Norges verste flom
Ingen hadde sett så mye vann i vassdragene – så startet uværet for alvor
Mange trodde på et kronår, men de eldste i bygdene ante at idyllen kunne bli knust. Etter et ufattelig uvær, rammet katastrofen.
Øvre og Nedre Skår lå på sørsida av dalen, et godt stykke oppe i åsen, og hadde tidligere sluppet unna flom, selv om elvene Otta og Lågen fløt bredt nedenfor.
I 1760, da elvene ødela en stor del av Gudbrandsdalen, slapp Skår-bøndene unna.
Ventet uår
Men nå var det 1789 – ute i verden var det uro. I Paris’ gater pågikk opptakten til den franske revolusjon – blant annet etter flere år med uår og avlingssvikt.
Også på gårdene oppover i Gudbrandsdalen hadde høsten 1788 vært fæl. Først mye regn, deretter kulde. Barfrosten hadde vært så sterk at telen gikk langt ned i jorda før snøen falt. Over store deler av Sør-Norge kom det enormt mye snø denne vinteren, og våren 1789 kom sent.
Folk regnet med uår.
Men så – den 18. mai – slo været om.
En mild østavind kom feiende inn over landet. Sola skinte, bare avbrutt av noen dager med mildt regn. Før noen visste ordet av det, var kornet i jorda, gresset vokste så det nesten kunne høres – og slåtten begynte 14 dager tidligere enn vanlig.
Det som hadde begynt så ille, kunne rett og slett bli et kronår!
Men noen klarte ikke å slippe løs gleden. De eldste, de som visste hva de skulle se etter, var bekymret.
For lå det ikke veldig mye snø igjen i fjellet?
Var det ikke fortsatt mye tele nedover i bakken?
Hva ville skje når all denne snøen begynte å smelte skikkelig?
Og hva hvis det kom regn i tillegg?
Svarene fikk de utover i juli.
Temperaturen steg, snøen smeltet raskere og raskere. Og så slo været om.
Les også: 203 demninger følges med argusøyne av myndighetene. Listen er hemmelig
Konstant høljregn
Tapstall
Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne. Trolig var det et lavt tall.
Forfatter og tidligere meteorologikonsulent Steinar Åge Brenden oppgir at 72 skal ha omkommet, hvorav 61 i Gudbrandsdalen, herav 24 i Vågå. Andre kilder mener tallet på omkomne tippet over 80.
I Gudbrandsdalen alene ble mer enn 3000 bygninger totalskadet. Mer enn 1500 gårdsbruk fikk skatten nedsatt som følge av skadene flommen påførte.
Det økonomiske mskadeomfanget ble anslått til 563 500 riksdaler.
Regnskurene kom tettere og tettere. Fra 7. juli var det ikke lenger snakk om skurer, men et nådeløst, vedvarende høljeregn. I dagevis lå skylaget klamt og tungt over folk og fe. Og det var varmt; over 30 grader dag etter dag.
De store snømassene i Jotunheimen og på Dovrefjell smeltet i rekordfart. Regnvann og smeltevann fant sammen. Alle skjønte at det ville bli flom. De som kunne, arbeidet på spreng med å grave grøfter som kunne lede vannet unna hus, åkerland og beitemarker.
Så ble været enda verre.
Tirsdag 21. juli økte regnet på enda noen knepp. Historier som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon forteller at det midt på dagen ble mørkt som om natten.
Lynene flerret den svarte himmelen og tordenbrakene ga gjenlyd mellom fjellene. Regnet fortsatte å piske landskapet. Det må ha vært enorme nedbørsmengder som kom ned disse dagene.
Det måtte gå galt – og det gjorde det.
Resultatet fikk navnet Storofsen.
Det er fortsatt – 220 år senere – norgeshistoriens verste flom.
Dommedag
Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula, men også andre områder fikk smake uværet. De enorme vannmassene skapte problemer helt ned til Otra på Sørlandet. Også Trysilelva, som renner videre inn i Sverige og munner ut i Vänern ved Karlstad, hadde rekordvannføring.
For de tusenvis av mennesker som ble rammet, må det som skjedde ha føltes som dommedag. Samtidige berettelser forteller vann som fosset nedover dalsidene, grov ut renner i de søkkvåte morenemassene – og utløste ras, enormt mange ras. Rasene rev med seg bolighus, fjøs, kvernhus og sager, vasket med seg dyrket mark og åkerland. Hele gårder – hundrevis av år gamle – bare forsvant. I det gjørmete, gråbrune vannet fløt det døde husdyr, redskaper, vrakrester – og lik.
