Eventyret som var for godt til å være sant
Nordmennene var blitt lovet gull og grønne skoger – så kom de i land: – Noen gråt. Andre lo
Ole Johansen fra Grue på Finnskogen var blant dem som ble rundlurt. Han var blant de 354 nordmennene som drømte om Amerika, men ikke hadde råd til båtbilletten. Så dukket det opp et fristende tilbud om fruktbart og billig land et helt annet sted i verden.
Datoen er 17. mai, og høsten er på sitt mest dystre. Feststemningen er likevel upåklagelig. Mellom lave hus langs Høvdinggaten ligger en eim av nystekte vafler og kaffe. På gressmatta danser ungdommer i bunadslignende festdrakter.
Draktene hadde fått bunadspolitiet til å fly i flint. Men de som kan alt om hvordan norske folkedrakter skal se ut, er langt unna. Det er Norge også. Men norske tradisjoner er synlige og høyst levende i Norskeskogen − eller som det heter i New Zealand; Norsewood.
For 150 år siden ble landsbyen etablert av nordmenn som var lurt rundt kloden med løfte om gull og grønne skoger. Gull var det ikke mye av. Grønne skoger var det til gjengjeld i overflod. Ugjennomtrengelig jungel, faktisk.
Dobbel drøm
På 1870-tallet drømte mange fattige i Norge, som Ole Johansen og kona Marthe fra Grue i Hedmark, om Amerika.
På New Zealand drømte myndighetene om å sivilisere de to øyene. New Zealand hadde vært britisk koloni siden 1840.
Britene ønsket å bygge veier og binde de ulike byene i koloniene tettere sammen, men de hadde et stort problem: Mye av nordøya besto av tett urskog med enorme trær og nærmest ugjennomtrengelig underskog.
Urskogen skapte en fysisk barriere mellom byer og handelssteder som det britiske imperiet måtte overvinne.
Agenter ble sendt til Europa for å finne sterke folk som bokstavelig kunne rydde vei på New Zealand.
De prøvde seg i England. Men britiske bønder som var vant til åpent, lettpløyd landskap, betakket seg. Men hva med Norge, det ville, karrige landet der befolkningen hadde kjempet mot uregjerlig natur i årtusener?
Lykke på krita
Skipsmegler- og seilskipsrederiet Winge & Co i Christiania mottok bestilling på 3000 immigranter; unge, sterke mennesker som var villige til å bli nybyggere på New Zealand.
Utvandrerne ble lovet overfart på kreditt og sitt eget jordstykke. Til gjengjeld skulle de bygge vei for britene. De måtte også anlegge en ny by der ute i jungelen, hvor de skulle bo.
Vervingsagentene ble instruert om å lete på landsbygdene, der britene antok at de sterkeste og mest hardføre nordmennene befant seg.
Unge norske par ble lovet ferdig jordbruksland. Sort, næringsrik jord det bare var å sette plogen i. Lettdyrket jord som ga gode avlinger. Pengene for reisen og tomten skulle betales tilbake gjennom arbeid.
I 1872 la skipet «Høvding» fra kai i gamlelandet, og skulle gjenta turen året etter. Om bord var grunnleggerne av det som skulle bli byen Norsewood.
Det som ventet var noe helt annet enn hva nordmennene var blitt forespeilet.
Krigsdans
Det første møtet med New Zealand ble dramatisk. Da «Høvding» la til kai i havnebyen Napier, ventet en velkomstkomité av dansende maorier, urbefolkningen på New Zealand.
De muskuløse danserne beveget seg med tunge, stabbende steg, og rakte tunge mot de nyankomne − en krigsdans kalt Haka, i dag kanskje mest kjent som New Zealands rugby-landslags metode for å skremme vannet av sine motstandere.
Bak maori-krigerne lå en urskog så tett at det var nesten umulig å ta seg frem. Nordmennene hadde blitt lurt, og nå var det for sent.
– Noen gråt. Andre lo. Flere ville bare snu og reise hjem igjen, lød rapporter fra øyenvitner.
Ifølge Eva Renbjør, kulturrådgiver i Norsewood, løp flere av passasjerene vettskremt tilbake til skipet. Kvinner og barn ble skilt fra mennene.
Mennene ble tatt med ut i jungelen, der de fikk anvist et jordstykke. Der måtte de reise et bosted før familien kunne komme etter. Når boplassen var reist, skulle byggingen av byen fortsette. I tillegg skulle de anlegge en vei fra byen og tilbake til Napier.
Veien ble hetende «The 70 mile bush.»
Bybranner i fleng
Mange av tresortene som vokste i jungelen var mye hardere enn noe trevirke som vokste i Norge. Trærne var tidvis gigantiske, og undervegetasjonen tett. Sakte, men sikkert fikk mennene overtaket, og etter hvert kunne konene og barna komme etter.
Noe av det første som ble bygget var en kirke og et skolehus. Deretter fulgte butikker, et hotell, en barbersalong og flere butikker. Byen fikk navnet Norsewood.
Byen ble reist samtidig som kampen mot den tette jungelen fortsatte. Trær ble hugget, og for å kvitte seg med kvister og avfall, tente nybyggerne på kvist og kvast på hugstplassen. I 1888 kom flammene ut av kontroll, og mesteparten av byen brant ned.
Svensken Geir Friberg ble representant for nordmennene. Hans arkiv rommer fortvilelsen og raseriet og de tøffe livsvilkårene nordmennene hadde på New Zealand. Også brev han hjalp utvandrerne med å sende hjem, røper det samme.
