Skipet som ikke likte sjø:
Russernes flytende fiasko er kåret til verdens verste: – Et begredelig tabbeskip
En gang i tiden fikk russerne det for seg at et sirkelrundt skip, som knapt stakk over vannet, var løsningen for å erobre verdenshavene. Spoiler: Det var det ikke.
Siste halvdel av 1800-tallet var en utfordrende tid for de som skulle lage krigsskip. Kloke hoder hadde funnet opp eksplosive granater, og den gamle tidens stolte og dødelige linjeskip og fullriggere hadde plutselig fått en lei tendens til å ta fyr i stridens hete. Skipsbyggerne måtte hoste opp noe nytt.
Skip som tålte en trøkk, som var vanskelige å treffe og som selv kunne bite skikkelig fra seg. De første panserskipene dukket opp på verdenshavene. Noen av dem vitner om at det ble en del prøving og feiling, før britene i 1906 sjøsatte HMS «Dreadnought» og satte standarden for hvordan et moderne slagskip skulle se ut.
Snålest av alle disse krigsskipene var russernes «Novgorod».
Panseralderen
På bildene som har overlevd kan «Novgorod» minne mest om en stor badeplassflåte med to skorsteiner og to kanoner, mer komisk enn fryktinngytende. Likevel: I 1870 var tsar Aleksander II så fornøyd med testene av den russiske marinens nye stolthet at han sporenstreks ønsket seg enda ett – og døpte dette søsterskipet «Viseadmiral Popov», som en hyllest til hjernen bak oppfinnelsen.
Noen år tidligere, under Krimkrigen, hadde russerne med egne øyne sett hvor effektivt det var med pansrede skrog. Franskmennene ødela russiske kystfestninger med ild fra pansrede, flytende batterier som ikke tok skade selv. Like etterpå, i 1859, sendte den franske marinen ut fregatten «Gloire» med et lag av jern utenpå treskroget. Britene svarte umiddelbart med sitt første panserskip, HMS «Warrior», som hadde metallskrog. Ettersom dampmaskinene for alvor var i ferd med å overta seilenes jobb, var det mulig å få fart på disse tyngre skipene.
Stødig plattform
I 1862, under Den amerikanske borgerkrigen, havnet to panserskip for første gang i kamp mot hverandre (se egen sak). Sørstatenes panserskip var ikke noe for øyet, men det senket tre fregatter med treskrog, helt uten egne tap. I det ustabile Europa sperret krigsministrene opp øynene, og beordret sine skipskonstruktører til å sette seg ved tegnebordet.
Panserskipet til den amerikanske marinen, «Monitor», ga navn til skipstypen som ble utviklet. Monitorene hadde lavt fribord, tykt panser og tungt skyts. Med et bredt dekk ville man dessuten få en stødig plattform å skyte fra, kom det frem i avisartikler som rapporterte om den britiske marinens planer på området. Disse nådde også viseadmiral Andrej Popov i Russland.
– Bredt dekk? Der fikk jeg en idé, tenkte Popov.
Skipet som ikke likte sjø
Norges monitorer
Den norske marinen hengte seg på utviklingen, og bygde fire monitorskip i årene 1866-72: Skorpionen, Trudvang, Thor og Mjølner. De var konstruert for havneforsvar, og egnet seg lite i åpen sjø med sitt lave fribord. Alle fire hadde panser av smijern, og var bestykket med to 27 cm kanoner i dobbelttårn. Besetningen var
på 85 mann, og toppfarten åtte knop.
Skipene ble solgt for opphugging i første del av 1900-tallet, men «Thor» led en annen skjebne. Skipet forliste i storm utenfor Verdens Ende under slep i 1919, og har vært et kjent objekt for vrakdykkere.
Popov tegnet et skip med sirkelrundt skrog og en flat bunn, som stakk fire meter dypt. Dekket hadde en diameter på 30 meter, og skrånet svakt opp mot et roterende, midtplassert kanontårn med to 11-tommers kanoner.
Skroget var beskyttet med et 30 centimeter tykt lag av smijern. Seks dampdrevne motorer ga kraft til hver sin propell. Under dekk skjulte det seg en besetning på 150 mann. Og ja, ventilasjon var en utfordring for skipstypen. Det ble for eksempel ved et tilfelle meldt om 62 varmegrader i maskinrommet til det norske monitorskipet «Thor».
Heteslag var imidlertid ikke den eneste bekymringen til mannskapet på «Novgorod». Testene hadde virket lovende. Virkeligheten ble en annen. Tsarens stolthet viste seg å være elendig til sjøs.
– Alle om bord er hjelpeløse av svimmelhet, heter det i en beskrivelse fra 1875, gjengitt i flere historiebøker.
Tidenes verste
Dessverre for tsar Aleksander II ble ikke alle svakhetene oppdaget før han hadde brukt millioner av rubler på byggingen av «Novgorod» og søsterskipet «Viseadmiral Popov».
Toppfarten kunne være seks knop, men hvis det blåste litt opp på Svartehavet, stanset all fremdrift.
I et kjent tilfelle ble «Novgorod» sendt til havs etter et mislykket forsøk på å ta seg motstrøms opp elven Dnepr. Det ble raskt klart at «Novgorod» var nærmest ustyrlig, og brukte tre kvarter på å snu. Et enormt forbruk av kull begrenset også rekkevidden.
Marinehistoriker Antony Preston var nådeløs i dommen over «Novgorod», som fikk hedersplass da han skrev boken «Verdens verste krigsskip».
