40 år siden OL i Sarajevo
OL-byen
som ble krigsarena
Fra å være OL-byen hvor samholdet i Jugoslavia ble feiret i 1984, ble byen åtte år senere symbolet på menneskelig splittelse. Sporene etter krigen er fortsatt godt synlige, også på arenaen der nordmenn tok OL-gull.
Da åpningsseremonien for de 14. olympiske vinterlekene gikk av stabelen på Koševo-stadionet i Sarajevo den 7. februar 1984, var Bosnia-Hercegovina fortsatt en del av Jugoslavia, i likhet med Slovenia, Kroatia, Serbia, Montenegro og Nord-Makedonia.
Jugoslavia var det første kommunistiske landet som ble tildelt olympiske leker.
Tom Sandberg tok gull i kombinert, Eirik Kvalfoss vant skiskyttersprinten, mens de norske langrennskvinnene vant stafetten.
Kong Olav V gjestet lekene og fulgte blant annet langrennskonkurransene på skistadion Veliko Polje på Igman-fjellet.
Navn som Gunde Svan, Matti Nykänen, Katarina Witt, Jayne Torvill og Christopher Dean samt brødene Phil og Steve Mahre preget lekene der Øst-Tyskland tok flest gullmedaljer og toppet medaljestatistikken sammen med Sovjet.
Vinter-OL 1984 ble en suksess for Sarajevo som fremsto som en moderne og pluralistisk by. Det var ingenting som tydet på at byen skulle bli en krigsskueplass og gjenstand for tidenes lengste beleiring i moderne tid.
Men oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 skulle få omfattende dominoeffekt på Jugoslavia. Slovenia erklærte seg som selvstendig stat juni 1991. Samme år brøt det ut krig i de serbiske områdene i Kroatia, som også hadde erklært seg selvstendig. I to måneder sto slaget før en fredsavtale ble underskrevet.
Norske soldater i Sarajevo
Freden var imidlertid så skjør at FN besluttet å sende en fredsbevarende styrke. United Nations Protection Force (UNPROFOR) ble etablert med hovedkvarter i Sarajevo. Byen ble ansett som et av de tryggeste stedene i regionen.
I mars 1992 kom litt over 50 norske soldater til Sarajevo for utøve transportkontroll. De ble innkvartert i Dom Penzionera som egentlig var bygget som pensjonisthjem. Det ble døpt Rainbow Hotell av soldatene, på grunn av kompleksets fargerike design.
Da de norske soldatene ankom Sarajevo, hadde det allerede begynt å ulme etter folkeavstemningen om selvstendighet i mars. Enkelte gater ble blokkert av medlemmer av det bosnisk-serbiske nasjonalistiske partiet. I dagene etter folkeavstemningen ble våpenlagre flyttet ut av Sarajevo og overlatt til bosniske serbere i det bosniske heimevernet.
5. april smalt det i forbindelse med en fredsprotest i Sarajevo. I sin dagbok beskrev den norske styrkesjefen dagen slik: «Noe ligger i luften. Folk samler seg i gatene fra kl. 14.00. Politiskolen angrepet. Snikskyting mot demonstranter.»
17 mennesker ble truffet og to drept i snikskytingen. Det ble innledningen på et nesten fire år langt mareritt for Sarajevos innbyggere. Styrkene som omringet Sarajevo besto av både Den jugoslaviske folkehæren og bosnisk-serbiske styrker ledet av Ratko Mladić. De disponerte mer enn 150 stridsvogner og artillerikanoner.
Beleiret
78 år etter skuddene i Sarajevo, som regnes som starten på første verdenskrig, var slaget om Rest-Jugoslavia kommet til den bosniske hovedstaden.
Igman-fjellene der Vegard Opaas, Jens Weissflog og Nykänen hadde hoppet på ski og langrennsløpere, skiskyttere og kombinertløpere hadde kjempet om heder og ære, var ikke lenger en arena for leker, men krig. OL-arenaene i åssidene rundt Sarajevo ble inntatt av soldater drillet for etnisk rensing.
Sarajevo ble beleiret og innbyggerne ble utsatt for vilkårlige artilleriangrep og snikskyting. Bomber og kuler regnet over byen dag og natt. På det meste ble det skutt 3777 granater inn over Sarajevo i løpet av én eneste dag.
Hovedgaten Zmaja od Bosne, forbi det karakteristiske Holiday Inn-hotellet, ble bare kalt «Sniper Alley». Alle som beveget seg utendørs i Sarajevo satte livet på spill. Det ble den lengste og blodigste beleiringen av en europeisk by siden andre verdenskrig. Den varte i 1425 dager. Til sammenligning varte beleiringen av Stalingrad i 199 dager.
Skyteskår i bobbanen
Jasmin var sels år gammel da krigen brøt ut.
