«Stjernen» fra 1899 av Rolv Wesenlund
Kongens båt ble berget fra bunnen
Norges første kongebåt var nær ved å ende som bunnfall i Mjøsa. Et mirakel og en komiker skulle berge «Stjernen» fra en van(n)-skjebne
Med plettfritt hvitmalt skrog, skorstein i skinnende messing, kahytt og innredning av polert teak og med saluttkanon i baugen tøffer Norges første kongebåt igjen i Oslofjorden. Den originale dampmaskinen har akkurat gått i dvale etter nok en sesong på fjorden. Forberedelsene til neste sesong er i gang. Fremtiden ser lys ut for «Stjernen» − landets første kongebåt.
Kontrasten er dermed voldsom til det endelikt som ventet det stolte skipet for bare noen få år siden.
Da lå Stjernen synkeferdig i Mjøsa. Kongeskipet hadde vært krigsbytte, frakteskute og partybåt, bygget om til det ugjenkjennelige og lå nå for anker ved Brumunddal. Et mirakel trengtes for å redde den rojale farkost fra fortapelse. Et mirakel i form av et postkort funnet av komiker, skuespiller og jazz-entusiast
Rolv Wesenlund i et antikvariat i New York.
Lå klar
Norge fikk egen kongebåt før vi fikk egen konge.
«Stjernen», var vår første kongebåt i moderne tid og ble opprinnelig bygget ved Akers mek. i 1899 for å stå til disposisjon for unionskongen Oscar II når han besøkte Oslo.
«I det hele taget udstyres barkassen smukt og tidsmæssigt.» lød oppsummeringen i den seks sider lange kontrakten. Dermed hadde det ferske norske kongehuset allerede farkost til disposisjon da Kong Haakon rykket inn som folkevalgt statsoverhode i 1905.
Kong Haakon kom med sin lille familie sjøveien med det danske kongeskipet Dannebrog. Og kvelden 24. november ankret hele eskadren opp på reden utenfor Horten. Ved kai på Karljohansvern i Horten lå «Stjernen» fortøyd i påvente av sin nye eier.
Da reisen fortsatte mot Drøbaksundet morgenen etter, fulgte Stjernen med på ferden. Litt sør for Drøbak møtte følget det norske skipet Heimdal, som skulle frakte kongefamilien videre inn til hovedstaden. Og her fikk «Stjernen» fikk det symboltunge oppdrag å bringe vår nye konge, hans dronning Maud og kronprins Olav over fra det danske til det norske skipet. Der ventet statsminister Christian Michelsen i spissen for en regjeringsdelegasjon.
Slik ble Stjernen det første norske «territorium» kong Haakon satte sin fot på som norsk konge. Da kongeparet tre dager deretter avla visitt på panserskipet Norge, var det også Stjernen som brakte dem om bord.
− Bildet av den sistnevnte hendelsen henger i glass og ramme i min egen stue, forteller Andreas Schytte-Larssen, en av «Stjernens» redningsmenn i Horten.
Dårlig for damer
Hvor mye «Stjernens» første eier kong Oscar II brukte fartøyet − og til hva, er uklart. Men det var neppe til å forføre kvinner. Båten var staselig, men nøktern. Kahytten ruvet ikke, rattet var plassert ute på dekk uten styrehus. Luksus som toalett hadde Norge ikke kostet på de kongelige. Kun ei potte av porselen var plassert i bunnen av båten.
− Kanskje er det grunnen til at «Stjernen» visstnok aldri ble så populær hos dronning Maud som hos kong Haakon, resonnerer en annen av Stjernes redningsmenn Trond Ditmansen.
Loggbøker fra «Stjernens» tidligste år under rent norsk flagg foreligger ikke. Men det som er kjent, er at båten fra begynnelsen av ble hyppig benyttet av kong Haakon selv, ikke minst ved regattaer der kronprins Olav deltok.
