Johnny Haglund i Torpedobatteriet i Bøkfjorden
Nazistenes bomskudd
Torpedobatteriet i Bøkfjorden kostet dyrt, men kom aldri i drift. Det spektakulære anlegget ligger som et vitnesbyrd over én av nazistenes største festningstabber i Norge.
Mellom hav og himmel, ute i havgapet i Finnmark, dukker et av nazistenes gamle byggverk opp. Det går nærmest i ett med naturen, der det vokser som en svulst ut av svaberget rett ved havoverflaten.
En rekke kulehull fra krigens dager forteller i stillhet om hva som engang foregikk her.
Allerede før vi er i land, er det lett å se at store mengder betong og stål har gått med til dette massive anlegget, som har «klasse B klassifisering» − to meter med betong på konstruksjoner som ikke er sprengt inn i fjellet. Og hit finnes ingen vei- eller togforbindelse. Verken nå eller den gang nazisten herjet.
Alt tyskerne behøvde for å reise dette byggverket måtte derfor fraktes via havet. Og Finnmark er ikke akkurat kjent for flatt hav, blå himmel og 25 varmegrader året rundt.
Organiserte tyskere
– Det må ha vært en enorm utfordring å bygge dette, sier kirkenesværingen Jon Aronsen i det vi går i land. Han har vært her utallige ganger, og han har lest og studert mye av det som finnes om Rødberget torpedobatteri fra 2. verdenskrig.
– Du kan si hva du vil om tyskerne, men organiserte var de − og det de har konstruert ut av fjellet her i Bøkfjorden er et stykke imponerende tysk presisjon.
Det nærmer seg 80 år siden nazistene ble jaget ut av Finnmark. Likevel virker det så nært at det er litt skremmende. For ved inngangen til torpedobatteriet peker Jon på avtrykk i betongen; – sporene fra tyske jernbeslåtte militærstøvler, forteller han.
Sporene er godt bevart. Så godt at de ser ut til å være avsatt for bare et par år siden.
Bak Atlantikwall
Med lykter på hodet søker vi inn i tussmørket på innsiden av fjellet. Jon forteller og peker.
– Torpedobatteriet ble beordret bygd i oktober 1941, men ble aldri ferdigstilt og var dermed aldri operativt.
Jon undrer seg over tyskernes somling.
Tre år etter at ordren kom, var torpedorørene og ståldøren inn til anlegget levert. Likevel manglet det fortsatt utstyr fra Tyskland.
– Hvorfor det ble slik, kan man bare spekulere i, sier Jon.
Men han legger til at den mulige årsaken kan være at den tyske Kriegsmarine neppe så verdien av et torpedobatteri her, og dermed ikke la stor vekt på å fullføre. De hadde tross alt en rekke andre kystfort i området. Og fra februar 1942 var fjorden uansett nærmest blokkert av miner. Tyskerne kalte denne «veggen» av forsvar til havs for Atlantikwall (Atlanterhavsvollen).
– Og torpedobatteriet lå bak Atlantikwall, legger Jon til.
Polske tvangsarbeidere
Tyskerne kom likevel langt før de ga opp anlegget. Og i kjent tysk stil bygde de solid. Selv med snart 80 Finnmarksvintre med is, kulde og ikke minst salt sjø bak seg, fremstår rommene fortsatt som i meget god stand.
Men om det er lett å bli imponert over tyskernes byggekunst, kan en samtidig bare undres over de fysiske og mentale påkjenningene som ble påtvunget de polske arbeiderne under byggingen. − Polske tvangsarbeidere ble sendt nordover, forteller Jon.
– Hvor mange er ukjent, men en kvalifisert antagelse er vel et arbeidslag på rundt 50 stykker, inkludert tyskere.
Nazistene dirigerte med Organisation Todt som ansvarlig for byggingen, mens polakkene gjorde arbeidet.
Jon viser vei opp til observasjonsposten i andre etasje. Vind blåser inn fra havet, og selv på varm nordnorsk sommerdag er det lett å forestille seg at det neppe var særlig trivelig da vinterstormene satte inn.
− Når det står på innover om vinteren, tviler jeg på om nazistenes ovner klarte å gi fra seg nok varme, ler Jon. Men de tyske soldatene hadde neppe noen erfaring med slike forhold før de ble stasjonert her.
Les også: (+) Odd (23) skulle slutte seg til kampen mot tyskerne i Norge. Men noe gikk fryktelig galt den natten
− Likevel, de foretrakk nok å fryse litt her, fremfor å bli utplassert ved fronten, tror Jon og peker på noen vinduer som står inntil veggen i rommet rett under observasjonsposten;
For noen år siden kom en lokal kar opp med en idé om å lage et slags rom for turister her inne i fjellet.
– Det ble satt inn vinduer og rommet ble «turist-tilpasset» for utleie til «eventyrere», forteller Jon.
Men da den første vinterstormen kom, gikk både vinduer og drømmen om et bunkerhotell i torpedobatteriet tapt.
– Men det hadde sikkert blitt et svært eksotisk tilskudd på «hotellrom» lista for turister til Øst-Finnmark, tror Jon.
