Hevnet Polen på norsk jord

Vårkvelden er lys over Vågsfjorden, denne kvelden 8. mai 1940. En liten konvoi transportskip styrer inn fjorden med kurs for Harstad. Om bord befinner det seg 4 778 polske soldater og offiserer. De har vært på farten i nærmere to uker siden de la ut fra Brest i Frankrike. Snart skal de være innviklet i heftig krig mot tyske styrker.

Klokken har passert midnatt når general Zygmunt Bohusz-­Szyszko leder sine soldater i land på norsk jord. Generalen vet hva krig er, det er bare noen måneder siden han hjemme i Polen ledet 16. infanteridivisjon i sIag mot tyskerne. Han ble såret i kampene da hjemlandet ble okkupert av Hitlers og Stalins styrker.

Nå er han sjef for «Den selvstendige Podhale-brigade.» Det er det offisielle navnet på soldatene som i den aller første fasen av andre verdenskrig blir sendt til Nord-Norge. Det er en jeger­brigade som består av soldater fra den polske hæren, soldater som har klart å rømme unna okkupasjonsstyrkene i hjemlandet. Nå skal de slå tilbake. Målet for de allierte operasjonene er å kaste de tyske styrkene ut av lands­delen. Kampene skal kreve det ytterste av dem som deltar.

Fylt av hat

De polske troppene var fylt av hat og raseri mot nazistene som hadde erobret landet deres på det mest brutale vis, og mot de sovjetiske styrkene, som blant annet henrettet rundt 14 500 polske offiserer fra mars til juni 1940. Da soldatene i Podhale-brigaden fikk sjansen til å gjøre gjengjeld, for de frem som en nådeløs horde.

«Podhale» betyr Høylandet, og er navnet på den sørligste regionen i Polen, ved foten av de mektige og flotte Tatrafjellene.

Podhale-brigaden var bare en liten del av den polske eksil­hæren. I løpet av vinteren 1939–40 ble det satt opp en styrke på totalt 80 000 mann bare i Frankrike. Flere av soldatene hadde fersk erfaring fra krigstjeneste, mange hadde også deltatt som frivillige på republikansk side under borger­krigen i Spania. Brigaden ble organisert som to halvbrigader med to bataljoner i hver. Øverste sjef for Podhale-brigaden var som nevnt general Zygmunt Bohusz-­Szyszko. Han var 47 år gammel da han gikk i kamp ved Narvik.

Viktig for Tyskland

Dekorert i fleng

Etter kampene om Narvik fikk
12 polske offiserer og menige det norske

Krigskorset som belønning for tapper innsats i krig.

Etter at Tyskland og Sovjetunionen i september for 80 år siden delte Polen mellom seg, rømte svært mange unge polakker til utlandet.

Storparten tok seg til Storbritannia eller Frankrike. I Frankrike ble Podhale-brigaden grunnlagt allerede 9. februar 1940. Brigaden ble satt opp med franske uniformer og utstyr, og den var overordnet ledet fra London. Nesten hundre av polakkene ble værende igjen i Norge. Soldatene i Podhale-brigaden som kom tilbake til England, ble etter hvert satt inn mot de tyske invasjonsstyrkene i forsvaret av Bretagne.

Etter Frankrikes nederlag gikk avdelingen i oppløsning. Noen få av dem som hadde vært med på krigshandlingene kom seg tilbake til Storbritannia, der ble engasjementet deres videreført i det som senere under krigen ble en Podhale riflebataljon.

Norske myndigheter i eksil visste å sette pris på innsatsen de modige polakkene hadde vist på norsk jord. I statsråd i London den 20. mars 1942 ble tolv av medlemmene av Podhalebrigaden tildelt det norske Krigskorset – landets høyeste utmerkelse. Blant disse var brigadens sjef og stabssjef.

Om brigadegeneral Zygmunt Bohusz-Szyszko skrev regjeringen at han «I månedene mai og juni 1940 med stor dyktighet og held førte Podhale-Chasseurernes selvstendige brigade under særlig vanskelige omstendigheter. Under disse kampene utmerket han sig ved sit store personlige mot, sin seiersvilje og sin urokkelige selvbeherskelse. Han kjempet for Polens og Norges uavhengighet og beseglet det polsk-norske vennskap ved de polske soldaters blod som ble utgytt ved Narvik for den felles sak.»