– Jeg hadde en lykkelig barndom inntil krigen kom. Landsbyen Ljesevo som vi bodde i, var blandet. Vi rømte, men min far og bestefar ble igjen. Jeg husker bestefar sa det var trygt: Serberne var våre naboer, de ville ikke gjøre oss noe. Men det var nettopp naboen vår som anga dem. Min far og bestefar ble sent i konsentrasjonsleir i Semizovac. En dag ropte en ukjent, tynn og skjeggete mann på meg. Jeg ble redd, for jeg kjente ikke igjen min egen far. De hadde nesten ødelagt ham. Et fangebytte hadde satt ham og bestefar fri. De var blant de heldige, sier Jasmin. Øynene er uutgrunnelige. Han drikker opp kaffen.
– Skal vi sjekke ruinene utenfor byen?
Veien opp til fjellet Trebevic går igjennom Republikken Srpska, en serbisk region som har som mål å bryte ut av Bosnia-Hercegovina for å integreres med moderlandet.
Fjellet er ideelt for et vintersportsarrangement. Men også for beleiring av byen. De serbiske styrkene var militært overlegne, men ble overrasket over den harde motstanden. Sarajevos innbyggere forente seg.
Restene etter bobbanen står igjen, tung betong overmalt med graffiti. Den skyter ned fjellsiden gjennom klynger av høye trær.
Banen har vært utgangspunkt for olympisk forbrødring og blodig hat. Under beleiringen boret serbiske styrker skyteskår i betongen.
Nå er de tettet igjen. Skjult av den gjengrodde skogen ligger en rekke bunkere, men å lete etter dem kan være farlig. Det finnes fortsatt miner her. På vei ned fra fjellet ligger serbernes militære hovedkvarter, eller restene av det.
Sølvlykke
Sarajevos innbyggere har vinter- OL 1984 i sine hjerter. OL-Tårnet står fortsatt og OL-maskoten Vučko (en vennlig ulv) er fortsatt et viktig symbol for Sarajevo. YUGOSLAVJIA står det skrevet med prangende bokstaver på OL-museet.
– For oss har OL 1984 en helt spesiell betydning. Tito var død, men vi holdt fortsatt sammen som én nasjon. Vi hungret etter en medalje, men det så stygt ut. Så kapret Juro Franko sølv i storslalåm. Hvilken lykke, sier guiden min Edin. Han smiler. I en glassmonter er alpinistidolet avbildet, hylende av glede og med begge skiene i hendene.
Monotonien i blokkbebyggelsen i forstedene er ikke ulik den man opplever i tidligere Sovjet-republikker. Blokkene mangler balkonger. For å spare penger.
– Det var gratis bolig, helsevesen og utdanning. Vi hadde en myk versjon av kommunismen. Det var en vidunderlig tid. Vi hadde alt. Livet var herlig.
Ordene tilhører Adam. Han er en av mange som savner fortiden. Nostalgien over det tapte Jugoslavia er sterk i den tidligere republikken. Landet som opphørte å eksistere.
Spor etter krigen
Krigen var i mange år svært synlig på deler av bygningsmassen i Sarajevo. Byens ikonisk tvillingtårn, Unis-tårnene, rett ved Holiday Inn, ble fullstendig utbombet, men er senere blitt restaurert.
Det moderne bygningskomplekset til Bosnias eldste dagsavis, Oslobođenje, ble smadret sønder og sammen. Bygget ble lengde stående som en ruin og et symbol på Sarajevos skjebne. Deler av bygget er blitt revet og er nå femstjernershotellet Radon Plaza.
Andre steder er de fysiske sporene etter beleiringen fortsatt svært synlige. Like ved Oslobođenje-bygget ligger de fargerike ruinene etter Dom Penzionera.
Synet er uhyggelig. Kulehull, granathull, tak og vegger som har kollapset, gulv som har rast sammen og trær som begynner å ta kontroll over de fargerike ruinene.
Bygget sto ferdig da krigen begynte og skulle egentlig være et hjem for eldre. I stedet ble det en periode brukt til innkvartering av UNPROFOR-soldater.
Håpets tunnel
Vi passerer flyplassen. Teknisk sett var den kontrollert av FN under beleiringen. En tunnel ble en livslinje for byens innbyggere. Den ble tegnet av sivilingeniør Nedžad Branković. Mot betaling i sigarettpakker gravde hæren mellom mars og juni i 1993 ut en livreddende tunnel. Den mørke og nærmere 2800 meter lange tunnelen var hjemsøkt av oversvømmelser, men like fullt gikk skytteltrafikken. Mat, medisiner og våpen.
Inngangspartiet til tunnelen, som er åpen for publikum, går via en privat bolig som er blitt pepret med prosjektiler.
– Jeg måtte gjennom tunnelen én gang. På grunn av dødsfall i familien. Det var mørkt. Det var gjørmete. Og det tok tre timer. Flere ganger måtte vi stoppe på grunn av granatregnet.
Omer står ved inngangen. En lampe lyser opp tunnelen. Taket holdes oppe av trestokker. På gulvet ligger togskinner som var til bruk når man fraktet sårede. En måtte ha spesiell tillatelse for å bruke tunnelen, og køen var enorm.
