Operation Minced Meat
Krigens beste bløff var liket som lurte Hitler
Uteliggeren Glyndwr Michael utrettet ikke stort her i livet. Men etter sin død reddet han tusenvis av allierte soldater fra blodbad på Sicilias strender.
Sommeren 1943 tok de allierte styrkene Sicilia på kun 38 dager. De hadde i beste fall håpet på 90. Men den tyske motstanden var langt svakere og kuleregnet mindre intenst enn forventet. Det må ha kommet som en gledelig overraskelse på de tusenvis av soldatene som vasset trygt i land. Enda mer overrasket ville de kanskje blitt hvis de hadde visst hvorfor tyskerne ikke var der, men i Hellas:
Det var i bunn og grunn fordi uteliggeren Glyndwr Michael (34) et halvt år tidligere spiste en brødblings med rottegift.
Bli abonnent: Ikke gå glipp av dette tilbudet på VI MENN
Fluefiske etter Hitler
Allerede i 2. verdenskrigs første dager satt de skarpeste hjernene i britisk etterretningstjeneste i gang med å klekke ut ideer for hvordan man best kunne lure tyskerne. Ivrigst av alle var admiral John Godfrey, som bidro med en liste på 51 forslag. Det ble kjent som «Ørret-memoet», fordi han påpekte at en vellykket bløff krevde en fluefiskers tålmodighet. Forslag nummer 28 gikk ut på å droppe et ferskt lik med falske papirer og informasjon utenfor fiendens kyst.
– Ikke et spesielt hyggelig forslag, men et lik kan man få for ti pund på militærsykehuset, skrev Godfrey.
Tre år senere, høsten 1942, sto det klart at de allierte ville seire i Nord-Afrika og at siktet kunne flyttes mot Europa. Nærliggende Sicilia pekte seg ut som et praktisk sted å begynne, både som et springbrett over til det italienske fastlandet og for å trygge skipsrutene i Middelhavet.
Problemet var at det var like opplagt for tyskerne hvor angrepet ville komme. Det ville kreve noe helt spesielt å overbevise Hitler om noe annet.
Men visst var det håp.
Der Führer hadde neppe fluefisket etter ørret noen gang. I et kjellerrom i London kikket to offiserer tilknyttet dobbeltagentavdelingen til MI5 på den gamle listen over mulige villedningsoperasjoner igjen. Ewen Montagu fra marinen og Charles Cholmondeley fra flyvåpenet likte forslag 28.
Invasjonen av Sicilia
• 9. juli – 17. august 1943. Også kjent som «Operasjon Husky».
• Allierte styrker bekjempet forsvarere bestående av italienere og en liten andel tyskere. Hitler hadde prioritert å styrke forsvaret av Hellas og Sardinia.
• I juli ble fascistlederen Benito Mussolini styrtet og avsatt. Italia inngikk fredsavtale med de allierte i september. Tyske styrker avvæpnet italienerne og overtok forsvaret alene. Den allierte invasjonen av det italienske fastlandet ble innledet to uker etter at Sicilia hadde falt. Kampene i Italia varte helt frem til mai 1945.
• De allierte invaderte aldri Hellas. Tyskerne trakk seg ut derfra høsten 1944 på grunn av russernes fremmarsj i øst.
– Fordelen med å sende i land en død agent er at han ikke kan tortureres, påpekte Montagu. Mennene fikk klarsignal til å utvikle planen, som i utgangspunktet bare utgjorde en liten del av Operasjon Barclay. Den skulle få tyskerne til å tro at invasjonen ville foregå i Hellas, og omfattet blant annet ikke-eksisterende forflytninger av ikke-eksisterende troppestyrker og rekruttering av greske tolker.
Dødelig pålegg
Montagu og Cholmondeley gikk i gang med sitt Frankenstein-oppdrag; å gi nytt liv til en død mann. Først måtte de finne et egnet lik. De allierte seg med likskuesjefen på St. Pancras-sykehuset. De trengte en mann. Helst druknet. Helst nylig. Absolutt uten pårørende.
Det viste seg vanskeligere enn antatt.
