Olympiske leker
OL-grenene som forsvant
Flere titalls OL-øvelser har avgått med døden. Det er det en grunn til.
Tenk deg at du slår på TV’en og på skjermen ser du fire damer, åtte karer og syv kuer i full sving med å konkurrere i en idrett du aldri tidligere har hverken sett eller hørt om – før du senere kommer over den i et OL.
For det er ingen hemmelighet at OL inneholder en rekke idretter verdens befolkning er maksimalt interessert i og en rekke idretter så vidt utøverne selv vet hva er.
For hvem er det som bestemmer hvilke idretter det skal konkurreres i?
Opp til IOC
Det er Den internasjonale olympiske komité (IOK/IOC) som tar den endelige avgjørelsen om en idrett skal få lov til å være med eller ikke i de olympiske leker. Men for at en idrett skal bli en del av det offisielle programmet, eller i det hele tatt bli prøvd ut i et OL, må den oppfylle en rekke krav. Blant annet kreves det at idretten har nasjonale forbund i 25 land på tre kontinenter.
Ofte blir idretten først testet ut i et OL eller to som en «demonstrasjonsidrett», før det blir endelig vedtatt om det skal få være med videre. Blant annet ble ikke curling en offisiell OL-idrett før i Nagano i 1998, til tross for at de hadde vært på prøvelisten tidligere.
I årets Sotsji OL er det hele tolv nye øvelser som testesut. Noen vil overleve etter god respons fra publikum, mens andre vil forsvinne i glemmeboken og ikke bli annet enn humoristiske klipp på Youtube.
Vi har derfor tatt en titt på noen av de forskjellige idrettene som aldri ble funnet verdige til en fast plass på OL-programmet.
Tautrekking
De olympiske leker som vi kjenner dem i dag, så sitt lys på slutten av 1800-tallet. Første OL i den moderne historien ble arrangert i Athen i 1896, og på programmet sto en rekke idretter man av forståelige grunner ikke har med i dag.
Etter at det første OL hadde blitt en suksess så mange sitt snitt til å tilføye nye idretter, så de også kunne kjempe om heder og ære.
En av disse idrettene var tautrekking.
De fleste av oss forbinder kanskje denne aktiviteten med konfirmasjonsleir, skolegården og hytteturer, men fra 1900 til 1920 var den en del av programmet. Kanskje litt rart å tenke på nå, men tautrekking var faktisk en del av de antikke lekene, så det var vel en tanke å hedre «gamle kara» på.
Reglene var enkle. Hvert lag besto av åtte mann, der man måtte trekke motstanderlaget 1,8 meter over linjen. Om ingen av lagene hadde klart å vinne på fem minutter, ble laget som hadde karret til seg flest meter stående som vinner.
Et blodbad
I OLs spede begynnelse var det en rekke våpenbaserte øvelser. Under det uoffisielle OL , som ble arrangert i Athen i 1906, ble det blant annet avholdt en duellkonkurranse.
Deltakerne skjøt på utstillingsdukker (heldigvis), men det skal nevnes at dukkene var kledd i smoking og flosshatt. Vi tipper det var for å skaffe deltakerne den «riktige» følelsen før de fyrte av. Blinken var plassert på dukkens brystkasse.
Duelleringssporten tok aldri av, og det gjorde heller ikke levende dueskyting. Øvelsen var bare med en gang og det var under lekene i Paris i 1900.
Levende duer ble sluppet fri foran skytterne, og vinneren ble han som drepte flest fugler. Dette er første og siste gang levende dyr har blitt drept i en offisiell konkurranse i OL, og rundt 300 duer gikk med i blodbadet. Bommet man på to fugler på rad, var man ute av konkurransen.
Vinneren ble belgiske Léon de Lunden som totalt drepte 21 duer. Han stakk av med gullmedaljen, samt en pengepremie på 5.000 franc. Egentlig var det utlovet 20.000 franc til gullvinneren, men de fire som kom høyest i øvelsen valgte å dele pengene.
Litt sportsånd hadde de da.
Brannslukking
Som nevnt var Paris OL-et mesterskapet for å prøve ut litt andre, mer sære idretter. Mye av grunnen var fordi verdensutstillingen ble arrangert i byen samtidig, og mange så sitt snitt til å promotere sin idrett i håp om å bli tatt opp i den innerste sirkel.
En av de øvelsene var brannslukking.
Visstnok gikk øvelsen ut på å sette fyr på et hus, for så å la et lag slokke det på kortest mulig tid. Brannslukkingen var delt opp i to kategorier, frivillige brannmenn og profesjonelle brannmenn.
Et lag fra Porto i Portugal stakk av med gullmedaljen i den frivillige kategorien, mens en gruppe brannmenn fra Kansas sikret USA seieren blant de profesjonelle.
Øvelsen tok aldri av, og brannslukking har blitt forbeholdt profesjonelle i etterkant.
Navnet har skylden
Ah, endelig en vinteridrett for massene!
Uheldigvis ble skiballett aldri en skikkelig publikumsvinner, selv ikke her til lands, og vi hadde en av verdens beste mannlige utøvere i sporten.
I en slakk skibakke utøvet deltakerne en rekke akrobatiske triks, piruetter og saltoer til selvvalgt musikk.