– Et begredelig tabbeskip. Ved den minste antydning til bølger stampet og krenget det så mye at det ble vanskelig å lade og sikte. Bare en salve fra en av kanonene var nok til å miste kontrollen på styringen, og det gikk ikke å holde retningen selv om noen av motorene og propellene ble reversert, skriver Preston.
Funket som kystforsvar
Andre historikere har vært mildere i sin dom. De hevder at enkelte av mytene er overdrevne, og at «Novgorod» fungerte helt greit til den oppgaven skipet var tiltenkt; som rent kystforsvar.
Og til tsarens og Popovs forsvar hadde de nok aldri drømt om at den flytende tallerkenen skulle seile og dominere verdenshavene og fyre av bredsider (hvis man kan kalle en salve fra et sirkelrundt skip noe slikt). Etter nederlaget i Krimkrigen var russernes svartehavsflåte redusert til skarve seks korvetter, men tsar Aleksander II fant ingenting i fredstraktaten om panserskip. Popovs tegninger overbeviste ham om at «Novgorod»-skipene, med sine imponerende kanoner, ville gjøre en utmerket jobb for å forsvare munningen av Dnjepr og Kertsjstredet, når det måtte trenges.
Skraphandel
Ved den minste antydning til bølger stampet og krenget det så mye at det vanskelig å lade og sikte.
I 1877 barket russerne og tyrkerne sammen i en ny krig. «Novgorod» og «Viseadmiral Popov» ble plassert på havet utenfor Odessa, men opplevde lite action. Slik fortsatte det. Det ble noen korte seilaser på Svartehavet fra basen i Sevastopol. I enda noen år hadde russerne tro på sitt runde skip, og ga det nye fransk-konstruerte Hotchkiss-kanoner som kunne fyre av 32 salver i minuttet. Det var en klar forbedring fra den første tiden, da det kom et skudd hvert tiende minutt.
I 1903 ble «Novgorod»-skipene strøket fra marinens lister. Etter et mislykket forsøk på å prakke dem på bulgarerne, ble de solgt som skrap.
Noen vil si at det var et passende endelikt.
Det første panserslaget
Store sjøslag er ikke det man umiddelbart forbinder med Den amerikanske borgerkrigen, men det var faktisk der verden for første gang fikk se to panserskip fyre løs mot hverandre.
Det skjedde i mars 1862, i Hampton Roads på østkysten − et kjent område for norske sjømenn på atlanterhavsfart. Sørstatene ville få has på skutene som blokkerte innløpet til James River og elven videre til sørstatenes hovedstad Richmond. De bygget et panserskip de døpte «Virginia» av den nederste delen av skroget og dampmaskineriet fra en senket fregatt. Da nordstatene fikk nyss om planene, svarte de i all hast med et eget pansret skip, «Monitor». Det var konstruert av svensken John Ericson og bygd på bare 100 dager i New York.
Noe imponerende skue var det ikke. Den vanligste beskrivelsen var «Osteklokke på flåte», og da farkosten ble sjøsatt, var det etter sigende mange som hadde veddet store summer på at den ville synke umiddelbart.
– Slapp av, den flyter som ei and, sa svensken.
Enkelte oppstartsproblemer var det likevel. Vannet strømmet inn over et ikke helt tett dekk, og det var et svare strev å holde fyrkjelene i gang nedenunder.
Sørstatene vant kappløpet og sendte «Virginia», med støtte av et par kanonbåter, til strid én dag før «Monitor» rakk frem. Det ble kostbart for nordstatene.
«Virginia» gikk rett mot nordstatsflåten, som først og fremst besto av seks fregatter med skrog av tre. De desperate salvene deres prellet av panserskipet, som fyrte løs mot fregatten «Cumberland» på kloss hold og kjørte rett inn i den som en rambukk. Fregatten sank raskt, og med det 121 mann. «Congress» led samme skjebne og gikk ned i et flammehav. Også der omkom over 100 mann. En tredje fregatt ble jaget på grunn før mørket kom og reddet nordstatsflåten fra enda verre ydmykelse.
Og som i en westernfilm, der kavaleriet alltid kommer til unnsetning: Den natten ankom «Monitor», og stilte seg i veien for «Virginia». I fire timer skjøt de på hverandre, ofte på kloss hold, men ingen hadde panserbrytende skyts og ingen fikk overtaket. Til sist trakk «Monitor» seg tilbake fordi kapteinen var såret og blindet. Da lederansvaret var fordelt på nytt, vendte de tilbake – uten å finne «Virginia» noe sted. Sørstatsskipet hadde forlatt arenaen. Det historiske slaget fikk dermed en såpass forvirrende avslutning at begge sider feiret som seierherrer.
Tallene var klare: Nordstatene mistet tre fregatter og 261 mann. Sørstatene mistet syv mann. Men viktigst i det store bildet: Blokaden ble aldri brutt, og i stedet forsterket med nye panserskip.
Ingen av panserskipene kom i kamp igjen. Da sørstatshæren like etterpå trakk seg vekk og overlot også sørsiden av Hampton Roads og James River til fienden, ble «Virginia» ødelagt av sine egne. «Monitor» gikk tapt under uvær sent i 1862. Navnet levde likevel videre, som typebetegnelse for den nye typen krigsskip uten master og med lavt fribord.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 13 2022
Denne saken ble første gang publisert 09/03 2022, og sist oppdatert 01/04 2022.