Visst var det krig og plenty av lik, men ingen man kunne forsyne seg med uten at noen ville stille spørsmål. Da januar 1943 gikk mot slutten, begynte det å bli knapt med tid. Til alt hell, for alle andre ham selv, var det da den sultne Glyndwr Michael oppdaget noe spiselig på golvet i et forlatt lagerhus i London. Han knasket i seg den tørre brødbiten. Kroppen, allerede sliten etter mange år i gruvene hjemme i Wales og på gatene i London, reagerte dårlig på pålegget, rottegift. To dager senere døde han på St. Pancras. Likskuesjefen la Michael til kjøling og kontaktet Montagu.
– Jeg tror vi har en kandidat, sa han.
Ved første øyekast ble ikke mennene overbevist om det kunne lages en offiser av uteliggeren. Var han ikke i skrantneste laget?
– Det må bli stabsoffiser, da, sa Montagu.
Enda mer bekymringsfull var dødsårsaken. Michael skulle etter planen drive i land og se ut som et offer for en flystyrt på havet. Michael så ut som. vel … en uteligger som hadde spist rottegift. Mennene avgjorde at det kunne gå, dersom liket havnet et sted der tyskerne ikke ville stå for obduksjonen. Dermed var norskekysten, som var ett av alternativene, uaktuell. Det måtte bli Spania: Nøytralt, men fullt av tyske spioner som garantert ville fatte interesse for liket av en britisk offiser som ble skylt i land med en dokumentmappe.
Liv etter døden
De neste ukene skapte etterretningsfolkene i kjellerrommet et helt nytt menneske av mannen på kjølerommet. Han fikk navnet William Martin. Det måtte være ekte, fordi de gikk ut fra at tyskerne hadde navnelister over tusenvis av britiske offiserer. Det måtte også være såpass vanlig at ingen, spesielt ikke den ekte Martin, ville reagere når navnet ble publisert på listen over falne i The Times når tiden kom.
Montagu og hans stab laget en hel livshistorie til major William Martin.
– Vi snakket om ham så vi følte han var en gammel venn, skrev Ewen Montagu etter krigen.
Hva Martin skulle ha med seg, ble diskutert og avgjort til minste detalj. Cholmondeley selv gikk i ukevis rundt i uniformen de skaffet, for at den skulle virke velbrukt. Martins lommer ble fylt med æresmedalje, blyantstump og en halvfull pakke med Navy Cut-sigaretter. Han fikk pengesedler, et personlig brev fra en stolt far og et bilde av en kjæreste – i grunnen alt som Glyndwr Michael hadde manglet mens han levde.
Det var en sekretær på avdelingen som var fotomodell for kjærestebildet. Langt verre var det å ordne et passfoto til de falske id-papirene som majoren måtte ha. Ansiktsbildene de tok av liket passet bedre på skrekkfilm-plakater, og ga kanskje også en viss pekepinn om hvorfor operasjonen hadde fått kodenavnet «Mincemeat», kjøttdeig. Løsningen ble i stedet å sitte på puben noen kvelder, helt til de så en mann som lignet. De brukte en dekkhistorie som var troverdig nok til at han lot seg fotografere.
Det viktigste elementet i krigsbløffen, selve ørretfluen som tyskerne skulle svelge, ble utformet som et personlig brev fra en britisk general til en annen. Martin skulle fremstå som en kurer, på vei fra England til Nord-Afrika. Brevet inneholdt en hel del korrekt, men helt ufarlig informasjon, samt noen få setninger som antydet at øverstkommanderende i Midtøsten, «Jumbo» Wilson, ville lede et angrep på Hellas og at Sicilia var en skinnmanøver. General John Nye forfattet selv brevet etter etterretningsmennenes instrukser.
De siste detaljene ble lagt på plass rett før liket dro ut på oppdrag. En teaterbillett fra dagen før, en krøllete kvittering for et skjortekjøp. Så ble Glyndwr Michael lagt i en metallbeholder, pakket inn i tørris og kjørt til ubåthavna.
Les også: Johnny Haglund på stridsvognmuseet i Munster (+)
Narrespill
Tidlig om morgenen 30. april 1943 leste ubåtkapteinen på HMS «Seraph» noen ord han husket fra salme 39, og skjøv den døde agenten på sjøen utenfor Huelva på den spanske sørkysten, vest for Gibraltar.
– «Mincemeat» fullført. Pakken trygt levert, telegraferte han til London. Tidevannet førte liket mot land, hvor det ble oppdaget av en sardinfisker, som igjen varslet politiet. Spanske myndigheter brakte nyheten videre til den britiske konsulen, som på forhånd var innviet i operasjonen. Han hadde to viktige oppgaver.
