Lyset gikk for Jon Blund
Kald krig i Tysklands leketøysby
Byen ga oss Jon Blund i tv-klassikeren «Jul i Skomakergata» og var leketøyenes og kosedyrenes glade hjemby. Nå har opprør, trass, høyreradikale krefter og død overtatt. En ny europeisk kald krig i miniatyr finner sted i hjertet av Tyskland.
Hvem er denne karen med sekk og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er Jon Blund» … Slik lød inngangen når «Tøffe Tøfflus» «snurret film» i NRKs klassiske julekalender «Jul i Skomakergata», først i 1979, senere i seks førjulsmåneder.
Hva som var mest absurd; skomakeren som snakket med en tøffel han matet med kruspersille, eller dukkefilm-innslaget fra kommunistlandet DDR som forkynner menneskerettigheter, er ikke lett å fastslå. Og kanskje er forvandlingen av hjembyen til dukkefilmens hovedperson Jon Blund mer vanvittig enn alt det andre til sammen.
Sonneberg (på norsk; Solberg) var i nærmere 100 år Europas leketøy-hovedstad. Mens jernteppet delte Europa, lå Sonneberg og nabobyen Hildburghausen i DDR rett på innsiden av muren mot Vest-Tyskland. For mange av innbyggerne var DDR-tiden riktig bra: Produksjonen av Jon Blund og andre dukker, samt kosedyr i plysj i alle størrelser, var en viktig kilde til eksportinntekter for kommunistregimet. Satsingen på området var deretter.
Nå er det lille skogdistriktet med de små idylliske byene blitt Tysklands hodepine og symptom på alt som gikk galt etter at jernteppet falt og et delt Europa skulle bli ett. Forutsetningene for sammenslåingen var de beste; felles språk, felles kulturarv, og overordnet solid økonomi og folkestyre. Men småbyene i distriktet som var storeksportør av trivsel, kos og glede har de siste årene blitt utmagret. Innbyggertallet har falt. Raseri, protester, trass og koronasmitte er blitt den fremste eksportartikkelen.
Opprør på livet løs
I Tyskland sett under ett var tre av fire koronavaksinert med minst to doser per 14. januar. I Sonneberg var bare 60 prosent vaksinert med to doser. Og det er på tross av at 259 mennesker var døde med eller av korona i kommunen med 57 044 innbyggere. 18 prosent av innbyggerne har vært smittet.
I nabokommunen Hildburghausen er 356 personer døde med eller av korona. Over 20 prosent av de 62 656 innbyggerne har vært smittet. Ved lokalsykehuset står pasienter i kø for å bli lagt inn. Her gjelder prinsippet én ut − én inn. Kjølelagrene der døde oppbevares har for lengst vist seg å være for små. Men kun 51 prosent av innbyggerne er vaksinert med to doser.
Få andre steder i Tyskland er vaksineskepsisen større. Andelen smittede i befolkningen er på topp i Tyskland, andelen vaksinerte på bunn.
Rart?
Kanskje ikke, hvis man aksepterer at innbyggerne hører på sine samfunnsstøtter.
Overlatt til seg selv
Landsbyleger har kalt ansiktsmaske for «munnkurv» og hevder at vaksinene forandrer de vaksinertes gener. En prest har åpent kalt vaksiner for «Djevelens verk». Leger, sykepleiere, homeopater, fysioterapeuter og farmasøyter krever fjerning av tiltak, og går i front i demonstrasjonstog i Sonneberg og Hildburghausen, skriver det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Spiegel, og slår fast at staten og myndighetene trolig har tapt kampen om innbyggerne.
Protestene slår ut også politisk: Under parlamentsvalget i fjor høst fikk det utskjelte og fryktede partiet på ytre høyre Alternative für Deutschland (AfD) 26,4 prosent av partistemmene. Partiet ble størst i valgkretsen som omfatter Hildburghausen og Sonneberg etter en klar økning i oppslutningen fra forrige parlamentsvalg.
På landsbasis tapte AfD oppslutning, og fikk 10 prosent av partistemmene.
Protestene mot myndighetene i Berlin og strømmen av velgere mot ytre høyre har falt sammen med endringen Sonneberg har gått igjennom; fra verdensledende innen leketøysproduksjon til historisk kuriositet.
Kate Hansen Bundt er generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité og Tysklandsekspert. Hun mener protestene kan skyldes en følelse av å være glemt av resten av Tyskland.
− Slikt kan bidra til manglende tillit til de sentrale myndigheter. Deler av befolkningen kommer fra et autoritært og totalitært regime der man ikke opplevde inngrep fra myndighetene som noe positivt. Følelsen av å ikke ha fått noe positivt ut av det fellestyske, kan ligge bak protestene og tilstrømningen til populistiske partier, sier Tysklandeksperten.