– Vi overlevde takket være forsyningene fra FN. I begynnelsen kom det hermetisk kjøtt. Fra et restlager fra Vietnamkrigen. Det smakte bedre enn pulvermaten som kom senere. En gang fikk min mor tak i noen egg, og det var et stort øyeblikk. Smaken glemmer jeg aldri, forteller Omer.
Den tragiske kjærligheten
En løvestatue står over inngangen til gravplassen. De hvite gravsteinene ligger tett i tett. 1992, 1993, 1994, 1995; årstallene for de døde går igjen. 13 952 mennesker ble drept under beleiringen, og her har tallene navn.
En blomst er lagt ned ved graven til Bosko Brkic og hans kjæreste Admira Ismic. De hadde vært kjærester siden barndommen. Men under beleiringen ble 25-åringene fanget i en umulig kjærlighet: Han var bosnisk serbisk, hun var bosnisk muslim.
Selv da familien hans flyktet, valgte han å bli, men situasjonen tilspisset seg. Han ble satt under et fryktelig press. Skulle han kjempe på bosnisk side og angripe serberne? Eller skulle han flykte og ende med å angripe bosnierne? En umulig situasjon.
Paret valgte kjærligheten. Bosko og Admira betalte for å få en sikker passasje ut av Sarajevo. Det var enighet på begge sider om at ingen skulle skyte kl. 5 om morgenen 19. mai 1993 på Suada og Olga-broen.
Men da paret var kommet midtveis, åpnet en av snikskytterne ild. Bosko falt død om, Admira kastet seg gråtende over ham. Så stilnet også hun.
Kjærlighetstragedien lever videre som Sarajevos egen Romeo og Julie-historie. Den amerikanske krigsreporteren Kurt Schork fortalte den til verden. Han ble drept i Sierra Leone syv år senere. Nå ligger han gravlagt ved siden av paret.
Skuddene i Sarajevo
Solen er akkurat gått ned over horisonten, og jeg vandrer langs elven Miljacka. Gjemt inne i en lang dal og omgitt av skogkledde fjell. Sarajevo er uten tvil en vakker by, spesielt nå, like etter mørkets frembrudd. En rød trikk stopper utenfor de keiserlige bygårdene.
Folk har samlet seg rundt Den latinske broen. Her ble erkehertug Franz Ferdinand skutt i 1914 av den bosnisk-serbiske Gavrilo Princip. Skuddene i Sarajevo. Starten på første verdenskrig.
Det er byen hvor Øst møter Vest. Kirker, moskeer og synagoger side om side. Sarajevo fikk tilnavnet Europas Jerusalem. Det ble jødenes tilfluktssted da de ble forvist fra Spania på slutten av 1400-tallet. Det er knapt noen som har oversikt over alle rikene Sarajevo har vært underlagt.
Og resultatet av alle møtene er det som gir byen dens unike trekk, og vissheten om at det alltid er mer å oppdage.
Mini-Joguslavia
Bosnia-Hercegovina var på sett og vis et Jugoslavia i miniatyr og den etnisk mest sammensatte av delrepublikkene i Jugoslavia. Landet var en lappeteppe av enklaver bebodd av ulike befolkningsgrupper: Muslimske bosniere, ortodokse serbere og katolske kroater hadde i en årrekke levd i stort sett fred og fordragelighet med hverandre i Jugoslavia. Titos jernhånd hadde holdt nasjonalismen i sjakk, men med oppløsningen av Sovjet ble føderasjonen en trykkoker. Da Slovenia og Kroatia ble anerkjent som selvstendige stater i januar 1992, havnet Bosnia i en vanskelig situasjon. Å fortsette tilværelsen i et Rest-Jugoslavia dominert av Serbia og president Slobodan Milošević var utenkelig. Muslimene fryktet at Milošević og Kroatias sterke mann, Franjo Tudjman, ville dele Bosnia mellom Serbia og Kroatia. Blant kroatene og serberne i Bosnia var det ikke noe enhetlig syn på hvilken kurs som var best for egen del, men de fryktet å bli minoriteter i et Bosnia som mange muslimer anså som sitt. Lederen for Det serbiske demokratiske partiet, Radovan Karadžić, raslet med sabelen. Etter krav fra EU ble det i mars 1992 avholdt en folkeavstemning om å gjøre Bosnia til en uavhengig republikk. De fleste serberne boikottet avstemningen og serberne trakk seg også ut av landets øverste styre. Med 70 prosent deltagelse stemte 84 prosent for uavhengighet, og i april ble staten anerkjent av blant andre EU og USA. Men da var krigen som skulle bli svært grusom allerede i gang. Beleiringen av Sarajevo ble formelt opphevet 29. februar 1996, men i praksis ble den opphevet 24. november 1995 med Daytonavtalen, som var en fredsavtale for hele Bosnia.
Kilder: «Den lange og blodige beleiringen», Martin Lau Slåtten og Håkon Lunde Sax, Forsvarets høgskole. «Øst-Europas historie», Jardar Seim.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 08 2024
Denne saken ble første gang publisert 27/02 2024, og sist oppdatert 28/02 2024.