Aller først skyndte han seg til Huelva for å sørge for at obduksjonen fikk riktig utfall. Glyndwr Michael hadde vært død i tre måneder. Spanjolenes rapport måtte konkludere med en uke. Heldigvis hadde patologen, trolig godt hjulpet av datoen på teaterbilletten, allerede gjort seg opp en mening. Visst var kroppen råtten, men annet å vente var det ikke etter noen dager i saltvann. Konsulen kunne rette oppmerksomheten mot den andre spionoppgaven.
Konsulen måtte virke ivrig etter å få tilbake dokumentmappen som den døde hadde hatt fastlenket til armen, slik at det virket troverdig på det tyske agentnettverket. Men han måtte ikke være så ivrig at spanjolene bare ga ham den med en gang − før tyskerne hadde rukket å slå kloa i papirene. Denne balansegangen varte i ni nervepirrende dager. Dokumentmappen flyttet fra pult til pult, helt til øverste hold i Madrid. Til sist klarte tyskerne å bestikke en stabsoffiser, som ga agenten tilgang til innholdet i en time. Papirene ble kopiert i den tyske ambassaden. Både tyske og britiske agenter kunne endelig puste lettet ut.
Les også: Ville starte rasekrig og sette homofile opp mot muslimer (+)
Glyndwrs triumf
11. mai ble rapporten fra Abwehr-agenten i Madrid om «Oppdagelse av en engelsk kurer» gjennomgått av den tyske overkommandoen. Etterretningssjef Alexis von Rönne virket skråsikker:
– Omstendighetene og innholdet er absolutt overbevisende, meldte von Rönne. Historiker Ben MacIntyre har spekulert i om han egentlig ikke var like lettlurt som han fremsto, men at han allerede hadde vendt seg mot Hitler. Von Rönne ble henrettet året etter for sin rolle i kuppforsøket og attentatet mot Hitler 20. juli 1944.
Helt sikkert er det at mye av Adolf Hitlers tankevirksomhet disse maidagene i 1943 ble brukt på en uteligger fra Wales. Og at stakkars Glyndwr kom godt ut av det. 14. mai beordret Føreren Benito Mussolini om «å forsvare Hellas, Sardinia og Korsika med alle midler», og erklærte at tyske styrker ville egne seg best til jobben. Hitler flyttet den fryktede 1. panserdivisjon fra Frankrike til Thessaloniki, doblet troppestyrkene på Sardinia og sendte torpedobåter fra Sicilia til de greske øyene. I alt ble syv tyske divisjoner overført til Hellas.
Til Sicilia kom det ingen. 10. juli vasset tusenvis av allierte soldater på land på strendene der.
– De forbannede makaronispiserne klarer jo ikke å forsvare seg! skrev en rasende Joseph Goebbels da omfanget av tabben gikk opp for nazilederne.
Britene hadde fryktet og kalkulert med å miste 10 000 mann og 300 skip under invasjonens første uke. De mistet 1500 mann og 12 skip.
Det skulle ta mange år før det ble kjent hvordan rottegift og fluefiske hadde bidratt til å redde liv på Sicilia. Men noen visste. I London hadde Ewen Montagu og Charles Cholmondeley allerede begynt å savne mannen de hadde bygget og syntes de kjente så godt. Et sted satt ørret-memoets far, admiral John Godfrey og humret fornøyd. Og i statsministerstolen satt Winston Churchill og skrev ned sin egen lille oppsummering:
– Hitler svelget både krok, søkke og line.
Les også: Hvor ble det av kongeparet i Marokko? (+)
Mannen som aldri fantes
Historien om Operasjon «Mincemeat» ble først kjent da Ewen Montagu skrev om den i 1953. Hans bok «The Man Who Never Was» ble senere til film. Både Montagu og ubåten HMS «Seraph» sto på rollelisten.
Montagu (1901–85) oppga aldri likets virkelige identitet, og først i 1996 klarte en amatørhistoriker å spore opp navnet i et arkiv i London. Glyndwr Michael fikk da til sist plass på gravsteinen til major William Martin i Huelva i Spania.
Denne saken ble første gang publisert 12/05 2023, og sist oppdatert 07/06 2023.