Men også menige polske mannskaper ble tildelt Krigskorset, den yngste av disse var den bare 16 år gamle soldaten Kazimierz Dziedzioch. «16 år gammel ubrukbargjorde han 2 mitraljøser ved å skyte på dem på kort hold med en morter. Han ble såret i begge ben og måtte få amputert høire fot.»

Den 9. april våknet folk i Oslo og flere andre norske byer til taktfast tramping av marsjstøvler gjennom gatene. Landet vårt var invadert av fremmede soldater, det var krig på norsk jord. Allerede i morgentimene 9. april erobret tyskerne Narvik – med en styrke på 1 900 mann. Styrken besto av tre bataljoner samt en regimentsstab. Et kapret skip med utstyr og manglende flystøtte svekket imidlertid den tyske invasjonsstyrken.

Likevel ble byen overgitt til tyskerne uten kamp av kommandør Konrad Sundlo, selv medlem av Nasjonal Samling. En formell norsk kapitulasjon ble unngått, ettersom 200 norske soldater under ledelse av majorene Sigurd Omdal og Sverre Spjeldnæs unnslapp fra Narvik om morgenen den 9. april. De ble senere nedkjempet ved Bjørnfjell stasjon ved svenskegrensen.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Narvik var avgjørende viktig for Nazi-Tyskland. Byen var utskipingshavn for jernmalm fra gruvene ved Kiruna i Sverige. Tyskerne hadde et voldsomt behov for jernmalm til sin våpenindustri, og behovet for kontroll over disse forsyningene, var en av hovedårsakene til angrepet på Norge.

Under ledelse av general Carl Gustav Fleischer begynte den norske 6. divisjon å ta opp kampen mot styrkene som holdt Narvik. Men det ble raskt behov for forsterkninger. Én av avdelingene som ble sendt til unnsetning, var Podhale-brigaden.

Blant soldatene i den polske brigaden var Kazimierz Dziedzioch, nettopp fylt 16 år.

I fremste linje

Født på 17. mai 1924, var Kazimierz Dziedzioch bare 15 år gammel da Tyskland angrep hjemlandet hans i september 1939. Han hadde meldt seg til militær­tjeneste, men rakk ikke å komme i kamp før Polen var beseiret. Avdelingen hans trakk seg da tilbake til Ungarn, der de ble internert. Men unge Kazimierz aktet ikke å bli der. Via Jugoslavia og Italia kom han seg til Frankrike der han fikk militær opplæring før han ble overført til Den selvstendige Podhalebrigaden.

Polakkene forlot Frankrike med kurs for Skottland den 24. april. Derfra bar det videre over havet mot Nord-Norge, og styrken gikk i land utenfor Harstad drøyt to uker senere – den 8. mai 1940. Konvoien ble først dirigert til Tromsø, men byen lå for langt unna fronten ved Narvik. Dessuten hadde både konge og regjering tilhold i Ishavsbyen, og man ønsket ikke at den skulle bli et mål for tyske bombefly.

Polakkene seilte videre nordover, helt opp til iskanten i Nordis­havet, før det omsider ble avgjort at de skulle gå i land i Harstad. Øverstkommanderende Fleischer fikk gjennomslag for sitt ønske om at brigaden skulle settes inn i forsøket på å gjen­erobre Narvik. De polske soldatene ble sammen med norske og franske mannskaper satt inn på den såkalte «Sydfronten.» I alt rundt 11 000 av den samlede styrken var konsentrert her, og polakkene bidro sterkt til å gjenerobre stedene Håkvik, Ankenes og området mot Beisfjord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I kampene om Narvik gikk 16-årige Kazimierz Dziedziochs avdeling inn i stillinger på Ankenesfjellet. Dziedzioch, som var blitt korporal, ble truffet av en bombe fra et tysk fly og fikk det ene benet revet av. I en artikkel i Heimevernsbladet i 1993 beskriver forfatter Bjørn Bratbak hva som skjedde under angrepet den 28. mai:

Kazimierz var i fremste linje. Som uvøren unggutt følte han hverken frykt eller tenkte på døden. Under et sprang fremover, det skulle bli det siste, landet han på en bergknaus. Rent instinktivt krøp han over til venstre side av knausen. I samme øyeblikk eksploderte en bombe eller granat halvt til høyre bak ham. Han kjente han ble truffet, og skrek ut. Troppssjefen og en sersjant kom raskt til, fikk grepet ham under armen og dro ham noe tilbake, der det var litt dekning.

