Mount St. Helens-utbruddet
«Ikke noe å være redd for», sa Harry og nektet å evakuere. Det var en fatal feilvurdering
Da vulkanen Mount St. Helens i Washington plutselig eksploderte i et inferno av glødende lava og aske, var de aller fleste totalt uforberedt på omfanget av katastrofen. Det skulle koste mange menneskeliv.
Innsjøen Spirit Lake i staten Washington hadde lenge vært et populært feriested der småbåtene putret rundt og folk hygget seg med fritidsaktiviteter og sosialt samvær. Men 18. mai 1980 ble de billedskjønne omgivelsene forvandlet til et inferno.
Røyk og lava skjøt til værs fra 2900 meter høye St. Helens. Alt som sto i veien for den hissige lavastrømmen og jordskredet som brøytet seg ned fjellsiden etterfulgt av den koksgrå askeskyen, ble nådeløst fortært. Keith Ronnholm (28) sto ansikt til ansikt med døden.
– Jeg innså ikke med en gang hvilken fare jeg faktisk befant meg i, sier 71 år gamle Ronnholm i dag.
Mount St. Helens – en av fem vulkaner i delstaten Washington – hadde hatt flere mindre utbrudd etter å ha ligget i dvale i 123 år. Det første fant sted 27. mars 1980.
Skuelystne valfartet til området til tross for at beboere ble evakuert og hytteeiere fikk beskjed om å holde seg unna. Det var etablert en såkalte «red zone», sikkerhetssone, men ikke alle som befant seg på innsiden så hensikten i å evakuere. Slik som Harry R. Truman (83), veteran fra 1. verdenskrig, som drev en turisthytte ved Spirit Lake.
– Ikke noe å være redd for. Jeg blir værende, kunngjorde han til pressefolk som hadde tatt seg inn i den røde sonen.
– Jeg synes evakueringen bare er tull. De tar fra oss levebrødet vårt. Jeg tror ikke dette er så farlig som de skal ha det til, sa en annen lokal næringsdrivende til TV-kameraene. Men både hun og Harry tok feil.
– Mange innså ikke hvor omfattende utbruddet skulle bli, sier Keith Ronnholm til Vi Menn.
– Jeg var en av dem.
Reiste ut
28 år gamle Keith Ronnholm holdt på med sin hovedoppgave innen geofysikk ved universitetet i Seattle. Avhandlingen hans handlet blant annet om sandstormer på Mars, så han hadde en viss interesse og forståelse for geologi og tenkte det ville være interessant å reise ut til vulkanen og ta noen bilder. Lørdag 17. mai 1980 tok han turen ut, etter et par ufruktbare forsøk i april. Han parkerte sin Toyota SR5 pickup ved utkikkspunktet kalt Bear Meadow, 16 kilometer unna vulkanen.
– Myndighetene hadde etablert en sikkerhetssone på 10 kilometer. Jeg var med andre ord godt utenfor den, og antok at jeg var trygg, sier Ronnholm.
Keith hadde med seg mat, øl og en bok, samt kameraet sitt. Kvelden 17. mai var rolig. Det kom ingen forvarsler fra vulkanen om det som skulle inntreffe neste dag.
– Geologer antok at utbruddet ville komme i form av et stort jordskred eller ras. Med min kjennskap til geologi visste jeg at et ras ville følge elveløpene nedover. Det samme måtte myndighetene ha tenkt, sier Ronnholm.
Vulkan-ekspert David A. Johnston så det annerledes. Han overvåket vulkanen nærmest kontinuerlig i tiden før utbruddet.
– Etter skredet vil det også komme en stor askesky som vil fortære alt på sin vei, advarte han. For døve ører. For selv folk som trodde de befant seg på sikker avstand fra vulkanen, slik som Keith, skulle snart befinne seg i ytterste fare.
Les også (+) Hilde mistet fire i den ufattelige tragedien: – Charlot, Bjørn-Ivar, Alma og Isak blir aldri glemt
Utbruddet
Morgenen 18. mai 1980 var usedvanlig vakker. Luften var klar, himmelen knallblå.
Utsikten mot St. Helens var storslagen, erindrer Keith.
Han satte seg ned med boken. Tenkte det neppe ville skje noe med det første. Så, klokken 08.20 begynte det han aldri vil glemme. Han hørte en høy lyd og kikket opp mot vulkanen.
– Hele nordsiden begynte å skli ut. Jeg kunne ikke tro det jeg så. Jeg skjønte at et utbrudd var i gang, og kastet meg rundt etter kameraet sier Ronnholm, som ble stående og knipse bilder – i bare T-skjorte og undertøy.
– Det slo meg ikke engang at dette kunne være farlig. Jeg hadde to høydedrag mellom vulkanen og meg selv, og var sikker på at utbruddet ikke ville kunne komme forbi begge disse, sier Ronnholm til Vi Menn.
Det var da han fikk se noe annet åpenbare seg. Ronnholm visste det ikke da, men vulkanolog David A. Johnstons spådom hadde nettopp inntruffet.
