Johan (98) overlevde de verste grusomheter – i sitt siste intervju kom han med en advarsel til alle
– «Hater du tyskerne?» er det spørsmålet jeg får oftest. Svaret mitt er uhyre viktig, sier motstandsmann Johan Solberg.
Johan Solberg døde 23. juni 2020, 98 år gammel. Artikkelen er publisert digitalt i samråd med familien.
Intervjuet med Norsk Ukeblad var det siste store intervjuet han gjorde – like før Norge stengte ned i mars.
Den syvende augustkvelden i 1945 gikk 22 år gamle Johan endelig av på Skreia stasjon etter å ha overlevd i konsentrasjonsleir.
Foran ham trippet en tydelig nervøs og spent ung pike i penkjole frem og tilbake på perrongen.
Først lurte Johan på hva i all verden hans kjære forlovede Walborg drev med, før han forsto at hun rett og slett ikke kjente ham igjen.
Fars 50-års dag
– Walborg! ropte han, glad. Vantro pikeøyne stirret på den magre unggutten som hadde mistet 30 kilo fra han ble arrestert av tyskerne forrige år.
Så slo de armene hardt og lenge om hverandre.
Mer husker nesten ikke Johan fra gjenforeningen med Walborg, moren, faren, og søsknene i Norge. Han var utmagret og utslitt etter et halvt år i den tyske konsentrasjonsleiren i Stutthof i Polen, hvor 85.000 av 120.000 fanger omkom.
Han hadde også overlevd en lang dødsmarsj, og deretter tre måneder hvor han svevde mellom liv og død på sykehus i Bromberg.
Hjemreisen tok fire uker. Etter båtturen opp svenskekysten og inn i Oslo-fjorden, hadde han ikke rukket siste toget til Gjøvik for å komme hjem til Kolbu.
Ingen der hjemme hadde fått noe livstegn fra ham siden julebrevet. Denne 7. august i Oslo fikk han lånt en telefon, og ringt foreldrenes naboer for å si at han kom hjem i kveld, så snart han fant en buss. Den overraskende og gledelige hjemkomsten falt tilfeldigvis sammen med farens 50-årsdag. Forloveden Walborg og hele familien var allerede pyntet og klare for feiring på hjemgården.
Les også: (+) Mammas grufulle hemmeligheter: – Ikke spør, det er verre enn du tror
Trodde han skulle dø
– Jeg husker bare mange smil, mange klemmer, og mange tårer. Og at pappa med forpint mine flere ganger utbrøt; «stakkars gutten min, stakkars gutten min». Jeg spiste som en hest av bursdagsbuffeten, og sloknet raskt i en helt fantastisk seng. Min egen. Rundt meg sto alle de åtte søsknene mine og sang. Men før det, rakk jeg å gå en tur på jordet med Walborg. Etter en stund stoppet hun og så meg dypt inn i øynene mens hun smilte og sa: Nå kjenner jeg deg igjen! forteller Johan.
Johan trodde han skulle dø da han kom hjem, og lå syk i en måned. Men Johan ble fetet opp på fløte, kjøtt og kjærlighet. Han ville ikke ha noe snakk om det han hadde opplevd.
Familien respekterte hans «ikke spør!».
Ett år senere hadde han lagt på seg såpass at han kunne begynne på ingeniørutdannelse i Trondheim – og ikke minst, gifte seg med Walborg. Sammen skapte de seg et godt liv med de to barna Gunnar og Ingrid.
– Først da jeg bestemte meg for å legge bort hatet og ønsket om hevn, fikk jeg et godt liv, sier Johan.
Men det skulle ta nesten 50 år før han klarte å snakke om opplevelsene sine som fange nummer 63069 under andre verdenskrig.
Les også: Han reddet 1670 mennesker fra Auschwitz, men ble beskyldt for kun å tenke på seg selv
Tausheten brutt
Eneste unntak var da datteren Ingrid i 8. klasse kom hjem og sa hun ønsket å skrive særoppgave om konsentrasjonsleiren som faren satt i.
