Kulisselandet Nord-Korea

Toget beveger seg sakte over den kinesisk-koreanske vennskapsbroen. Bak meg ligger den kinesiske byen Dandong. Foran meg, verdens mest lukkede land. Grå bygninger bak høye, hvite gjerder. En vaktpost.

På veien under går det mennesker. Toget sakner farten. Grensevakter i grønne uniformer står på rekke og rad på plattformen.

«Alle ut! Fyll ut skjema! Hvor mange kameraer har du? GPS?»

Grensevakten roter gjennom sekken min. Så forsvinner han med et kort «ok». Varmen er uutholdelig. De lar oss vente. Utenfor står statuene av landets ledere. En vakt gir en underordnet et smell av en ørefik. Så tuter toget. «Neste stopp Pyongyang».

Pyongyangs hemmeligheter

Utsikten over Pyongyang og dens fargerike bygninger er formidabel fra hotellrommet. Kim Jong-un bestemte i 2013 at byen skulle males i turkise farger (før var den kjent som en grå masse av betongblokker).

En pyramidelignende gråblå bygning skiller seg ut i midten. Ryugyuong, spøkelseshotellet, omtalt som «verdens verste bygning». Konstruksjonen startet i 1987, men stoppet opp på 90-tallet da økonomien var i fritt fall etter Sovjetunionens kollaps. Arbeidet ble senere gjenopptatt, men aldri fullført.

– Under Koreakrigen bombet de amerikanske imperialistene Pyongyang til grunne, men det koreanske folket sto samlet. Gjenoppbyggingen tok bare 10 år. Vi skal nå ta en spasertur i byen.

Den statsautoriserte guiden Li So Hyang snakker engasjert. Vi vandrer blant massive og monotone bygninger. Jeg forsøker å smile til dem jeg møter, men får bare reserverte blikk tilbake. I veikrysset står en politibetjent og dirigerer trafikken. Vi besøker et lite supermarked. Utvalget er godt, men de tar kun utenlandsk valuta. Tydeligvis ikke stedet for vanlige koreanere.

Ingen bilder av bakgatene

T-banesystemet i Pyongyang ligger inntil 360 meter under jorden og er et av verdens dypeste. Rulletrappen virker endeløs. Dybden gir god beskyttelse mot bombeangrep.

Toget stopper på perrongen i morgenrushet. Et stort maleri av Kim Il-Song omgitt av arbeidere dekker veggen. Partiavisen kan leses på stolper. De kvinnelige vaktene snur seg fort da jeg tar opp kameraet. Vi reiser ikke fritt. Bare tre t-banestasjoner er tilgjengelige for oss. Velholdte og utsmykket med propaganda. Et offisielt stykke Nord-Korea.

Vel oppe i gatene igjen, treffer en regndråpe meg i ansiktet. Så begynner det å pøse ned.

– Kom, løp inn under porten! Men ingen bilder fra bakgatene, sier guiden vennlig.

Foran meg ligger hovedgaten – fasaden mot verden. Bakgaten ser enklere ut. Har de strøm? Er det egentlig glass i vinduene? Hvordan ser det ut inne i leilighetene? Regnvannet samler seg i dammer. Pyongyang er et skall, så nær og likevel så fjern.

Den evige president

– Fotografering forbudt. Ingen eiendeler kan medbringes. Dere blir kroppsvisitert.

Nye formaninger fra guiden. Et rullebånd fører inn i det aller helligste. Veggene er dekorert med bilder av lederne. Ofte smilende med barn og i naturskjønne omgivelser. Lyset i rommet er rødlig. I hvert hjørne står en vakt med fingeren på avtrekkeren. I midten ligger Kim Il-sungs balsamerte kropp opplyst i en klar glasskiste. Det er kø og absolutt stillhet.

Man stiller seg ved føttene. Den som ikke bukker får raskt lasersiktet til vaktens pistol på seg. Jeg velger ikke å utfordre skjebnen og bøyer hodet langsomt.

Neste rom er dekorert med medaljer, gaver og diverse doktorgrader som Kim Il-sung mottok fra sine venner verden over. Hele «ondskapens akse» er representert. Kim Il-sung fremstilles som landsfaderen som frigjorde Korea fra japanerne og bekjempet den amerikanske imperialismen. Da han sovnet inn i 1994, ble han utnevnt til landets evige president. Udødeliggjort i et land uten religion.

