Norsk jazzmusiker samler på stjernestøv

Ett ørlite støvkorn slo ned med voldsomt kraft i jordbærskålen til Jon Larsen, jazzgitarist i Hot Club de Norvège og plateprodusent. Opplevelsen sommeren 2009 skulle bli skjellsettende, ikke bare for Larsen, men for mange mennesker over hele verden.

Kraften støvkornets nedslag utløste fysisk, var rett nok ikke spesielt stor. Men kraften støvkornet hadde svidd av på veien ned i jordbærskålen på verandaen på Jon Larsens hytte, var formidabel. Og nedslaget har fått store konsekvenser for den kjente musikeren nå, ti år etter.

For Jon Larsen har fått støv på hjernen. Stjernestøv.

Langveisfarende

Jon Larsen hadde akkurat tørket av voksduken da han plasserte en skål med nyplukkede jordbær på bordet. Plutselig oppdaget han en rund prikk på størrelsen med et lite punktum som sto og gnistret i solen. Hvor i all verden kom støvkornet fra? Luften sto stille, himmelen var skyfri. Ingen fly eller fugl var å se.

Larsen var raskt rimelig sikker: Støvkornet kom ikke fra planter, dyr eller mennesker. Det måtte stamme fra mineralriket. Larsen hadde bedre grunnlag enn de fleste for å anta det. For Larsen har i årevis, helt fra han var liten og bodde på Jar utenfor Oslo, lett etter stein og mineraler.

Men ingen stein han hadde sett lignet på den lille metalliske prikken han tok i nærmere øyesyn. Han rullet partikkelen mellom fingrene og kjente rugler i den harde overflaten.

− Dette må være en langveis­farer, tenkte han. Helt fra verdensrommet?

− Jeg husker ikke engang om jeg spiste jordbærene. Fra og med da var min skjebne beseglet, sier Larsen.

Rundjult

Mikrometeorittene møter jordens atmosfære i en fart femti ganger raskere enn en kule. Den voldsomme friksjonen fører til at mikrometeorittene smelter til en liten kule. Når de lander på jorden, er de på størrelsen med små sandkorn. Og de har sine striper og særegenheter, avhengig av hvor mye medfart de har fått i atmosfæren.

− Resultatet er en mikro­meteoritt som er varmet opp til omkring 2000 grader, og som ser ut som en glassdråpe, sier Larsen.

Hvor mye de blir varmet opp, avhenger av om de treffer atmosfæren med- eller mot jordrotasjonen. De som lander med, kommer vesentlig helere ned.

Det er uvisst hvor mikrometeorittene kommer fra. Noen stammer fra asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, andre kanskje fra Kuiper-­beltet og Oort-skyen utenfor Pluto.

Besatt av urstoffet

Hver dag dynges vår klode ned med stjernestøv, tilvarende to svære lastebillass. Bare i Norge daler det ned over seksti kilo kosmiske partikler hvert døgn. Men vi bryr oss knapt. Når vi en sjelden gang tar vi notis av stjernestøvet, er det når de har form av stjerneskudd, altså når mikrometeoritter brenner opp i atmosfæren.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Noen flere av oss hever øyenbrynene når en meteoritt når helt ned til oss og deiser i bakken.

Men for Jon Larsen er stjernestøvet blitt en besettelse som skal prege resten av livet.

− Stjernestøvet er laget av selve urstoffet fra solsystemets fødsel. Det er nøkkelen til både tid og rom, sier Larsen begeistret.

Vitenskapelig revolusjon

Etter støvnedslaget i jordbærene for ti år siden, ble Larsen som besatt. Bevæpnet med sin trofaste ledsager, magneten Neo, har han trålet gater og veier over hele verden. Utstyrt med gummihansker, en liten, skarp japansk suppeskje, stige og feiekost, har han jaktet ørsmå mikrometeoritter som vil feste seg til magneten.

− Jeg begynte å gå gatelangs i Oslo sentrum. Saumfarte harde, store flater som parkeringsplasser, veier og tak. Slik gikk jeg år etter år, alltid med magneten min i hånden, sier Larsen.