– Vi visste veldig lite, og jeg turte ikke spørre på noen annen måte, sier Ingrid Hellerud (69) i dag.
Hun forteller at det var bare blitt en stille forståelse om at krigen ikke skulle snakkes om.
– Men han hjalp meg med oppgaven! Det ble vel sånn at han lagde både spørsmålene og svarene, mens jeg satt og skrev og gråt, minnes hun.
Tidlig på 1990-tallet ville Ingrids ektemann, som var engasjert i lokalradioen, intervjue svigerfaren om krigen. Johan satte seg da ned og skrev hele sin historie. Den lange tausheten ble brutt, og siden har han som tidsvitne holdt flere titalls foredrag på skoler, foreninger og til og med for tyske prester.
– Jeg måtte bearbeide alt inni meg først. Alene. Så godt det lot seg gjøre, forteller Johan.
– Når jeg forteller er det så stille! Uansett om det er fjerdeklassinger, ungdomsskoleelever eller voksne. Og jeg ser mange blanke øyne, sier den tidligere krigsfangen.
Tok SS-fangevokteren i hånda
Når Johan forteller sin historie, er det ett spørsmålet som går igjen:
«Hater du tyskerne?»
– Det spørsmålet er vel egentlig grunnen til at jeg forteller om meg selv som fange nr. 63069. Svaret er uhyre viktig: Jeg hater ingen enkeltmennesker – men jeg hater nazismen. Jeg hater det nazistiske systemet, som gjorde dette mulig, sier Johan alvorlig.
Minnene er så vonde
at jeg var taus om dem i nesten 50 år.
At han ikke hater, men vil forsones, har Johan ikke bare vist med ord, men nylig også ved handling.
I januar sto en av Johans tidligere fangevoktere i nazistenes konsentrasjonsleir Stutthof tiltalt for medvirkning til 5230 drap. Rettssaken ble ført for en tysk domstol. Johan var en av vitnene. Johans fysiske helse var for dårlig til at han kunne møte selv. Derfor møtte barna på hans vegne. Sønnen Gunnar Solberg vitnet for faren, og leste opp Johans vitneforklaring.
Etterpå tok begge barna, etter farens ønske hvis de orket selv, den tiltalte, farens fangevokter Bruno Dey (93), i hånden.
– Det var tøft, men jeg følte ikke sinne. Far var ikke sint, og vi har lært av ham. Han er sint på systemet som forårsaket all djevelskapen, sier datter Ingrid.
Hun forteller at rettssaken var en stor påkjenning for alle.
Da den var over og søsknene ordløst tok den tiltalte i hånden, smilte Dey for første gang, før han begynte å gråte og sa: «Vielen dank».
Etterpå var ikke Dey i stand til å høre flere vitnemål den dagen.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Ønsker ikke hevn
Det er viktig for Johan å si at han ikke ønsker hevn.
– Hevn løser ingen problemer, det skaper bare nye. Jeg ønsker forsoning, og at krigshistorien ikke skal bli glemt, slik at vi kan lære av den og forhindre at det gjentar seg. Derfor sa jeg ja til å vitne i rettssaken, understreker Johan.
Dey ble 23. juli 2020 dømt til to års betinget fengsel for medvirkning til drap på 5232 mennesker. Han anket senere dommen.
Dey var bare 17 år da han var Johans fangevokter i Stutthof konsentrasjonsleir. Johan var da 22 år.
– Mange tyskere visste ikke hva de gikk til når de
engasjerte seg eller ble beordret i nazismen. Når de først var inne i systemet, var det ingen vei ut igjen. Hvis de ikke ville være med lenger, ville de bli skutt selv, sier Johan stille, og legger til at Tyskland har betalt en blodig betaling for Hitler-styret, og at de som sto for det har fått sin straff.
Den 11. mai 1944 ble Johan arrestert av tyskerne, midt under eksamen på gymnaset. Han hadde en stund jobbet for motstandsbevegelsen som kurer.
