brøt menneskehandlernes jerngrep
Klar til å møte bakmannen igjen
Et sexovergrep forandret alt og gjorde Kelis til et lett bytte for menneskehandel. Da en norsk bestefar ville ha sex med barn, bestemte hun seg for å bryte ut. Med hjelp fra en dedikert norsk politimann klarte hun det.
ESTLAND: Noen har spikret lemmer foran vinduet, slik at det ikke kan åpnes. Døren til det lille pikerommet er låst fra utsiden. Det er satt inn en bøtte som hun skal bruke som do. Utenfor brøler en kvinne at hun må straffes for sin dårlige oppførsel.
Kelis sitter på sengen sin. Den lille dukken som var hennes trøst i tidlig barndom er god å holde rundt nå. Hun er 12 år, og skjønner ikke hva som skjer. Moren hennes er på jobbreise. Storebroren har plutselig stukket av. Brorens kjæreste og en fremmed mann har inntatt leiligheten. Brorens kjæreste kommer inn med litt mat til Kelis. Så kommer Mannen. Han skriker at hun stinker som et dyr. Så river han av henne klærne.
Mannen med musklene
– Jeg forsøkte å gjøre motstand, men han slang meg i veggen og skrek igjen at jeg var et stinkende dyr. Jeg skjønte at han var sterk nok til å brekke meg som en fyrstikk, sier Kelis og tenker tilbake.
Det er forsommer 2018. Hun sitter på en kaffebar i Oslo sentrum med en PC foran seg. Kelis er ikke hennes egentlige navn, men hun ber oss kalle henne det. I virkeligheten har hun et estisk fornavn og et norsk etternavn.
Hun har bodd i Norge i 15 år nå, og utstråler en trygg ro. Hun ser ut som en lærer i videregående skole eller en mellomleder i det offentlige.
På bordet ligger en turkis almanakk «Student 2017-2018». Hun studerer psykologi på fjerde semester. I tillegg tar hun sexologi og kriminologi.
Planen er klar: Hun vil inn i politiet og jobbe med barn som er utsatt for menneskehandel. For det kan hun mye om. Sexologi tar hun fordi hun ønsker å hjelpe en utsatt gruppe til å få et godt sexliv.
– Det er en så viktig del av vår helse. Det går an å få et godt sexliv selv med min bakgrunn. Noen trenger hjelp til det, sier hun.
På mobiltelefonen har hun funnet frem et bilde på Facebook, av en smilende fyr med unaturlig store muskler poserer glinsende og brun med svære vekter. En mann hun ikke kan glemme.
Sjefen drept
Hvor lenge Kelis satt innesperret på sitt eget rom som 12-åring?
– Jeg aner ikke, noen dager, kanskje uker. Mannen kom inn til meg flere ganger om dagen, men jeg våget ikke gjøre motstand. Så fikk min brors kjæreste og mannen en telefon om at mamma var på vei hjem. De låste opp døren min, og forsvant. Jeg begynner å vaske med en gang. Meg selv, leiligheten, rommet mitt. Og meg selv igjen. Da jeg var ferdig hadde jeg «vasket» bort alle minnene om overgrep og fangenskap.
– Da mamma kom hjem, fikk jeg kjeft. Naboene hadde fortalt at en fremmed mann hadde bodd her.
Hun fortalte ikke noe til sin mor. En mor hun husker for voldsomme raserianfall, og for at hun sa hun hadde kroppen full av ormer. Ikke til sin far heller. Han satt 12 år i fengsel mens Kelis var barn.
Jentungen tok i stedet fatt på en flukt som varte i årevis. Først til en annen by, inn på internatskole, siden til bestemoren som alltid stilte opp med trøst og pannekaker, men som hun ikke fikk treffe.
– Jeg kom i snakk med en hyggelig fyr mens jeg en dag ventet på bussen. Han fortalte at det finnes snille mennesker som kan gi sånne som meg et godt liv. Penger nok, og et fint sted å bo. Jo da, han sa det rett ut. «Du har sex, og får betalt. Bedre enn å gjøre det gratis.» Han ga meg et telefonnummer.
Etter å ha blitt skreket etter at hun "så ut som en hore" av en slektning, tenkte Kelis; hva hadde hun å tape på å ringe telefonnummeret til mannen?
– De kom i løpet av en time. To menn i en fin bil. Sjefen, 30 år, den andre 20 år, slåsskjempe i tilfelle problemer. De var utpekt til å starte en ny virksomhet og jeg var deres første pike. 15 år gammel. De satte meg foran en stabel med pornofilmer. «Du skal gjøre som jentene på filmene. Du skal gjøre som mennene befaler. Alltid.»
– Mitt nye liv var i gang. I ubehagelig blondeundertøy, til tjeneste 24/7. Jeg tenkte ikke så mye når det sto på. Det ble så vanlig. 10–12 menn på en god dag. Mange var eldre enn pappa, forteller Kelis.
