Historien om Europas Kruttønne
Balkans blodige historie
Gjennom tusener av år har ulike etniske grupper og folkeslag oppstått, vandret inn i eller ekspandert ut av området omkring Balkanfjellene sørøst i Europa. Det har gjort området til en historisk kruttønne.
Til regionen Balkan regner vi i dag hovedsakelig Hellas, Albania, Republikken Makedonia, Bulgaria, Montenegro, Kosovo og Bosnia-Hercegovina, samt det meste av Kroatia og Serbia. I tillegg er den europeiske delen av Tyrkia en del av Balkan, og områder i Italia, Romania og Slovenia.
Tallrike folkeslag
Områdets plassering der nord møter sør, og øst møter vest, har gjort at absolutt alle imperier som har hatt som mål å legge under seg store deler av Europa og/eller Midøsten og Asia, har måttet legge beslag på Balkan.
Mange av dem har da også hatt sitt utspring nettopp her. Arkeologer har funnet spor av eldgamle kulturer her, de eldste så gamle som 8500 år gamle. Verdens eldste kjente gullskatt ble funnet etter varnafolket som skal ha holdt til i det som i dag er Bulgaria omkring 4500 f.kr, og omtrent 1000 år f.kr holdt svært avanserte kulturer til i området, deriblant trakerne, et avansert folkeslag som besto av mer enn femti kjente stammer.
I følge Herodot var det trakiske folk “nest etter det indiske, det mest tallrike på jorden”.
Gresk språk
Fra omtrent 700 f.kr var grekerne de første til å etablere handelsruter på Balkan, og de opprettet en rekke kolonier langs Svartehavet, i Lilleasia, Sør-Italia og en rekke andre steder, og gresk ble det dominante språket i regionen. Perserne prøvde å invadere Balkan på 400-tallet (f.kr), men ble drevet tilbake.
Alexander den store (356 – 323 f.kr) brukte Balkan som utgangspunkt da han som en av de første gjorde “verdensherredømme” til ønsket målsetning. Først likviderte han meningsmotstandere i Athen og Theben og “forente det meste av Hellas”, før han feide gjennom det persiske rike, Egypt, Babylon og helt til grensen av India.
Etter at han døde ble riket raskt oppløst, og på Balkan blusset uenighetene opp igjen. Greske stater i nord og sør begynte å krige med hverandre, mens Illyria i nordvest, langs Adriaterhavet, begynte å røre på seg, og la under seg det som i dag regnes som Albania, Montenegro og Herzegovina.
Romerrikets fall
Romerriket gikk til krig mot illyrerne i 229 f.kr, og i løpet av de neste hundre årene annekterte de det meste av Balkan. Selv om denne delen av det romerske riket blir regnet som en av de mer stabile og velstående, med mange synlige tegn på romersk innflytelse den dag i dag, greide man aldri helt å fjerne den greske innflytelsen, som fikk en dominerende status i det meste av Balkan, spesielt sørover.
På 200-tallet led imidlertid romerne av politisk og økonomisk ustabilitet, og bølger av gotere og hunere begynte å ta seg inn i Balkan. Noen på flukt, mens andre kom for å plyndre og invadere. Romerriket ble splittet, samlet og splittet igjen, og territoriene på Balkan ble gjenstand for en rekke byttehandler, fredsavtaler og politiske manøvrer.
Under keiser Konstantin (272 – 337) ble Romerriket erklært kristent og han gjorde Konstantinopel (i dag Istanbul) til hovedstaden i Romerriket. Under ham spredte kristendommen seg til store deler av området omkring Middelhavet. Romerriket ble deretter nesten marginalisert, i vest ble det oppløst i år 476, men den østlige delen (Østromerriket eller det bysantinske imperiet) bygde seg opp igjen og ekspanderte mot år 1000.
Ulike stammer
Etter hvert ble også den ortodokse kirken skilt ut fra den latinske (“offisielt” i 1054), og det gikk et nord-sør-skille mellom gresk og romersk innflytelse på Balkan. Bildet var langt fra svart-hvitt, blant annet hadde mange av de slaviske folkene som kom inn fra nord blitt påvirket av gresk-ortodoks misjonering, og antallet ulike stammer med ulike religiøs, politisk og etnisk utgangspunkt var nærmest eksplosjonsartede.
Germanske og nordiske stammer, slaviske stammer, tyrkiske, mongolske, bulgarske, ungarske og rumenske folkeslag vandret inn og blandet seg med de greske og østromerske, før det osmanske riket, ledet av Mehmet II, førte til Østromerrikets fall i 1453.
Dette innledet ytterligere folkeforflytninger, og inn- og utvandring, samt islamisering av deler av den eksisterende befolkningen. I tillegg til ortodokse kristne og muslimer, var det også et visst antall spansktalende sefardiske jøder, blant annet i Thessaloniki.
Albansktalende og slavisktalende
De siste 200 årene har en rekke nasjonalistiske bevegelser, i tillegg til kriger og borgerkriger, ført til at store folkegrupper har blitt tvunget på flukt eller blitt tvangsflyttet. Etter okkupasjonen av Hellas under andre verdenskrig (1941 – 1944) ble for eksempel albansktalende muslimer som samarbeidet med italienerne og slavisktalende som samarbeidet med Bulgaria under krigen, fordrevet.
Den etterfølgende borgerkrigen gjorde at mange av de som hadde kjempet på feil side, kommunistenes side, måtte flykte til Sovjetunionen og andre land i Øst-Europa. Etter jernteppets fall fulgte en stor innvandring fra fattige østblokkland sørover og vestover, i tillegg til russiske pontere med røtter til området rundt Svartehavet som kom “hjem” til Hellas etter å ha flyktet i de urolige tidene under og etter første verdenskrig.
Denne saken ble første gang publisert 13/09 2019, og sist oppdatert 28/01 2022.