Han ble satt i fengsel på Hamar og på Grini, før han den 10. august sammen med 43 menn og 18 kvinner, ble sendt med lastebåt og lastebil til konsentrasjonsleiren i Stutthof i Polen.
Glemmer aldri det grufulle synet
Han glemmer ikke synet som møtte ham i leiren. Uthungrede menn dro på en vogn med kister som det stakk armer og ben ut av. De gikk mot et rødt murhus med høy pipe. En søtaktig røyklukt lå over hele området. Det ble sagt at den som kom inn gjennom leirporten, bare kom ut igjen gjennom den pipa.
– Vi ble kalt politiske fanger. Jeg ble innlosjert i hovedleiren i brakke nr. 5, sammen med de andre norske mennene. En av dem var fra Lillehammer. Leirkommandanten vår hadde bodd på Lillehammer, og likt seg godt der. Derfor ga han ordre om at ingen av oss norske i brakka skulle snauklippes. Regelen var slik at det ikke var lov til å slå noen med langt hår. Vi fikk også lov til å ta imot brev og små
pakker hjemmefra. Dette var avgjørende for at jeg overlevde oppholdet, forteller Johan.
Smør og sardiner
Dagene besto av beinhardt kroppsarbeid. Dagsrasjonen var to tynne brødskiver, to kopper nesten blank kaffe, og en liter syltynn grønnsaksuppe.
– Pakkene hjemmefra var kjærkomne. De kunne inneholde smør, sukker, sigaretter eller sardiner. For en boks sardiner kunne jeg bytte til meg et brød. For et brød kunne jeg få et par langstøvler i riktig størrelse. Hvor brød og støvler kom fra kunne vi ikke tenke på. Her var det snakk om å overleve, sier Johan.
Da julen kom, ble det satt et stort juletre med lys på den store plassen ved galgen. Johan satt ved vinduet og så ut på det, og en stor fin fullmåne. Han tenkte at den månen, den så også kjæresten Walborg og familien hans der hjemme, og han sendte en hilsen hjem til dem. Den kom frem! Walborg fortalte senere at samme øyeblikk på julaften, hadde hun og Johans søster gått en tur i måneskinnet og sagt til hverandre at den månen kunne også Johan se – han som eide den tomme plassen rundt julebordet deres.
Fjerde juledag ble to unge russiske brødre hengt ved siden av juletreet utenfor brakka til Johan.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men det han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Viktig oppfordring: – Nå må vi våkne!
Tyskerne tapte stadig på flere fronter mot de allierte. Den 25. januar 1945 fikk de 40.000 gjenlevende fangene beskjed om å stille til avmarsj for evakuering fra leiren neste morgen. De la ut i 20 kuldegrader og snøstorm. De som ble hengende etter, eller ikke orket mer, ble skutt. Etter ti dager og 20 mil lå om lag 20.000 døde igjen langs veikanten og i grøftene.
– Mange mennesker stilte seg opp langs veien for å gi oss mat. Det ble selvsagt litt knuffing i kampen om å få en bit. En ble litt for ivrig. En tysk vokter skjøt rett og slett av ham hånden i det han rakte den ut etter brød, forteller Johan.
10. mars, etter en måned på landeveien, ble Johan og de andre fangene befridd av russiske soldater.
Johans reise hjem til Norge, hans kjære Walborg, og familien, tok fem måneder.
Å bearbeide det hele tok nesten et mannsliv.
– Minnene er så vonde at jeg var taus om dem i nesten 50 år, sier Johan.
Han er klinkende klar på hva som må til for at vi aldri skal oppleve menneskeutryddelse og okkupasjon igjen.
– Vi må være våkne! Høyreekstremistiske krefter er på oppsving flere steder i Europa. Jeg er redd. Derfor må min og alle andres historier fra krigen frem. Vi må ikke glemme, og vi må ikke hate. For det kan skje igjen! Vi må lære, sier Johan.
Denne saken ble første gang publisert 22/01 2021, og sist oppdatert 22/01 2021.