Det tekniske rommet
Det blir aldri helt mørkt i disse tunnelene når sola skinner. Åpninger i fjellet sender lys inn. Men ett rom er nesten stummende mørkt, og det er kanskje det mest interessante av dem alle;
– En fransk betongekspert klassifiserer dette rommet for et «teknisk rom», forteller Jon og viser vei inn i mørket. Også her dekker mursteinshvelvingen tak og vegger perfekt. Fortsatt. Maskinene derimot, har rustet. Men ikke mer enn at det fortsatt er mulig å se at det sto et strømaggregat og en luftkompressor av typen Junker her engang i tiden. Vannbassenget i enden av rommet var nok for å fylle på torpedoene.
– Du vet, torpedoene gikk på overopphetet damp og trykkluft, forklarer Jon og legger til at Kriegsmarine hadde 32 forskjellige torpedotyper som veide fra 800 til 1730 kilo.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Notert av Jon
Torpedobatteriene i Bøkfjorden skiller seg fra de øvrige tyske torpedobatteriene i Norge ved å ha to torpedohaller med to fastmonterte enkle S-Boot Rohre (dvs 2 + 2 enkle MTB-rør). Øvrige batterier benyttet torpedokanoner med tvilling-/ trilling-/ firling -rørsatser på dreibar lavett av ulikt opphav.
De tyske torpedobatteriene var utstyrt med rettløpende torpedoer av ulikt fabrikat/ulike modeller – primært den tyske G7a (TI), men også mye norsk og noe eldre tysk materiell.
Mange av de etterlatte torpedoene ble overtatt og brukt av Norge etter krigen.
Torpedoer skytes vanligvis fra ubåt, men i Norge bygget nazistene flere landinstallasjoner hvor torpedoene kunne skytes fra. Som Rødberget.
Antagelig var torpedoer med typebetegnelser som G7a T1 LUT I eller II tenkt brukt på Rødberget. En torpedo klargjort for strid var drøyt syv meter lang, veide halvannet tonn og hadde en sprengladning på 280 kilo. Det forklarer de kraftige jernbjelkene i taket på hallen ved siden av det tekniske rommet. Her var det nok tenkt etablert et talje-system i taket, tror Jon.
Byggereglene
Det finnes fortsatt en rekke svært synlige spor etter krigen i Norge. Det kan være utfordrende å se sporene etter tyskerne uten å ta inn over seg nazistenes grusomheter. Men om man klarer å se konstruksjonene som nettopp bygningskonstruksjoner, blir det iøynefallende å se hvor dyktige tyskerne var i sine standardiserte byggverk.
Kanskje er torpedobatteriet i Bøkfjorden det mest imponerende av dem alle. Ikke fordi det er så mye større eller bedre bevart enn mye annet, men fordi det ligger der det ligger.
Les også: (+) Da kampene i Gudbrandsdalen var som hardest, kjørte tyskerne frem sitt hemmelige våpen
Torpedobatteriet i Bøkfiorden har et nær identisk «søsterbatteri» i Petsjengafjorden i Russland. Både Torpedobatterie Siebruniemi og torpedobatteriet i Bøkfjorden ble beordret bygd samtidig, og ingen av de var ferdigstilt høsten 1944 da nazistene flyktet som følge av den sovjetiske fremrykkingen vestover og inn i Øst-Finnmark.
National Geographic har en dokumentarserie på seks sesonger ved navn «Nazistenes byggverk». I den sammenheng sendte de selvsagt et kamerateam til Øst-Finnmark og Bøkfjorden.
Siste episode i sesong fire handler om nazistenes okkupasjon av Norge. Episoden åpner med at arkeologen Tony Pollard går i land ved Rødberget torpedobatteri. Og han er intet mindre enn overbegeistret;
– Jeg har sett større byggverk, men beliggenheten er uslåelig, skryter han og avslutter, i kjent USA dokumentar-stil;
– Absolutely spectacular!
Flyvende fiasko
Å besøke Rødberget kan gjøres på tre måter; via havet, over fjellet til fots eller luftveien.
– Når du da starter fra Reinøysund og skal utover mot fyret, kan det være greit å ta gamlestien langs «Sambandslinjen», opplyser Jon og forteller;
– Da går du forbi et flyvrak, en Albacore – britisk dobbeltdekker torpedobomber. Den 30. juli 1941 gikk det med mange av disse i et angrep på Kirkenes og Petsamo i «Operation EF». Operasjonen var planlagt som en hemmelig operasjon, men de tok ikke høyde for at det var lyst hele døgnet.
De to britiske hangarskipene HMS Victorious og HMS Furious med støttefartøyer ble oppdaget tidlig, og tyskerne fikk forberedt seg. Furious angrep Petsamo, men der var havnen stort sett tømt og luftvernskytset forberedt. En Albacore og en Fulmar ble skutt ned. Ett fly fikk motortrøbbel og styrtet.
Victorious angrep Kirkenes og det gikk slett ikke som planlagt. Britene mistet 11 Albacore og to Fulmar. samt at åtte Albacore ble skadet. Operation EF gikk over i historien som et sviende nederlag med tap av personell og bortkastede ressurser for britene.
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2022, og sist oppdatert 23/09 2022.
