Midtøsten fortsatt i flammer

17. desember 2010 fikk den tunisiske gateselgeren Mohamed Bouazizi grønnsakvognen sin konfiskert av politiet, mer eller mindre uten grunn. Han protesterte og forsøkte å betale for å få vognen tilbake, men opplevde å bli slått og spyttet på av politiet. Han forsøkte å komme i kontakt med lokale myndigheter, for å få hjelp med å få tilbake levebrødet sitt, men da dette slo feil satte han fyr på seg selv i fortvilelse og protest.

MER VI MENN:
Bli abonnent * Vi Menns digitale arkiv * Motta nyhetsbrev

Umiddelbart strømmet folk ut i gatene til støtte for grønnsakselgeren, og protestene ledet til opprøret i Tunisia, og president Zine El Abidine Ben Ali rømte landet etter 23 år ved makten, allerede 14. januar. Det inspirerte også en rekke av nabolandene, og over hele den arabiske verden spredde det seg protester og opprør – kjent som den arabiske våren – med tilsynelatende store endringer til det bedre for folk og den demokratiske ånden.

Menneskerettigheter brutt

Ti år senere er det ikke mye som tyder på at protestene har hatt en effekt. Tunisia er det landet der demokratiprosessen har kommet lengst, men landet opplever store økonomiske problemer og arbeidsledighet, og islamistiske grupper er i fremvekst.

Saudi-Arabia, Egypt og Bahrain har igjen fått militærregjeringer, mens Libya og Jemen ikke engang har noen fungerende regjering. I Syria har Bashar al-Assad et jerngrep om makten, Oman har fått en ny konge uten at det har hjulpet, og i Jordan, Marokko og De forente arabiske emirater blir menneskerettighetene brutt regelmessig, og Human Right Watch omtaler prosessene i landene som uferdige reformer.

Tar tid

I Algerie, og delvis i Sudan, er nye demokratiske bevegelser og folkeopprør på gang, men som internasjonale observatører har bemerket; sammenbruddet av marxist-leninismen i Sentral- og Øst-Europa i 1989 gikk raskt og relativt voldfritt, begivenhetene i Midtøsten tar lang tid og har så langt ikke blitt avgjørende eller endret historien.

Den arabiske vår, ti år senere

Et tiår etter de populære opprørene som spredte seg over Midtøsten i 2011, raser det fortsatt borgerkrig i Libya, Jemen og Syria, eneveldet har blitt gjenopprettet i Egypt og Bahrain, og bare i Tunisia er det igjen et skinn av demokrati

------------------------------

1. TUNISIA

Zine al-Abidine Ben Ali (1987–2011) Ble dømt til livsvarig fengsel in absentia i 2012, for å ha drept demonstranter, og Ben Ali døde i eksil i Saudi-Arabia i 2019.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det eneste demokratiet som har kommet ut av den arabiske våren, men Tunisia har lidd av islamistiske terrorangrep og økonomiske problemer, særlig arbeidsledighet

------------------------------

2. LIBYA

Muammar al-Gaddafi (1969–2011) Fanget og drept av NATO-støttede opprørere i 2011.

Libya har vært i kaos siden 2011, og delt mellom rivaliserende fraksjoner i øst og vest siden 2014. Mange libyere er fortsatt skeptiske til at den nylige fredsavtalen vil avslutte blodsutgytelsen

------------------------------

3. EGYPT

Hosni Mubarak (1981–2011)

Dømt til livstid i fengsel for å ha konspirert til drap på demonstranter, men ble satt fri 2017 etter at dommen ble omgjort. Døde i 2020.

Et militærkupp, ledet av Abdel Fattah el-Sisi, avsatte overgangspresident Mohammed Morsi i 2013. El-Sisi har blitt anklaget av menneskerettighetsgrupper for å lede et ekstremt undertrykkende regime