Stjernen fikk rykte som vrien å manøvrere, men det hindret ikke at hun også ble benyttet ved offisielle anledninger. Som da kong Chulalongkorn av Siam kom på besøk til Norge i 1907 og ankret opp i Pipervika. Da ble den eksotiske majesteten hentet av sin kongelige norske kollega og fraktet inn til storstilt mottagelse på Honnørbrygga med nettopp «Stjernen».
Konfiskert
Under 2. verdenskrig ble «Stjernen» beslaglagt av tyskerne. Hortens tradisjonsrike marinebase, Karljohansvern med tilhørende skipsverft, ble base og verksted for mye av okkupasjonsmaktens flåtestyrke, ikke minst ubåtene.
Det fikk også konsekvenser for kongebåten.
− Fra folk som jobbet på «Verven» under krigen, er jeg blitt fortalt at «Stjernen» ble brukt til å frakte slitne tyske ubåtkapteiner over fjorden til ett av badehotellene på Hurumlandet. Der ventet glade dager med øl og dameselskap. Og så fraktet Stjernen dem tilbake; uthvilte og lystige, klare til ny dyst for det tredje rike, forteller Andreas Schytte-Larssen.
Krigsbytte
Etter krigen var Stjernen i svært dårlig forfatning, og ble solgt på auksjon i 1946 til Hamar-mannen Brede Gulliksen, som drev frakt på Mjøsa. Selger var det statlige «Kontoret for avhending av fiendtlig eiendom». Basert på hva som ble budt av lokale interessenter, lå kjøpesummen trolig godt under 1000 kroner.
Tyskerne som hadde beslaglagt båten, fjernet etter noen år dampmaskinen for å sette inn en mer lettdrevet dieselmotor. Men så langt kom de aldri. Dermed måtte den nye eieren få henne slept inn til Oslo og fraktet med jernbane til Eidsvoll, får så å bli «sjøsatt» ved Minnesund og etter hvert utrustet med en beskjeden dieselmotor.
Underveis på ferden forsvant kahytten og annen verdifull innredning av teak. Den karakteristiske baugen ble senere også bygd om. «En sånn baug kan det ikke være på en båt som skal gå på Mjøsa», skal eieren ha begrunnet ombyggingen med.
Etter noen år med frakt av sand, skiftet «Stjernen» flere ganger eier, fikk nytt overbygg og var i en periode lystfartøy for folk som ville ta seg en fest på Mjøsa mellom Toten i vest og Stange i øst.
Vi måtte bruke borhammer og dynamittperler.
Den siste eieren drev et betongblanderi. Han brukte rester av betong som ballast da «Stjernen» uten dampmaskin og last ble i letteste laget. De siste 15 årene frem til hun ble funnet, var båten ikke i bruk. «Stjernen» lå ankret opp i Furnesfjorden i Brumunddal. I en sidearm til Mjøsa lå hun, ombygd til det ugjenkjennelige og på det nærmeste synkeferdig − en «sprøkkin holk» som ikke engang Alf Prøysen kunne bruke til å seile på Mjøsa.
Hell i kort
Det kunne gått riktig ille med «Stjernen», hadde ikke den norske riks-komikeren Rolv Wesenlund snublet innom et antikvariat i New York på 1990-tallet. Der kom han over et gammelt postkort. Kortet viser den originale «Stjernen» i forgrunnen og panserskipet Norge litt lenger bak. De har samme krumme baug – en såkalt vedderstevn som var vanlig på orlogsfartøy på denne tiden.
− Som marine-entusiast var Rolv veldig nysgjerrig på dette kortet, og viste det frem til en flokk venner fra Hortens jazzmiljø da han kom tilbake. « Den båten kjenner jeg. Den ligger på Mjøsa, sa en av gutta i flokken». Han hadde vært læregutt på skipsverftet i Horten. Der fikk han sans for den fine kongebåten, og fulgte med på hva som skjedde med henne etter krigen, forteller Schytte-Larsen.
