Nordmenn kjempet for livet mot slaveriet
Kjempet mot slaveriet, endte i marerittfengsel
Nordmannen Bjørn Aslakson Svalastoga overlevde 10 måneder i det som var et av den amerikanske borgerkrigens verste fengsler. Drøyt 100 nordmenn som kjempet under borgerkrigen endte i Andersonville Prison.
Bjørn Aslakson Svalastoga (35) var ikke forberedt på hva som ventet. Neppe noen av de 8500 andre nordstatssoldatene som rykket frem nord i Mississippi, heller. Landskapet som møtte nordstatsarmeen på vei inn mot det strategiske viktig veikrysset, omgitt av grønne skoger og små husklynger, kunne til forveksling minne om en idyll.
Men i skogene og i de små husklyngene lå fienden og ventet. En fiende som skulle aktualisere spørsmålet: Er det best overleve som fange eller bli drept i kamp?
Bjørn Aslakson Svalastoga − født i Telemark, utvandret til USA, vervet som soldat i Minnesotas frivillige regiment to år tidligere − rakk ikke velge.
10. juni 1864 valgte skjebnen for ham. Og sendte ham inn i noe som mest av alt minnet om helvete på jord.
Privat armé
Oppdraget burde egentlig være overkommelig for de 8500 nordstatssoldatene under kommando av brigadegeneralen Samuel Sturgis: Å forsvare Nashville & Chattanooga-jernbanen som var avgjørende for frakt av forsterkninger og utstyr til nordstatstroppene i Georgia. En arme av frivillige sørstatssoldater utgjorde trusselen. Men sørstatsarmeen var tallmessig underlegen og nordstatene hadde krigsutviklingen på sin side.
Men motstanderen var ikke hvilken som helst sørstatsarmé.
Lederen, Nathan B. Forrest var en 43 år gammel tidligere slavehandler som i løpet av den blodige krigen hadde avansert fra menig til general. Med egne penger hadde han utstyrt et regiment av frivillige fra Tennessee. I juni 1864 hadde han satt seg fore å ødelegge Nashville & Chattanooga-jernbanen og dermed avskjære forsyningslinjene til nordstatstroppene i Georgia.
Forrest var klar over at nordstatsgeneral Sturgis var på jakt etter ham. Fem måneder tidligere hadde Sturgis vært i hælene på ham før jakten ble avbrutt. Rykter om at Sturgis og hans nordstatssoldater, blant dem Bjørn Aslakson Svalastoga, på nytt var etter ham gjorde at Forrest så seg ut Brice’s Crossroads. Her ville han gjennomføre det som i ettertid ble stående som en av de store taktiske seirene under borgerkrigen: Et dristig
og usannsynlig overraskelsesangrep.
Med sine rundt 3200 menn gjemte Forrest seg i skogen rundt veikrysset og i flere omkringliggende småbyer, og ventet på fienden.
Fanget etter slaget
De 8500 nordstatssoldatene gikk rett inn i en dødelig felle. Etter knapt seks timers kamp var kaoset blant nordstatssoldatene komplett. Sturgis beordret tilbaketrekning. Forrest styrker fulgte etter gjennom seks fylker før sørstatsgeneralen ga seg. Da var 1000 nordstatssoldater falt. 1500 var tatt som krigsfanger. Blant dem var Bjørn Aslakson Svalastoga.
Etter å ha blitt inspisert av en fornøyd Forrest bar det avsted for Svalastoga − til fots gjennom Mississippi og Alabama, med dampbåt inn i Georgia og tog til et av sørstatenes mest beryktede fengsel.
Synet som møtte de utmattede soldatene, var opprivende. Inne bak et høyt plankegjerde myldret tusenvis av fanger i fillete og opprevne klær som maur på en tue. Her og der kunne man se små skur, telt eller enkle tepper spent opp over noen stokker. Noen annen beskyttelse hadde ikke de flere tusen krigsfangene mot vær og vind.
«Det virket ikke som om det var rom for en mann til [ …] Lydene som steg opp herfra var som vårt dødsbudskap» noterte Svalastoga i dagboken sin.
Nå forsto soldatene at deres dødsdom sto å lese over inngangen til fengselet. Innenfor innhegningen lå lange rekker av døde kropper, nakne, utmagret, fulle av sår, halvråtne og fulle av fluer og mark. Rundt likene labbet tusenvis av segneferdige nordstatssoldater. De fikk maisgrøt øst ut fra store kar, noen ganger på en seilduk, andre ganger rett på bakken. Det var så fullt at det virket som om det knapt var rom til å stå.
Døden ventet
Andersonville-fengselet ble åpnet i februar 1864, et knapt halvår før Bjørn Aslakson Svalastoga kom dit. På et område på størrelse med rundt ti fotballbaner, var tusenvis av fanger presset sammen. Fengselet var anlagt i et lite, myrlendt dalføre. En liten myrbekk var fengselets eneste vannkilde. Bekkefaret ble etter hvert en tykk sjø av mudder, ekskrementer, bakterier og mark.
Trestokker slått ned i jorden utgjorde fengselsmurene som var satt opp i flere rekker. For å hindre at krigsfangene nærmet seg barrikaden, og forsøke å klatre over den, var det etablert et mindre gjerde på innsiden. Fanger som nærmet seg den, ble skutt uten varsel. Det skjedde daglig.
Fangene fikk ingenting for å beskytte seg mot vær og vind. Improviserte telt og jordhytter bygd av det de hadde med seg inn, og fant i fengselet, var det eneste som kunne gi noe beskyttelse. Da Bjørn Aslakson Svalastoga og hans medsoldater kom til fengselet, var det aller meste av røtter og stokker tatt i bruk. Sammen med to svensker og en mann fra Kongsvinger fikk han bygget et telt av en seilduk, en kappe og noen dyrt anskaffede stokker.