Mange var sikre på at verden nå var i ferd med å gå under, og det fortelles om flere som ble sinnssyke på grunn av det de opplevde disse dagene.
Les også: (+) Da amerikanske og tyske ingeniører ga opp, tok norske ingeniører på seg den umulige oppgaven
I oppløsning
Onsdag 22. juli hadde flommen bredt seg til alle de store elvene i flere daler. Gudbrandsdalslågen og Glomma var blitt så enorme at ingen kjente dem igjen. Og så kom det verste nedbørsdøgnet. Torsdag steg elvene voldsomt og ble til enorme innsjøer som fylte hele landskapet, ikke bare nedover mot Mjøsa. Også Storsjøen i Hedmark, Randsfjorden og Tyrifjorden på Ringerike og Øyeren i Akershus vokste ukontrollert. Valdres med elva Begna ble også hardt rammet. Vestover mot Romsdalen og nordover mot Trøndelag rant det også vann.
Nå hjalp det lite at Skårs-
gardene i Vågå lå langt oppe i lia. Regnværet tok ikke slike hensyn.
Helt uten forvarsel dundret det enorme jordskred ned fra fjellet i sør. Landskapet ovenfor Øvre Skår gikk rett og slett i oppløsning. De søkkvåte jordmassene tok med seg gårdshusene, møysommelig oppbygde steingjerder, dyrene som ikke var på setra – og folkene på gården. Alt forsvant og ble rørt sammen i en diger og tykk grøt.
På Øvre Skår omkom hvert eneste menneske som befant seg på gården – 10 personer i alt. Dette var den største enkeltulykken under Storofsen.
Også Nedre Skår ble praktisk talt utslettet, men her var det ingen som omkom.
Så ebbet værgudenes raseri ut.
Fredag 24. juli klarnet det opp, det ble raskt tørt og varmt vær. Vannstanden sank igjen, nok til at man begynte å få oversikt over flommens herjinger.
Det var et forferdelig syn.
Nedover i dalbunnene var områdene med dyrkbar jord enten skylt vekk, eller de var dekket med grus-, stein- og jordmasser som hadde blitt vasket ut oppe i dalsidene. Der hadde vannet gravd dype renner over enorme områder, gjerne helt ned på grunnfjellet.
Husene som ikke var blitt skylt vekk av flommen, hadde for det meste store skader. Fundamenter var gravd vekk, hus hadde tippet over og sto på skakke.
Når høyavlingene gikk tapt, måtte besetningene av kyr og sauer reduseres. Svært mye åkerland var ødelagt. Det som slapp unna flommen ga liten avling.
Landets største innsjø – Mjøsa – var nærmest dekket av trær, busker, vrakgods og alt mulig annet. Vannet var leirgrått av alt som var sopt med flommene ut i sjøen. Fisken ble uspiselig, død fisk fløt opp til overflaten. Til og med året etter var Mjøs-vannet grumset og ekkelt, og innsjøen var ikke normal igjen før enda et år senere.
Les også: (+) Byggingen av Norges villeste hytte fikk fatale konsekvenser
Knipne dansker
Veldig mange i flere av dalførene som ble rammet av flommen, hadde behov for hjelp for å komme seg på fote igjen og få gårdene i drift etter ødeleggelsene. Men det var ikke mye bistand å få fra offentlige myndigheter, og veien var lang til de sentrale beslutningstagerne i København.
Den hjelp det offentlige den gang ga, besto vesentlig i skattelettelser og lån til gjenoppbygging. Det ble også gitt tillatelse til å oppta kollekt i Danmark og Norge til inntekt for de rammede. Ingen av disse tiltakene var særlig effektive.
Mens flommen var på sitt høyeste, merket noen av hvor høyt den sto på det aller verste.
Dermed ble det mulig senere å analysere vannføringen og størrelsen på Storofsen.
I en artikkel i Geografisk Tidsskrift i 1938 skrev ingeniør H. Klæboe om dette. Også dette året var det flom i Gudbrandsdalen.
Vannstanden i Lågen under flommen i 1938 lå 4–5 m over normalvannstanden, i 1789 lå den enda ca. 4 m høyere. Ved et målested ved Losna var vannstanden i 1938 6,37 m og vassføringen er beregnet til ca. 2600 m³/sek.
Tilsvarende for flommen i 1860 er ca. 7 m og ca. 2700 m³/sek. Det er på dette sted ved Losna hugd inn et flommerke fra Storofsen som viser en vannstand på hele 10,5 m, og det tilsvarer en vassføring på 4000 m³/sek. Altså var flomvassføringen den gang 50 prosent større enn under senere flom. Dette gir vel det klareste bilde av katastrofens omfang i 1789.
