste.
Ja, heldigvis, det fantes ikke så mange av dem. Kriminalpolitiets sedelighetsavdeling førte ikke spesiell statistikk over dem som gikk under betegnelsen prostituerte, så eksakte tall er vanskelig å oppdrive. Begrepet er jo også temmelig tøyelig. I vårmånedene kunne kriminalpolitiet arrestere opp til ti kvinner for fyll og løsgjengeri på en travel natt, og andre netter ble det ikke innbrakt en eneste. De fleste som ble tatt var gjengangere i nattlige dramaer i Oslo.
La oss se litt nærmere på noen av disse jentene, en formiddag de satt grimete og fyllesjuke og ventet på politifullmektigen som skulle avhøre dem. Kikket man inn i ventecellen, føk de opp:
– Heirrø, gi oss en røyk a, en sigarett.
Bortest i cellen satt en ganske ung pike og hulket. Hun hadde aldri vært i konflikt med politiet før, nå var hun på samme tid skamfull og livende redd. De tre andre var scenevante.
Emma, den eldste av dem, en rund trulte på 45 år, elsket portvin. Hennes livstragedie kunne skisseres kort. En gang gift, og kanskje lykkelig. Første gang hun kom i konflikt med politiet, like før krigen, arbeidet hun på et bryggeri, og hjemmet var da i full oppløsning. Hun drakk det hun kunne på bryggeriet, fikk sparken, og fant ut at det ikke var vanskelig å finne herrer som ville spandere portvin på henne.
Emma så lyst på livet, og yndet å fortelle at hun hadde gledet mange kjente menn. Men sa en at hun også har robbet mange, ble hun rasende. Det ville hun ikke innrømme, men kortet hennes viste flere dommer for tyverier. Hun fisket aldri på gata, bekjentskapene stiftet hun på restaurantene, og tok ofrene med til et sted med røde plysjsofaer.
Godt kjent
I natt hadde hun truffet på en riktig djevelsk kar. De satt på en benk da fyren fôr opp og skrek at hun hadde tatt lommeboka hans.
– Hørt make til sludder, sa hun til fullmektigen, – jeg så ikke boka en gang.
– Men De var beruset?
– Det er vel ikke straffbart å drekke litt. Jeg har ikke gjort noe gæli.
Det hadde hun nok, men hun var dreven og hadde vel stukket bort lommeboka, og klart å vri seg ut av politiets klør.
Det er vel ikke straffbart å drekke litt. Jeg har ikke gjort noe gæli.
Den neste som ble ført inn, var den unge piken, sammen med en eldre, Marie, som var godt kjent av politiet.
– Jeg er 16 år, svarte den unge piken på politifullmektigene spørsmål. Og så fortalte hun sin tragiske historie, som ikke er ukjent for folkene på sedelighetsavdelingen.
Hjemmet hennes ble oppløst da hun var ganske liten, og siden den tid hadde hun vært på barnehjem og hatt det vondt. Hun følte seg ensom og alene, og så stakk hun hjemmefra og inn til Oslo. Håpet å bli kjent med noen snille mennesker, få det bedre. Så traff hun den 23 år gamle Marie på en kafé, og Marie visste hvordan hun skulle slå seg fram. Hun hadde gått fra båt til båt på havna siden 1945, da hun ble lokket dit ned med silkestrømpene og sjokoladen som da var en ettertraktet mangelvare.
«Gledespiker» på havna.
En burde kanskje ikke si at det ikke nytter, men Marie var sunket så dypt at en anså det for håpløst å få satt henne i fast arbeid. Ikke noe var for simpelt for henne, gang på gang ble hun påtruffet overstadig beruset, i år etter år var hun blitt kastet fra sjømann til sjømann. Språket hun førte besto av flere nasjoners verste skjellsord. Det gikk flere jenter som Marie på bryggene, en del var tidligere tyskertøser. Etter krigen søkte de dit ned etter fest og moro.
En kvinnelig politibetjent tok med seg den 16 år gamle piken inn i et annet rom, og de ble sittende lenge og prate. Politibetjenten forsøkte å forklare henne hvilken skjebne hun gikk i møte hvis hun fortsatte på bryggene, og til slutt var piken hjertelig glad over å bli sendt tilbake til skolehjemmet. Men hvor lenge ville hun holde ut der?
– Tilgangen på gatepiker i Oslo er svært liten i forhold til de store havnebyer i utlandet, sa en som arbeidet med disse sakene i Oslo.
– Mange av dem som kommer på skråplanet, har søkt inn til Oslo for å få arbeid, og en stor del er tidligere skolehjemspiker. De har et svært dårlig grunnlag, i år etter år har de levd i tvang, uten kjærlighet, og så kaster de seg med åpne armer ut i det som står for dem som selve livet, fest ombord på båtene.
En «rørende» kjærlighetshistorie …
Så en dag gikk sannheten opp for dem, men de hadde ikke vilje til å si stopp. Sjelden kom de inn på det bitre livet de førte, men skulle en vinne deres fortrolighet fikk en oftest høre en sentimental historie. Det begynte med at de var blitt vilt forelsket i en gutt, han hadde vært så knakende kjekk, men så hadde han reist sin vei, og så kastet piken seg ut i dette livet for å glemme.
– Ja, det er ofte en hører denne historien, bekreftet en politibetjent, – men etter min mening er årsaken en langt annen. Gatepikene i Oslo kommer nesten alle fra et dårlig miljø, fra oppløste eller ulykkelige hjem, de har en svak karakter og viser seg som regel å stå på et lavt intelligensnivå. Se for eksempel Marie, som kommer fra en bygd nord for Oslo, hun er mindre begavet.
Flere ganger i den siste tiden hadde Marie vært blandet inn i noen stygge ranshistorier. Hun hadde slått lag med en kjeltring fra Grønland i Oslo, «Neva’n».
– Han er en jævel til å slå, du skulle sett den høyre neva’n hass, den er som ei skuffe, sa de der i strøket. Det er denne «Neva’n» Marie inviterte ofrene til da hun gikk i Stortingsgata eller under det nyutsprungne løvet i Studenterlunden for å «kjingse kiser».
Og der fantes det nok av mannfolk som bet på, de ble lokket med opp på snuskete hotellrom eller inn i bakgårder og portrom, og spilte den ynkelige rollen i det nattlige dramaet man stadig kunne lese om i avisene:
«Kriminalpolitiet meddeler at en mann ble slått ned og ranet i Sentrum i natt. Han hadde gitt seg i lag med et ukjent par …»
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 55 2022
Denne saken ble første gang publisert 09/11 2022.