Angrep medfanger
Nå begynte en daglig kamp mot sykdom, lus, vær og vind, brutale sørstatsvakter og medfanger. Etter hvert som dagene gikk, tiltok følelsen av maktesløshet. Svalastoga og hans venner var ute av stand til å hjelpe seg selv, de ble apatiske. Etter seks uker døde den ene svensken. Kort tid etter det døde kongsvingermannen.
Andersonville var styrt av sveitser Henry Wirz med tung aksent og hang til voldsbruk, og gjerne brukte revolveren på fangene. Bukket man ikke under for sveitserens brutale metoder, eller ble skutt på vei mot gjerdet, utgjorde medfanger en vel så stor trussel.
En gruppe fanger som kalte seg selv «Andersonville Raiders», angrep sine medfanger og stjal mat, smykker, penger, klær eller andre ting av verdi. I begynnelsen opererte de helst på natten, men etter hvert som flere sluttet seg til, gikk de også til angrep på dagtid.
«De ble mer dristige (...). Midt på dagen kunne man her og der høre skrik «Raiders! Raiders!», skrev Svalastoga.
Ikke sjelden kunne slike overfall ende med drap. Misnøyen med Andersonville Raiders gjorde at andre igjen organiserte seg i en gruppe kalt «Regulators», som til slutt angrep hovedkvarteret til Raiders. Angrepet ble kronet med seier, og en rekke av Raiders’ medlemmer ble dømt av sine medfanger. I seks tilfeller endte det i galgen.
Døde av hete
I midten av juli 1864 var over 30 000 fanger innenfor barrikadene, fanger døde som fluer enten av sykdom eller av heten. For mange virket døden nærmest som en lettelse.
Lydene som steg opp herfra var som vårt dødsbudskap.
«Hele fengselet var på alle steder fylt av menn på ethvert stadium av skjørbuk og koldbrann, diaré og dysenteri [ …] Den ene etter den andre falt om og ble båret ut. Så hyppig at man ble ganske følelsesløs.»
I september 1864 rykket krigen nærmere Andersonville. 20 000 fanger ble beordret ut av fengselet. I Savannah, Georgia ventet et nytt fengsel. Tilstandene var noe bedre enn Andersonville, men for Svalastoga ble tilværelsen enda litt verre: Her døde hans siste kamerat. Etter kort tid ble de flyttet videre til et nytt fengsel, og videre til enda et nytt. De 20 000 mann hadde nå blitt 4–5000.
Så kom vinteren og frosten ble en ny dødsengel.
til Andersonville under den amerikanske borgerkrigen. Foto: Corbis via Getty Images
Overlevde
«Den første natten var det så skarp frost, at det frøs trekvart tommer tykk is på vannet, og mange ble så stive at de aldri reiste seg igjen. Det var et under at jeg selv ikke frøs i hjel, siden jeg hadde lite eller nesten ingen klær.»
Kulden ble jevnlig så sterk at fangene knapt turte å kle av seg for kvitte seg med lusene, som hadde plaget dem gjennom hele oppholdet.
Den ene etter den andre falt om og ble båret ut.
Nordstatshæren var på fremmarsj i Georgia, og nærmet seg leiren Svalastoga nå var i. Igjen ble krigsfangene flyttet, og denne gangen kom de tilbake til gamle trakter. 25. desember gikk de inn gjennom portene i Andersonville fengsel og under kaptein Wirz’ brutale styre. Først i mai 1865 ble fangeleiren frigjort og Svalastoga kunne marsjere ut gjennom fengselsportene for siste gang, nå som en fri mann. Han var merket av skadene han pådro seg i Andersonville resten av livet, og døde som en nedbrutt mann i 1889.
Totalt 45 000 nordstatsfanger ble holdt fanget i Andersonville det siste drøye året av den amerikanske borgerkrigen. Omtrent
13 000 av dem døde, hovedsakelig av skjørbuk, diare og dysenteri. Leirkommandanten Wirz tok livet av mange. Han ble henrettet etter krigen.
Mange nordmenn døde
Bjørn Aslakson Svalastoga var én av mange nordmannen som opplevde terroren i Andersonville.
Den siste kjente fangen som ble gravlagt i en merket grav i Andersonville, døde 28. april 1865, kort tid før frigjøringen. Mannen het Knud Hanson og var født i Norge i 1832.
Trolig ble mer enn 100 nordmenn tatt til fange og sendt til Andersonville. Ole Steensland fortalte sin beretning om sine til sammen 19 måneder i sørstatsfangenskap i en tale til norske veteraner i 1900. Han ble tatt til fange i september 1863, og satt
i blant annet Andersonville helt frem til slutten av april 1865.
«Jeg vil si at de som ikke så redslene i det helvete, Andersonville, kan ikke tenke seg de skrekkelige syn og all den lidelse som var der.»
Historiker og forfatter Karl Jakob Skarstein har anslått at så mange som 6000 av norsk ætt kjempet under borgerkrigen. Mange av dem kjempet i «Det norske regimentet», 15. Wisconsin, hvor mer enn 900 nordmenn tjenestegjorde og som ble kommandert av nordmannen Hans Christian Heg, republikaner og slavemotstander. Han døde i slaget ved Chickamauga 19. september 1863, hvor mange av hans soldater ble tatt til fange og sendt til nettopp Andersonville Prison.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 40 2022
Denne saken ble første gang publisert 17/08 2022, og sist oppdatert 17/08 2022.