Hegner om det norske
I dag huser Norsewood om lag 300 sjeler. Bare to bygninger står igjen fra tiden før den store brannen i 1888. The Crown hotell, som har vært hotell siden det ble bygget på 1870-tallet, og kafeen i byen; Norsewood kafé. Scandi Suprette er landsbyens posthus, bensinstasjon og det eneste stedet man kan kjøpe dagligvarer.
– Nesten alle etterkommerne etter de norske settlerne er borte eller spredt over New Zealand. De er imidlertid veldig bevisste på røttene sine, sier Eva Renbjør. Trønderen kom til Norsewood med mann og datter på ferie i 1998. Da var det fem år siden den siste norsktalende innbyggeren døde. I 2003 kom familien Renbjør tilbake for å bli.
– Vi fikk tomt av Norsewood museum, og bygde ei lita, rød stue i norsk stil. Og jeg fikk jobben som kulturrådgiver, forteller hun.
Les også: (+) Det norske skipet hadde så vanvittig mye flaks at det ble legendarisk
Henger i strikken
Hjørnesteinsbedrift i byen er fabrikken der det strikkes luer, votter og skjerf både til lokalt salg og eksport. Trønderen Ola Rian Buvika startet eventyret på 60-tallet. Han møtte en dame fra New Zealand på skitur i Norge, og ble med henne til Norsewood der han grunnla strikkefabrikken. i dag jobber 37 mennesker i det som er byens største arbeidsplass.
Fortsatt er landbruk levevei for fleste innbyggerne rundt Norsewood.
– Vi har et godt klima. Jorda er god og fruktbar, og det er norsk sommer her ni måneder i året. Vi har kanskje 3–4 dager med frost, og en dag eller to med snø. Ingen bruker piggdekk. Litt lenger nord ligger det store vingårder, men her i Norsewood går det mest i kjøtt og melkeproduksjon, sier Eva Renbjør.
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Arven ivaretas
I dag er det kun én innbygger igjen i Norsewood som stammer direkte fra nordmennene som kom med seilskuta «Høvding»: Jamie Hughes tippoldeforeldre Olaf Johansen og Martha Kristoffersdatter fra Nittedal ankom i 1872.
Jamie har sin egen butikk, Norseman Blacksmith shop, der han selger kniver, økser og andre smijernsprodukter. I tillegg jobber han sammen med Eva for å arrangere den årlige Viking-festivalen.
– Vi er en «heritage-by». Folk vet hvor de kommer fra og hva forfedrene deres het. På kirkegården ligger alle de første settlerne, gravstøttene med inskripsjonene er fredet. Vi har en bok på museet med opplysninger om hvor de ulike dyrket jorden sin. Når etterkommerne deres kommer hit, kan de besøke gravene til forfedrene sine, og se stedet der de livnærte seg. Vi har folk som spør etter det omtrent hver dag, sier Eva Renbjør.
Billigbunad
Avstanden til gamlelandet åpner for litt slingringsmonn.
17. mai feires for eksempel den søndagen i mai som kommer tettest opptil den rette datoen.
– Skikkelig 17. mai, med taler og greier. Da kler barna seg i festdrakter og danser norske folkedanser. Festdraktene er laget av lokale sydamer. De ligner jo litt på bunader da, sier Eva Renbjør.
På skolen lærer ungene norske sanger.
– Vi har en svensk lærer. Hun lærer ungene norske sanger, med innslag av noen svenske ord.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Viking-festival
Hvert år de siste tre årene, har Norsewood arrangert sin egen Viking-festival.
Eva Renbjør er primus motor for arrangementet. Festivalen har til hensikt å synliggjøre og styrke de norske røttene i Norsewood.Festivalen innbefatter viking-aktiviteter som øksekast, spydkast og skyting med pil og bue, alt i tidsriktige viking-kostymer. Og Viking-slag, selvsagt.
Siden New Zealand er en gammel, britisk koloni, blir det tidvis bråk mellom vikinger og engelske riddere også. Publikum får også hilse på fjordingen, den gamle norske hesterasen.
Ifølge Eva Renbjør er festivalen veldig populær for New Zealanderne, som flokker til arrangementet. Det bygges opp en så autentisk vikingleir som mulig for dagene festivalen varer.
Dannevirke
To mil sør for Norsewood ligger Dannevirke. Byen ble bygget på samme tid som Norsewood, av dansker, svensker og nordmenn.
I tillegg til å delta i byggingen av veien gjennom «70 mile bush», ble arbeiderne i Dannevirke satt til å bygge jernbane til byen Wellington. Dannevirke ble også kalt «sleeper town», fordi det ble tilvirket sleepers, jernbanesviller av tretypen Totara, i byen.
Dansker var i flertall i Dannevirke, men de ulike skandinaviske folkegruppene ble blandet. Dannevirke har ikke på samme måte som Norsewood tatt vare på røttene sine, ifølge Eva Renbjør. De har i likhet med Norsewood 150 årsjubileum i år, men markerer det ikke. Den danske nasjonaldagen blir heller ikke markert i Dannevirke.
Dannevirke er i dag en langt større enn Norsewood, med sine over 5500 innbyggere. Hit flytter de eldre i Norsewood når de må på gamlehjem, og det er her befolkningen i Norsewood gjør matinnkjøpene sine.
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2022, og sist oppdatert 03/10 2022.
