Norske soldater gjennom 1000 år
Sen vikingtid 900–1066
Med samlingen av Norge til et suverent kongedømme ble også et felles kystforsvar, Leidangen, organisert. Å herje som viking i eget land ble nå strengt straffet.
Danskekongene presset på for også å styre Norge, men på midten av 1000-tallet ble det Norges konge som regjerte Danmark, og i 1066 prøvde Harald Hardråde å ta makten i England.
Stiklestadkriger
Olav Haraldsson hadde brukt ungdomstiden som viking og leiesoldat i utlandet. Da han vendte hjem for å vinne kongsmakten i 1015, hadde han med seg rundt 100 krigere som alle var utrustet med hjelm og brynjer. Slikt verneutstyr hadde tidligere vært sjeldent, men ble nå vanligere blant profesjonelle krigere.
Kong Olav organiserte mennene sine i ulike avdelinger med ulike oppgaver: Huskarer – forefallende arbeid. Gjester – utsendinger, speidere, politi, spioner, bødler. Og til sist hirden – kongens livvakt.
Hirdmennenes status var særlig ærefull, men så krevdes da også alt av slike karer, som ble regnet som de fremste krigerne i landet. I slaget skulle de omkranse sin leder og vise seg like djerv eller djervere enn ham. Falt høvdingen, var det ærerikt å selv falle med ham.
Olav var den første som innførte en form for uniformering for sin hær. I forkant av store slag merket krigerne skjoldene og hjelmene sine med hvite kors – en enkel, men effektiv metode for å skille venn fra fiende.
Leidangsmann
Sagaskriftene gir Håkon den gode æren for å ha organisert den første forsvarsordningen på nasjonalt nivå: Leidangen.
Dette oppsto for å motstå de stadige angrepene fra de danskstøttede «Eiriksønnene». Landet ble derfor delt opp i soner (skipsreider), med ansvar for hver sin del av kyststripen. Skipsreidene strakk seg så langt inn i landet som laksen gikk. For hvert område ble det bestemt hvor mange og hvor store skip som var mobiliseringspliktige.
Et sinnrikt varslingssystem ble iverksatt; Veter (varder) på fjelltoppene skulle settes i brann når en fiendehær nærmet seg, og mellom gårdene ble budstikker sendt med varsel om angrep. Slik ble hele landet mobilisert på kort tid.
Kom en fiendehær inn i landet, var hver mann forpliktet til å delta i forsvaret. Den enkelte måtte selv ta ansvar for krigsutrustning og våpen. Det ble holdt årlige inspeksjoner (våpenting), og mangler ble bøtelagt. Minstekravet til våpenarsenal var: Spyd, skjold og huggvåpen (breiøks eller sverd).
Merkesmann
I kongens hird fantes det et internt rangsystem. «Merkesmannen» holdt en høy stilling og bar kongens merke (banner/flagg) under kamp. Ved hjelp av det lett synlige merket, kunne hele hæren følge kongens bevegelser. Men det samme kunne fienden, og både konge og merkesmann var derfor særlig utsatt for piler, spyd og alle slags angrep.
Merkesmannen på tegningen viser krigsutrustning omkring 1066, året da Harald Hardråde forsøkte å ta kongsmakten i England. Tidens trendsettere innen krigsmundur var normannerne, etterkommere av vikinger i Frankrike. Nå gikk skjoldene fra å være runde til å bli avlange, dråpeformede. Brynjene ble lengre og fikk en hette som beskyttet hals og nakke. I vikingtiden var kamp på skip eller til fots regelen, men nå ble også strid til hest vanlig.
Harald Hardrådes invasjon av England ble slått ned ved Stamford Bridge. Og sagaen oppgir grunnen: Nordmennene ble angrepet en dag de på grunn av varmen ikke hadde ikledt seg brynjer!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 16 2023
Denne saken ble første gang publisert 28/03 2023.