Ronnholm beskriver det slik:
– Grå, tykk aske begynte å pumpe ut av vulkanen. Det var akkurat som om den blomstret. Alt skjedde veldig fort. Askeskyen endret seg sekund for sekund. Den ble bare større og større. Jeg kunne ikke lenger se fjellet, kun denne mørke skyen som fløt utover. Og nærmet seg.
Les også: (+) Asbjørg (8) grep tak i bestemors nattkjole i siste sekund
Lette febrilsk etter bilnøklene
Keith så askeskyen treffe det første høydedraget. Fortsatt knipset han bilder.
– Skyen hadde truffet høydedraget slik en stor bølge velter seg over en molo. Jeg så hvor turbulent den var. Jeg rykket til, for nå skjønte jeg at skyen også var på vei mot det andre høydedraget, sier Ronnholm.
Han anslår at det tok ham noen sekunder å innse realitetene, at han svevde i livsfare. Det var en uhyggelig erkjennelse. Det gikk også med ett opp for ham at han sto i bare underbuksene.
– Jeg lette febrilsk etter buksa mi. Fikk den på. Famlet etter bilnøklene, forteller Ronnholm
Han fant omsider nøklene til pickupen, men hadde parkert bilen med nesa inn i en liten sidevei på høydedraget.
– Det var noen nervepirrende sekunder mens jeg rygget tilbake og ut fra sideveien, sier 71-åringen.
Og enda hadde dramaet hadde bare så vidt begynt.
Glemmer aldri lyden
Da Keith kjørte ut fra plassen, så han at skyen alt hadde spist seg over det andre høydedraget. Han anslår at skyen bare var en kilometer unna ham på dette tidspunktet. Nervene var i høyspenn. Hjertet hamret.
Skyen seg fremover i et skremmende tempo, men hadde ennå ikke innhentet ham. Keith tok sjansen på å ta et par bilder til mens han kjørte. Han kom seg trygt ned fra høydedraget og tipper at han hadde kjørt rundt seks kilometer da han kikket i speilet.
Skyen virket ikke ta innpå ham lenger. Han tok derfor sjansen på å stoppe. Hobbyfotografen gikk ut av bilen. Tok flere bilder.
– Da slo det meg hvilken nydelig vårmorgen det var, til tross for at vulkanen var i fullt utbrudd. Det var en surrealistisk erkjennelse, sier Keith Ronnholm.
Men faren var ikke over.
– Plutselig begynt steiner på størrelse med golfballer å slå ned rundt meg. Jeg skjønte i ettertid at det var steiner som askeskyen hadde dratt med seg, forteller han.
Keith stormet mot bilen mens steinene haglet rundt ham. Det kunne gå riktig ille dersom han ble truffet. Han kastet seg inn i bilen og kjørte det remmer og tøy kunne holde mens steinene pepret rundt ham. De traff taket, panseret og vinduet.
– Jeg glemmer aldri den lyden.
Les også: (+) Kjell-Harald Myrseth overlevde dramatisk uvær
Tenkte på Pompeii
Keith kom til et veikryss. Han visste at han snarest måtte komme seg ut av det livsfarlige området. Steinene var nå blitt erstattet av gjørme.
– Når vulkaner har utbrudd, plukker askeskyen med seg fuktighet fra luften. Dette blir omdannet til små gjørmeballer. Disse begynte å treffe bilen og gjorde at jeg knapt hadde sikt, forteller Keith
Samtidig hadde askeskyen trukket etter og var nå altomsluttende. Det var bekmørkt. Bilen sto fast. Keith så glødende lys bak seg. Han trodde et øyeblikk at det var lava og tenkte brått på menneskene som ble levende begravd i Pompeii etter utbruddet fra vulkanen Vesuv. Men lysene viste seg å komme fra en annen bil. Flere biler dukket opp.
– Vi hjalp hverandre ved å kjøre i kolonne. Vi byttet på å gå ut av bilene for å sjekke at vi fortsatt befant oss på veibanen, sier Keith.
Etter femten minutter lettet askeskyen. Sikten ble bedre. Kolonnen kjørte sammen til småbyen Randall.
– Der var vi rundt 60 mennesker som søkte tilflukt i en kirke. Etter hvert ble det ansett som trygt å gå ut.
Keith kom seg i sikkerhet. Senere fikk han vite om tragedien som hadde rammet den dagen.
57 mennesker ble lavaens og askeskyens rov, deriblant Harry Truman. Harry og turisthytta hans ble antatt tilintetgjort av naturkreftene. Også vulkanolog David A. Johnston ble drept av utbruddet fra vulkanen han beundret, men hadde advart så kraftig mot. Utkikkspunktet han befant seg ved heter i dag Johnston Ridge, til Davids ære.
– Myndighetene oppga at alt mellom 13–15 kilometer unna vulkanen ble tilintetgjort eller i alle fall sterkt ødelagt. Jeg var akkurat på grensen. Det har jeg reflektert mye over i ettertid, sier Keith Ronnholm, mannen som stirret døden i hvitøyet, men unnslapp i siste liten.
Kilder: ohs.org, snl.no, usgs.gov, earthsky.org, britannica.com, Wikipedia, NY Times, CNN
Denne saken ble første gang publisert 21/11 2023.