Skiballett var en demonstrasjonsidrett og sto på programmet i OL i Albertville i 1992.
Der tok den norske skiballettlegenden Rune Kristiansen sølv. Kristiansen hadde tidligere vunnet norgesmesterskapet en rekke ganger og stakk også av med VM-tittelen i 1995. Da skiballettstøvlene ble lagt på hylla hadde nordmannen tatt hele 54 verdenscupseire i sporten.
Men i skyggen av andre populære fristil skiidretter som kulekjøring og fristil hopp, opplevde skiballett aldri noen OL-floke. I 2000 stoppet FIS å arrangere skiballettkonkurranser.
Tidligere skiballettutøver Thomas Heyerdahl mente at store deler av skylden for sportens manglende popularitet lå i navnet. Det er jo en kjensgjerning at ungdom ikke liker ballett.
- Ordet ballett appellerte ikke så veldig til ungdommen. Hadde det het trick ski eller noe som var mer tøft kunne øvelsen kanskje overlevd, sa Heyerdahl til NRK for noen år siden.
Etter 2000 har idretten nesten dødd ut.
Litt trist egentlig, for vi skulle gjerne hørt Dorthe Skappel kommentert skiballett.
Noe for Rafael Nadal?
Konkurranser for å finne hvem som kan løfte tyngst, er like gammelt som mennesker selv.
Selv huleboere har på et tidspunkt diskutert hvem som kunne løfte de tyngste steinene.
Men på et tidspunkt har noen i den olympiske komiteen stilt seg selv et spørsmål ingen andre har lurt på - «hvem løfter mest på hver arm?».
Så derfor ble det i OL i 1896, 1900 og 1904 arrangert enhånds vektløfting. Hver deltaker fikk tre forsøk på å løfte så tungt han klarte på hver arm. Vinneren var den som hadde den høyeste kombinerte vekten av høyre og venstre arm.
Med andre ord kunne de spart seg mye trøbbel ved å bare ha kjøpt en stang.
Vekt er en fordel
Stupingen er en av de eldste øvelsene på Sommer-OL programmet og var første gang med i St. Louis i 1904.
En annen vannaktivitet som også sto på programmet da, var lengdestuping og det var omtrent like dumt som det høres ut som.
Deltakerne kastet seg fra kanten av bassenget og skulle bare drive så langt de klarte under vann. Den som kom lengst på 60 sekunder vant. Det var ikke lov å svømme eller på noen som helst annen måte hjelpe seg selv å komme lenger fram under vann.
Med andre ord var de eneste talentene du trengte å besitte for å imponere i denne øvelsen 1) å kunne hoppe fra en bassengkant, 2) ligge livløs under vann og 3) maksimalt holde pusten i 60 sekunder.
Den eneste gangen lengdestuping ble arrangert var det fem stykker som deltok, og ikke overraskende var alle amerikanere. Vinneren ble til slutt William Dickey som drev 19.05 meter under vann.
Alene for alltid
Denne idretten må være en av de tristeste og mest venneløse idrettene som noensinne har vært å finne på et OL-program.
Ikke fordi det er en teit idrett (selv om det er mye som taler for nettopp det), men også fordi navnet på selve idretten høres ut som en aktivitet noen kom opp med for å skjerme de som ikke var gode nok til å være på et lag.
Selv navnet «synkronsvømming singel» gir absolutt ingen mening.
Synkronsvømming singel var med fra 1984 i Los Angeles til Barcelona i 1992. Der utøverne vanligvis ville vært i en gruppe med mennesker som sprellet i vannet til musikk og utførte bevegelser synkront, var du nå helt alene i det store bassenget og kavet som en tulling.
Utøverne ble bedømt etter hvor synkronisert de var til musikken.
Hørte vi noen sovne på bakerste rad?
Ikke veldig sjokkerende, men idretten ble ingen hit.
Utenom dykkestuping er vel synkronsvømming singel blant øvelsene det er størst sjanse å se et glimt av på Eurosport om midt på natten.
Gymtime
Som du kanskje har forstått så langt, var de første lekene preget av mange fysiske øvelser du vanligvis ville funnet i en gymsal.
Men etter man har fått deltakerne til å løpe langt, fort og løftet tungt, hva har man igjen fra gymtimen da?
Jo, tauklatring.
Ingen umiddelbar hit blant andre enn sadistiske gymlærere verden over fra cirka 1910 og helt frem til 2000-tallet, var tauklatring med på det olympiske programmet i helt fram til Sommer-OL i 1932.
Gymsalens store skrekk krevde utrolig styrke i overkroppen da deltakerne bare kunne benytte seg av armene da de klatret i tauet. Alle startet i sittende posisjon på bakken og målet var å komme seg raskest til topps. Men man ble også bedømt på fart og stil, ettersom ikke alle klarte å klatre til toppen.
Blant annet måtte man kutte ned taulengden fra 14 meter til mellom 7 og 8 meter etter 1896 OL, da kun to av deltakerne klarte høyden.
Pingler.
(Kilder: NRK, wikipedia, The Guardian, Mandatory, Top End Sports, ABC News, 11Points.com)
Denne saken ble første gang publisert 20/02 2014, og sist oppdatert 03/08 2021.