I det neste røde rommet ligger sønnen Kim Jong-il. Bukkeritualet gjentas. Også han har guddommelig status; utnevnt til landets evige generalsekretær ved sin død i 2011.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

– Dette er det eneste amerikanske krigsskipet som er tatt til fange, forteller militærguiden Tsang.

Skipet «Pueblo» forlot Japan 5. januar 1968 for å overvåke Korea-
stredet. 23. januar meldte Nord-Korea at fartøyet befant seg i deres farvann. Det ble angrepet og mannskapet på 83 ble tatt til fange. «Pueblo-krisen» kunne vært høydepunktet i den kalde krigen, men ble overskygget av den samtidige Tet-offensiven i Vietnam.

Alt for fedrelandet

Mannskapet ble utsatt for tortur og tvunget til å tilstå. På de første propagandabildene viste de langfingeren til fotografen. Da betydningen gikk opp for nordkoreanerne, fikk fangene unngjelde med renter.

Etter 11 måneder ble krisen løst, og mannskapet kunne vandre over grensen til friheten i Sør-Korea.

Skipet inngår nå i museets stabel av propaganda om Nord-Koreas militære suksesser. Ifølge museet startet Korea-krigen med at amerikanerne angrep i 1950 med massiv bombing og brutale krigsforbrytelser mot sivilbefolkningen. I virkeligheten var det Nord-Korea som tok verden på sengen da de rullet over grensen og inn i Sør-Korea. De var bedre trent og bedre forberedt og klarte nesten å invadere hele Koreahalvøya før en USA-ledet FN-styrke tvang invasjonshæren tilbake. Videomontasjer, rekonstruksjon av tunneler, våpen, krigsmateriell og fotografier som formidler krigens lidelser. Det hele monumentalt iscenesatt med lys og lyd. Krigsmuseet i Pyong-yang er i en klasse for seg.

Grensen

Turistene flokker seg rundt løytnant Won. Vi befinner oss 100 meter fra Sør-Korea – i den fire kilometer brede og 248 kilometer lange demilitariserte sonen som går tvers over Korea-halvøya og skiller nord fra sør. Det er ikke mer enn ned trappen og en kort løpetur til Sør-Korea. Sør og nord er teknisk sett fortsatt i krig. Det foreligger ingen fredsavtale, kun våpenhvile. Søndag 30. juni i år krysset Donald Trump, som første amerikanske president i historien, grenselinjen.

– Klart vi kan ta et bilde sammen, sier løytnant Won og tar meg i hånden. Det var ikke dette jeg så for meg da jeg for et år siden sto på den andre siden av grensen og glodde nysgjerrig inn i verdens mest lukkede land. Du vet aldri med Nord-Korea.

Tilfellet Otto

Det er lett å bli glad i nordkoreansk øl. Taedonggang smaker forbausende godt. Servitøren smiler nysgjerrig: – Er du gift?

Kjelleren i Yanggakdo-hotellet vrimler av underholdningstilbud. Bowling, biljard, bordtennis, massasje, karaoke og svømmebasseng. Og ikke minst en bar betjent av unge nordkoreanske kvinner.

Det var her den amerikanske studenten Otto Warmbier feiret inngangen til det nye året 2016. Ingen (med unntak av nordkoreansk etterretning) vet hva som egentlig skjedde den natten. Det skal ha vært en fuktig aften. Neste dag ble Otto anholdt på flyplassen. Bildene flimret på TV-skjermene over hele verden, en gråtende Otto Warmbier som innrømmet at han hadde forsøkt å stjele en propagandaplakat med slagordet: «La oss bevæpne oss sterkt med Kim Jong-il patriotisme!» Tyveriet ble begått inne på et forbudt område, og Kim Jong-ils navn var på plakaten, en kombinasjon som resulterte i den knallharde dommen: 15 års straffearbeid.

Otto ble benådet og sendt hjem i 2019. Han var i en sjokkerende forfatning, sterkt hjerneskadet, og døde kort tid etter. Hva var den egentlige historien bak? Hadde han rotet seg inn i hotellets beryktede 5. etasje? Ingen knapp i heisen fører dit. Turister har sneket seg inn her før. Hva de har funnet er oppsiktsvekkende. Bunkerslignende ganger i stål fylt med propaganda og overvåkingsutstyr. Så Otto noe han ikke skulle sett?