Behovet for flukt forsvant ikke. Rus gjorde hverdagen til å holde ut. Rus kjøpt på krita hos sjefen.
– En gang var jeg for full til å jobbe. Sjefen ble rasende. Løftet meg en halv meter opp fra gulvet og dengte meg inn i veggen. «Gjør jobben din. Ellers dreper jeg deg!» brølte han.
Jentene ble flere. Kelis på 17 var veteranen. De nye var 13–14 år gamle, forteller hun. Når kunder meldte seg, stilte de på linje og bød seg frem.
Eller forsøkte å unngå å fange oppmerksomhet.
– Vi hadde våre regler. Ikke analsex, og kyssene våre fikk de aldri. En gang forlangte en kunde at jeg skulle tisse inn i munnen hans. Det klarte jeg ikke.
Så ble sjefen funnet i en innsjø. Drept. Jentene hadde hørt at han hadde fått advarsler. De fikk ny sjef. Én som ikke engang ville la dem beholde halvparten av inntektene selv. Og som strammet til regimet jentene levde under.
– Han som styrte det hele var han jeg viste deg bilde av fra Facebook, forteller Kelis over bordet i Oslo.
Den smilende fyren med unaturlig store muskler som poserer glinsende og brun med svære vekter.
Dette er menneskehandel
Menneskehandel er når en person blir utnyttet til for eksempel prostitusjon og at inntektene helt eller delvis går til bakmenn. Ofte foregår menneskehandel over landegrenser.
I motsetning til hallikvirksomhet i betydningen "tilrettelegge for ervervsmessig utukt", omfatter menneskehandel også å utnytte menneskers sårbare situasjon eller å lure dem inn i prostitusjon.
Menneskehandel er straffbart. Strafferammen er fengsel i seks år, grov menneskehandel straffes med fengsel i inntil ti år.
Frykten om natten
Kelis' ville prøve å bryte ut. Årsaken lå i magen hennes. En baby.
– Jeg la hånden på magen og avla et løfte «Jeg skal bli en skikkelig mamma. Du skal få et godt liv. Aldri mer narkotika.»
Men barnefaren var skremt, etterlot en kort beskjed og stakk.
Gravid og forlatt, med narkogjeld til voldelige bakmenn, måtte Kelis flykte igjen. Først hjem til moren. Bakmennene skjønte åpenbart fort at hun hadde rømt, og må ha regnet ut hvor Kelis måtte være. Én natt dundret de på døren. Hun åpnet ikke.
– Jeg var alltid redd for at de skulle finne meg og tvinge meg tilbake på jobb for dem. Frykten var verst om natten.
Et vanlig mareritt var at de sto rundt sengen hennes, skadet magen hennes og drepte babyen.
Men Kelis fikk føde i fred, flyttet sammen med en ungdomsbekjent. Men i bakgrunnen lurte mannen på Facebook-profilen. Den smilende fyren med unaturlig store muskler som poserer glinsende og brun med svære vekter på Facebook.
Hjørne i Oslo
Etter noen turbulente år med en voldelig samboer, orket hun ikke mer. Kelis flyktet igjen. Først til en venninne hun trodde ingen visste om. En som gikk med på å passe Kelis' nå to barn.
– Noen hadde tipset meg om at Island var landet der man tjente gode penger fort. Jeg var helt desperat, uten utdannelse og jobberfaring. Så nok en gang trodde jeg på løftene om raske penger. Penger jeg måtte skaffe for å klare et liv alene, forteller Kelis.
Hun kom hjem til Estland uten en krone i fortjeneste og med enda en bakmann som skulle ha penger.
– Jeg betalte så godt jeg kunne. Men når inntektene ikke strakk til, truet han meg og venninnene mine. Det hendte at de ble banket opp når jeg ikke betalte.
Kelis fikk venninnen til fortsette å passe barna, og reiste til Norge for å tjene penger. Hun ble tatt med på "strøket" i Oslo og fikk pekt ut et hjørne: «Her kan jenter fra Estland stå».
– Jeg fikk daglige meldinger fra bakmannen i Estland om at han ville ha penger. Jeg jobbet så mye jeg klarte og sendte masse penger til ham.
Visste om barna
– Mange av kvinnene er i en slik situasjon at de ikke kan flykte. De har ikke penger, ikke ID, ikke vet de hvor de er og bakmennene har kontroll på familiene deres i hjemlandet. Dette var også tilfelle med Kelis. Bakmennene visste at hun hadde to barn i Estland og visste hvor de bodde, sier politioverbetjent Terje Nordtveit. Han har i en årrekke jobbet med menneskehandelsaker på Kripos (se egen sak).