På turneer med Hot Club de Norvège ble Larsen gjerne igjen noen dager for å jakte støv.

− I Paris trodde folk jeg plukket sneiper. I Rio var de sikre på at jeg tok opp hundebæsj, sier Larsen.

Larsen fortsatte verden rundt. I øde fjellområder, på strender, i Sahara, i byer som Vadsø og Los Angeles. På taket av bensinstasjoner, i rennesteiner og takrenner. Støv ble samlet i utallige små, gjennomsiktige plastposer, brakt hjem, lagt under mikroskop, fotografert og nedtegnet. Og slik beveget mineralamatøren Jon Larsen steg for steg mot en vitenskapelig revolusjon.

Angrep motsatt

− I 140 år har man visst at jorden dynges ned av mikrometeoritter. Problemet har vært å finne dem. Tusenvis har lett, men ikke funnet stjernestøvet blant alt annet støv. På 1960-tallet ble stjernestøv funnet 150 meter ned i isen på Sydpolen. For der var det ingen annen forurensning, sier Larsen.

Lenge var det en vedtatt sannhet: Skulle en finne mikrometeoritter, måtte en holde seg langt unna der mennesker ferdes. Jon Larsen tok fatt i motsatt ende: Han tok for seg alt støv, sjekket, analyserte og katalogiserte. Ved å skaffe seg oversikt over alt som finnes av støv og dets opprinnelse fra vulkaner, lynnedslag eller industrien, kan Larsen nå identifisere stjernestøv ved eliminasjonsmetoden.

− Men det tok syv år, forteller Oslo-mannen.

Hva han ser etter? Små smeltekuler, såkalte sferuler, formet av julingen mikrometeorittene har fått på sin ferd gjennom atmosfæren.

− Noen sferuler er fargerike og glassklare, andre sorte eller metalliske, noen har bobler, andre kan ha prikker og striper, og enkelte reflekterer lys, sier Larsen. 80 prosent er magnetiske.

Den norske jazzmusikerens støvfortegnelse gjør at forskere verden over nå kan samle støv og finne urstoffet i det. Hans støvatlas fra 50 land i alle verdensdeler har vunnet anerkjennelse over hele verden.

Trosset skepsis

Men lenge ble amatør-støvsamleren møtt med skepsis.

− Amerikanske forskere mente dette var humbug, sier Larsen.

Men den britiske professoren Matthew Genge, verdens fremste ekspert på mikrometeoritter, var nysgjerrig og kontaktet Larsen.

− Han ville gjøre en grundig analyse av hele støvprosjektet mitt, sier Larsen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I januar 2016 tok Larsen med seg 49 lokale, nyplukkede mikrometeoritter fra Oslos gater til Natural History Museum i London. Steinene ble plassert i et vakuumkammer, og ble bombardert med elektroner og røntgenstråling, målt og fotografert. Etter én uke kom dommen:

Steinene var utenomjordiske. Alle som én. De var av samme sort som dem som ble funnet på Sydpolen. Ingen andre forskerne har greid å skille ut mikrometeoritter blant støvet som omgir oss.

Nybrottsarbeid

Rune S. Selbekk ved Naturhistorisk museum er den som kanskje vet mest om meteoritter her til lands. Han er imponert.

− Dette er nybrottsarbeid, sier Selbekk, før han legger til:

− Jon Larsen er selvlært og svært dyktig, og er nå absolutt i det gode selskap, sier Selbekk.

Så hva skal en jazzmusiker med slik kunnskap og anerkjennelse? Ikke noe, viser det seg. Det går mest utover norsk jazz:

− Ved nyttår slutter jeg som omreisende musiker. Jeg har fått en forskerstilling i geologi på Universitetet i Oslo, sier Jon Larsen.

− Og det hadde jeg ikke regnet med da jeg startet som gatemusikant i 1979.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Denne saken ble første gang publisert 08/12 2019, og sist oppdatert 09/12 2019.