Skattelettelsene ble gitt for et visst antall år, men skattegrunnlaget, gårdens skyld, ble ikke satt ned. Man forutsatte nemlig at gårdene skulle bringes tilbake til sin opprinnelige verdi i løpet av de årene skattelettelsene gjaldt. For manges vedkommende var det helt umulig å få til noe slikt. Enkelte ga rett og slett opp i bygdene der de bodde og flyttet andre steder. (Se egen sak)
Selv om det ble gitt adgang til å ta opp lån i Kreditkassen til gjenoppbygging og rydding av jorden til lavere rente enn vanlig, så monnet det lite. Det ble bare gitt førsteprioritetslån, og det førte til at de gårdene som var mest ødelagt, og derfor var minst verdt, fikk låne minst.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Hungersnød
Mange var dessuten skyldig skatt fra tidligere, og fikk dermed knapt låne en krone. De som håpet på store kollektbidrag fra resten av landet og Danmark, ble også skuffet. Innsamlingene i kirkene ga ikke mer enn rundt 20 000 riksdaler, et adskillig mindre beløp enn man hadde håpet på. Det gikk dessuten tre og et halvt år etter katastrofen før midlene ble fordelt. Kongen i København bevilget en sum til gjenoppbygging av ødelagte veier; det var den eneste direkte bistand de flomrammede distriktene fikk.
Nøden var naturligvis enorm for mange i bygdene der storparten av livsgrunnlaget var revet vekk. Den første vinteren etter flommen var det hungersnød i mange hus, og det tok bortimot en generasjon – i alle fall et par tiår før man kunne si at virkningene av de skjebnesvangre døgnene sommeren 1789 var forsvunnet.
30 cm på tre døgn
Hva var så årsaken til at det gikk så galt denne sommeren for to hundre og tyve år siden?
Fagfolk har pekt på en del forhold som virket sammen: Dette var mot slutten av den perioden som gjerne kalles «den lille istid». En periode med lange vintre og kalde somrer, noe som førte til at norske breer vokste kraftig.
Tregrensen var også lavere enn den er i dag, trolig rundt 200 meter. I en periode etter midten av 1700-tallet var klimaet mildere, men fra 1773 ble det kaldere igjen. Aller kaldest var det i 1784, som følge av et gigantisk vulkanutbrudd ved Laki på Island. Store mengder gass ble sluppet ut i atmosfæren, noe som førte til nedkjøling og langvarig islegging på mange av elvene i Europa. Da elvene igjen gikk opp, ble det rekordflom i flere av elvene.
I 1787 og 1788 var igjen uvanlig tørt og kaldt i Norge, og på senvinteren kom det store mengder snø. Våren 1789 kom sent, og da den kom, ble det svært varmt og fuktig. Fuktigheten førte til liten fordampning av snøen. Og regnet som styrtet ned utover sommeren, gjorde resten, med god hjelp fra telen som fortsatt lå dypt nede i jorda.
Blokkerte luftstrømmer
Rekonstruerte værkart, laget av meteorologer i Reading, viser at katastrofen ble utløst av et lavtrykk i Østersjøen, et mindre lavtrykk sør for Lofoten, og et høytrykk med senter nær St. Petersburg. Lavtrykket over Østersjøen dannet seg over Polen 17. juli, for så å utvide seg og forsterkes. Høytrykket i nordøst blokkerte de vanlige vest-øst-
gående lavtrykksbanene.
Lavtrykket over Østersjøen beveget seg i stedet svært langsomt mot nordvest, mot Sør-
Sverige. Samtidig sendte det usedvanlig varm og fuktig luft mot Østlandet, hvor den ble presset oppover mot fjellene og kvittet seg med fuktigheten i form av enorme nedbørmengder. Lavtrykket sør for Lofoten sendte fuktig luft inn mot Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, med lignende resultater.
Det var dårlig med nedbørsmålinger her til lands på 1700-tallet. Bonden på Vollan gård i Sunndal, vest for Oppdal, er nok det nærmeste man kommer. Der skal en tønne som rommet 132 liter ha regnet full på tre døgn. Ut fra åpningen på tønna skal det ha betydd 320 mm nedbør på disse timene. I Gudbrandsdalen regnet det trolig enda mer.
Kilder: Wikipedia, Fossekallen, nr. 1-1960, Geo365.no
Denne saken ble første gang publisert 03/08 2019, og sist oppdatert 07/08 2023.