Kripos-etterforskeren skulle bli involvert i Kelis' historie ved en tilfeldighet: Et kort møte på Oslos horestrøk der en bestefarskikkelse kjørte opp foran Kelis.
– En kunde med snille øyne og flott bil som bare stilte ett spørsmål: Hvor får jeg tak i barn? Da var det nok. Dette vil jeg ikke være en del av.
Noen jenter hadde introdusert Kelis for Pro Senteret i Oslo. Hit dro hun og fortalte hva hun hadde opplevd.
– Der ble ingen sjokkert. «Barn er big business», sa de. Jeg tenkte på mine to små gutter i Estland, de som elsket å leke med sine bulkete lekebiler, og som spurte hver dag når mamma kommer hjem. Hva kan de bli utsatt for hvis bakmannen får tak i dem?
Siden Pro Senteret startet for 35 år siden, har politistudenter alltid hospitert her.
– Jeg tror jeg gråt for meg selv på Pro Senteret da en ung kvinne kom bort til meg. Hun fortalte at hun var politistudent, og at det jeg var offer for, er ulovlig. Menneskehandel, sa hun. Jeg hadde aldri hørt ordet før. «Vi kan og vil hjelpe deg», sa hun. Men jeg var skeptisk. Hjelp fra norsk politi?
Kelis ble satt i forbindelse med advokat, to sosialarbeidere ble koblet på hennes sak, og politioverbetjent Terje Nordtveit i Kripos ble kontaktet.
– Han møtte meg med respekt og han orket å høre hele min historie, forteller Kelis.
Siste seier
En vennlig mann hun hadde truffet tilbød seg å kjøre til Estland og hente barna hennes.
– Jeg visste ikke min arme råd, sier Kelis.
Advokaten hennes frarådet henne å hente barna til landet før de hadde fått oppholdstillatelse. Politiet rådet henne å få barna hit før hun sa fra til bakmennene at hun ikke jobbet mer for dem.
Hun valgte det siste, kjørte barna gjennom Sverige, krysset grensen til Norge ubemerket. Dagen etter ringte hun til bakmannen. Den norske politimannen, Nordtveit satt ved siden av og ga råd om hva Kelis skulle si.
– Bakmannen hylte så stemmen hans vrengte seg i fistel: «Du jobber for meg! Og jeg vet hvor barna dine er!»
«Nei, det gjør du ikke. For de er her», svarte jeg.
Det var den nest siste seieren over halliken, den smilende fyren med unaturlig store muskler som poserer glinsende og brun med svære vekter på Facebook.
Den siste seieren har hun ennå ikke innkassert:
– Halliken jeg klarte å flykte fra ... Når jeg har spart nok penger vil jeg reise til Estland og snakke med ham. Han må få vite hvordan han ødelegger barn og kvinner. Nei, jeg er ikke redd for ham. Ikke nå lenger.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.
Får hjelp fra barnevern og politi
KELIS HAR STARTER PÅ NYTT.
– Jeg har holdt løftet jeg ga meg selv og babyen i magen på badet i Tallinn for snart 19 år siden. Løftet om å kutte ut narkotika, og at jeg skulle bli en skikkelig mamma, sier Kelis.
Hun viser frem et nytt bilde på iPhonen: En mørkhåret ung mann i lyseblå V-genser. Han ser sterk ut, og han smiler varmt til kamera
– Jeg er stolt av ham. Han er en fin gutt. Og så er jeg litt stolt av meg selv også, sier hun.
Utdannelsen er en del, oppgjøret med fortiden en annen og like viktig del av det nye livet. Derfor tok hun kontakt med Vi Menn for å fortelle. Men først måtte sønnene få høre historien om moren sin.
– Jeg tok kontakt med barnevernet og ba om hjelp. Hvordan forteller jeg denne historien til gutter i midten av tenårene? Der fikk jeg enestående hjelp. Jeg fikk råd, og barnevernets representant var til stede under samtalen. Og det var hun som førte ordet. Hun ga sønnene mine forsikringer om at jeg er et bra menneske, og at det er en serie uheldige omstendigheter som førte meg inn i den virksomheten. Deres reaksjon ble akkurat som hun forberedte meg på. De forsto min fortvilte situasjon og respekterer meg like høyt som før. Siden har de ikke tatt opp temaet.
– Men den dagen kommer, og da er jeg klar.
– Kelis lykke var at hun kom fra et EU-land og hadde lov til å være her. Den jobben hun har gjort med å etablere et godt liv utenfor prostitusjon står det stor respekt av. Det er veldig hyggelig at hun skryter av Pro Senteret, men skriv for Guds skyld ikke at «Pro Senteret reddet henne». Den jobben er det hun som har gjort, sier leder Bjørg Norli ved Pro Senteret.
Denne saken ble første gang publisert 30/06 2018, og sist oppdatert 05/07 2018.