Internasjonal suksess
Leketøysindustrien har røtter tilbake til 1700-tallet. Produksjonen startet i og rundt byer som Sonneberg og Hildburghausen som tidsfordriv i kalde vinterperioder hos jordbrukere. Dukker, dyr og båter ble skåret ut for hånd og solgt til handelsreisende som overnattet på vei mellom storbyene Leipzig og Nürnberg.
Produksjonen ble spesialisert. Noen familier lagde dukkehoder, andre lagde dukkeøyne. Noen lagde bevegelige ledd, og andre lagde dukkehår. For hundre år siden foregikk 30 prosent av verdens kommersielle leketøysproduksjon i regionen rundt Sonneberg og Hildburghausen. Herfra kom de første babydukkene, de mest ettertraktede teddybjørnene, julenissen i rød slåbrok på kjelke med gavelast − og Jon Blund, på tysk «Sandmännchen», på engelsk «Sandman».
På det meste jobbet 30 000 mennesker i leketøysproduksjonen, ifølge nyhetsmagasinet Stern. Så godt som alle husholdninger i området var involvert.
I overgangen mellom 18- og 1900-tallet var 2395 familiebedrifter engasjert i produksjon av trefigurer, dukker og kosedyr i plysj.
Made in Germany
Blant dem var familien Breitung.
Like før siste årsskifte var færre enn 20 bedrifter igjen.
Blant dem var etterkommerne etter familien Breitung, etter hvert kjent under merkevaren «Plüti».
Teddybjørnene våre blir knapt lekt med lenger.
I dag er det enda færre.
For Plüti finnes ikke lenger. 1. januar i år kastet de siste eierne, Cornelia og Hartmut Volkmar, inn håndkleet etter 121 år med familiedrift. Kampen mot asiatisk plastindustri, nedlessede barneværelser og synkende verdi av «Made in Germany», ble for mye.
− Vi har fortsatt kunder, men det er for få til at videre drift vil lønne seg, sier Cornelia Volkmar til nyhetsmagasinet Stern.
Måtte kjøpe tilbake
Men ekteparet Volkmars historie og Plütis stille sorti handler ikke bare om sviktende markeder og økt konkurranse. Begge deler er vitnesbyrd om tysk og europeisk moderne historie, og om endringer noen bejublet, men som ble for store for dem endringene traff.
Etter krigen havnet Sonneberg og Hildburghausen i DDR, rett på innsiden av muren mellom øst og vest. Familiebedriften Plüti endte som så mange andre vellykkede bedrifter med å bli overtatt av kommunistregimet. For leketøy var en av ytterst få DDR-produkter som var etterspurt i Vest-Europa, og dermed noe som kunne innbringe etterlengtet «hard valuta» til DDR.
Da muren falt, følte ekteparet Volkmar pur glede:
− Vi var glade for at muren falt, sier Hartmut Volkmar til Stern i fabrikkhallen som for ikke mange årene siden var arbeidsplass for 50 ansatte.
− Men måten Tyskland ble slått sammen på, var noe svineri.
… måten Tyskland ble slått sammen på, var noe svineri.
Det forente Tyskland etablerte en stiftelse der alle statlige DDR-bedrifter ble lagt inn og enten solgt eller lagt ned. Ekteparet Volkmar måtte kjøpe tilbake egne tegninger, modeller, materialer og maskiner som DDR-staten hadde tatt fra dem.
− De fleste av våre kolleger ga opp i løpet av et par år, forteller Volkmar.
Håper på bleier
Men noen klamrer seg fast og finner nye veier ut av uføret: 32 år gamle Sina Martin driver familiebedriften videre, men har skaffet seg flere ben å stå på. Teddybjørnene som tidligere fant veien til barneværelser og sovende små menneskers armkrok, omsettes nå som samleobjekter.
− Teddybjørnene våre blir knapt lekt med lenger. De havner for det meste i sofaer eller i vitrineskap, sier Sina Martin til Stern.
Firmaet har etablert eget museum der verdens største teddybjørn står utstilt. Dessuten har firmaet startet produksjon av ullbleier, barnetepper og barneklær. Og den forretningen går overraskende godt, ifølge Sina Martin.
I likhet med resten av byen håper hun på at leketøysbransjen i Sonneberg og Hildburghausen skal klare å ta seg opp igjen. Men da må man jobbe sammen og ikke krangle.
Utsiktene er ikke de beste. Mørket har senket seg over Jon Blunds hjemby.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 07 2022
Denne saken ble første gang publisert 08/02 2022, og sist oppdatert 08/02 2022.