Dermed fikk den kreative kulturpersonligheten og komikeren opp dampen. Foreningen «Marinemuseets Matroser», opprinnelig opprettet for å beholde Marinemuseet i Horten, tok tak i saken. Og med Wesenlund på kommandobroa var kursen satt: Gjennom en storstilt redningsaksjon skulle «Stjernen» erverves og bringes tilbake til fordums prakt.
− Maken til båt finnes ikke, selv om hun har sine klare forbilder, sier Andreas Schytte-Larsen.
Dynamitt
I etterkant ble det opprettet en stiftelse som eier båten: «Stiftelsen Kongesjaluppen.
− Vi måtte bruke borhammer og dynamittperler, sier Andreas Schytte-Larsen ikke så lite stolt. For selvsagt måtte betong-ballasten fra Hedmark fjernes. Skrog av solide stålplater tålte det greit.
Og åtte år senere, etter mange tusen frivillige arbeidstimer og 6,5 millioner kroner investert i profesjonell bistand og utstyr, var målet nådd: «Stjernen» kunne sommeren 2000 sjøsettes fra Horten – restaurert tilbake til sitt gamle jeg. Den originale dampmaskinen kom også på plass. I likhet med flere andre deler fra båten, sto maskinen lykkeligvis lagret på Marinemuseet. Nå drives igjen «Stjernen» med damp, mens lampene fyres med parafin, som i hennes barndom. Det finnes ikke en centimeter elektrisk ledning om bord.
… noen dieselmaskin eller batteridrevet motor kommer
aldri i denne skuta.
Snart fikk hun også nytt navn; «Stjernen av 1899», for å unngå forveksling med den kongelige tresjaluppen Stjernen, som i dag primært brukes til å frakte de kongelige og deres gjester til og fra kongeskipet Norge.
Trond Ditmansen mener han skylder mang en takk til gode krefter, blant dem en svært velvillig havnefogd, lokale myndigheter og Marinemuseet.
− Men uten Rolvs pågangsmot og idérikdom ville dette prosjektet aldri kommet i gang. Han hadde en egen evne til å mobilisere folk, enten det var frivillige, myndighetspersoner eller sponsorer og mediene, understreker Ditmansen.
I sommersesongen nøyer «Stjernen» seg nå i hovedsak med kortere fjordturer fra basen ved gjestehavna i Horten. Det hender også at hun leies ut til bryllup og andre spesielle anledninger og kaster rojal glans over ulike festivaler langs kysten. Men båten er ikke lenger sertifisert for alminnelig passasjertrafikk. Det krever for mye av kostbare investeringer i utstyr og ekstra bemanning. Billig i drift er hun heller ikke.
− Siste gang vi besøkte hovedstaden gikk det med et halvt tonn kull. Og kullet er blitt svindyrt. Men noen dieselmaskin eller batteridrevet motor kommer aldri i denne skuta. Da er det over og ut, slår Trond Ditmansen og Andreas Schytte-Larsen ettertrykkelig fast.
Bygget på forskudd
Forsvarsdepartementets marineavdeling signerte byggekontrakten for «Stjernen» med Akers Mekaniske verksted 10. februar 1899.
Prisen var 24 000 kroner – snaue 2 millioner kroner i dagens pengeverdi. Fire måneder senere gikk Stjernen av stabelen.
Barkasse var tradisjonelt den største robåten på et orlogsfartøy i seilskutetiden, men ble senere brukt om motordrevne, overbygde lettbåter knyttet til et moderfartøy.
Stjernen er 16,8 meter lang og 3 meter bred, med skrog av stålplater, overbygg og innredning av teak og egen saluttkanon forut. Bemanningen er minimum 4 personer.
Dampmaskinen leverer ca. 80HK ved 800 omdreininger. Det gir en fart på 8–10 knop. Båten eies av «Stiftelsen Kongesjaluppen Stjernen» og driftes av venneforeningen «Marinemuseets matroser» på dugnad.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 60 2022
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2022.