Underholdning på nordkoreansk

Kyung holder frem en åpen østers. «Spis, spis!» En gruppe tilskuere samler seg. Utlendinger er et sjeldent syn på stranden utenfor Nampo. Omgitt av gamle fiskebåter og koreanere i badeklær som ser ut som om de er fra 50-tallet, det føles surrealistisk. Det lukter grillmat, ølen er kald og karaoken skrålende høy. «Lyst til å å skyte» Ji gir meg et luftgevær. Alle blikkene er på meg. Treffer første, andre og tredje blink.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– Du skyter bra. Har du skytetrening?, spør min statsautoriserte guide forundret, på grensen til mistenksom. Guidene i Nord-Korea er ikke som andre guider. De er der mer for å innhente enn å gi informasjon.

Et gjerde avgrenser stranden i Wonsan. – Du kan gå rundt fritt, men ikke utenfor gjerdet, formaner guiden. Stranden er hvit og idyllisk – i sterk kontrast til den rustikke stranden i Nampo. Det er bare rike nordkoreanere og utlendinger her. Kim Jong-un har planer om å omgjøre den til et ferieparadis – apartheidturisme for utlendinger.

Og mens man er i bademodus. Hvorfor ikke Munsu vannpark, Kim Jong-uns gave til folket i 2013, alle badeentusiasters våte drøm? Det er folksomt på det gigantiske anlegget. Som utlending har jeg alles oppmerksomhet. Mitt stup fra femmeter’n høster applaus. «Where are you from?» Hører jeg på gebrokkent engelsk. «Good dive. Cho, my name». Skepsisen en føler på gaten er definitivt borte her, men en mann med mobil og ørepropp følger interaksjonen. I verdens mest lukkede land kan man oppleve øyeblikk hvor kontakten med befolkningen føles ekte, men de er korte.

I propagandaens klør

Frokosten akkompagneres av revolusjonsmusikk. Dagens program består i likhet med de andre av utvalgte glansbilder av Nord-Korea. Jeg er inne i en boble av monumentale bygninger, perfekte skoler, glade mennesker, bugnende supermarkeder, hypermoderne fabrikker og behagelig strandferier.

Etter noen dager uten tilgang til omverdenen begynner propagandaen å ete deg. Jeg beveger meg blant kulisser. Frisyrene, klærne, tradisjonene, dansene, ja, selv livsstilen er som frosset i tid. Bisarridyll anno 1950. Men, hva en ser er definitivt ikke representativt for hvordan vanlige nordkoreanere lever. Det er kun de mest lojale som får lov til å bo i byen. Det enkle livet på landsbygden, ofte uten maskiner, må være brutalt. Avhopperne som har rømt gir et rystende bilde. Overlevende fra arbeidsleirene forteller om hvordan tre generasjoner blir dømt til straffarbeid.

Bak de smilende og vennlige menneskene tyter den massive propagandaen frem – som en dystopi á la George Orwells «1984» hvor menneskenes liv er gjennomregissert og storebror alltid ser deg. Så føler man brått ubehag. Og vil hjem.

Verdt å vite om Nord-Korea

5000-6000 vestlige turister besøker landet hvert år. De fleste turister er kinesere som drømmer seg tilbake til tiden med kommunisme.

Det vrimler av underholdningstilbud i Pyongyang, men du føler deg alltid under oppsikt.

Alle reiser til Nord-Korea går via Kina (enten med fly eller tog fra Beijing). Dette innebærer at du trenger dobbelt innreisevisum til Kina.

Fly Oslo til Beijing koster fra 5000 kroner tur/retur. Pakketurer til Nord-Korea starter fra 2000 kroner dagen inkludert mat, hotell, transport og guider. Dersom en ønsker å fly til Pyongyang koster en vei 2500 kroner.

Regimet har inndelt mennesker i 51 forskjellige «sosiale kategorier» etter hvor lojale de er mot lederne.

I hvert hjem er det en regjeringsradio som det er forbudt å slå av.

Utenriksdepartementet fraråder reiser til Nord-Korea som ikke er nødvendige.

Alle reiser til Nord-Korea skjer gjennom reisebyrå med alt inkludert. Gruppen blir fulgt av to lokale guider, og tilreisende er underlagt strenge regler. Brudd på regler som for eksempel å fornærme lederne eller å løpe fra guidene, kan føre til deportasjon eller i verste fall fengsel. Den beste tiden å besøke Nord-Korea på er vår eller høst. Da kan en oppleve et behagelig klima og naturen er vakker.

Det er kun 15 godkjente hårsveiser i Nord-Korea for hvert kjønn, og ingen
får ligne Kim Jong-un.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn

Satt 11 måneder som fanger i Nord-Korea

Striden om et tre resulterte i at to amerikanske soldater ble drept med øks

Denne saken ble første gang publisert 22/10 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.