Høyre ben hang etter bare en tynn sene og en kjøttremse. Han ble gitt førstehjelp og han oppdaget nå at også den venstre foten var skadet. Splinten som hadde truffet høyrefoten hadde også tatt med seg deler av musklene i den venstre leggen.

Ble etterlatt

Troppen måtte fortsette fremrykningen, og Kazimierz ble liggende igjen med en soldat som skulle passe på ham. Mens de lå der, begynte 16-åringen å undersøke seg selv og skadene sine. Flere ganger plukket han opp den nesten avskutte foten, den satt fortsatt i støvelen og hang fast i beinet. Han fikk det for seg at han ville se hvor mye som var skutt bort. Slik gikk timene. Det var en fin, klar og varm dag. I intervjuet fra 1993 husker han at det fløy tyske fly over ham flere ganger og han spurte seg selv om hvorfor de ikke slapp enda en bombe og gjorde det av med ham.

Det gikk svært mange timer uten at noen kom for å bistå, og etter hvert bad 16-åringen medsoldaten om å dra for å finne noen som kunne hjelpe ham tilbake. Soldaten dro, men Kazimierz så aldri noe mer til ham. Unggutten blødde mye, gikk inn og ut av bevisstløshet, men holdt seg i live til det etter enda ganske mange timer dukket opp en gruppe polske soldater som lette etter ham.

Etter å ha blitt reddet, ble Dziedzioch transportert til et britisk hospitalskip og etter hvert evakuert til Storbritannia. Med ett amputert ben var den aktive soldatkarrieren over.

Nådeløse

Polakkene var glimrende soldater. Da Podhale-brigaden fikk sjansen til å gjøre gjengjeld for overfallet på deres eget land, for de frem som en nådeløs horde. Blodige og nådeløse kamphandlinger hørte til dagens orden.

– Tyskerne hadde fart svært hardt frem i Polen, og mange av de polske soldatene som deltok i brigaden hatet de tyske soldatene sterkt. Polakkene tok små hensyn i møtet med de tyske troppene rundt Narvik. De henrettet fanger og de torturerte ordonnanser. Kampene mellom tyskerne og polakkene var langt hardere og mer nådeløse enn de mellom nordmennene og de østerrikske bergjegerne og tyskere nord for byen, forteller professor og overlege Oddmund Joakimsen i Tromsø til Vi Menn. Han ga i 2010 ut boken «Narvik 1940» – om de omfattende kamphandlingene rundt byen innerst i Ofotfjorden.

Annonsørinnhold

Treningsnyheter som booster motivasjonen

Veteranen Arnold Aasan fra Narvik-fronten kunne i 2015, på 75-årsdagen for kampene rundt malmbyen, underbygge inntrykket:

– Det var lik og kroppsdeler overalt, sa Aasan, som da var blitt 99 år, til NRK.

Ved Narvik kjempet de polske soldatene side om side med norske og rene franske styrker. Hovedfremstøtet mot byen ble satt i gang natt til 28. mai. Med artilleristøtte fra britiske krigsskip gikk Podhale-brigaden til angrep sammen med den norske Bataljon II/IR 15 og 13. halvbrigade av den franske Fremmed­legionen. Selve byen Narvik ble erobret allerede i løpet av neste dag. Kampene var svært harde, men de østerrikske bergjegerne som forsvarte byen ble jaget på flukt.

Tapet av Narvik var Hitlers første nederlag under 2. verdenskrig – et skikkelig prestisjetap for naziregimet i Berlin. Den allierte seieren vakte oppsikt i flere land.

Ga fra seg triumfen

Dessverre ga den allierte ledelsen fra seg den triumfen de hadde sikret seg helt uten sverdslag.

Samtidig med kampene ved Narvik hadde Tyskland angrepet Nederland og Belgia. De allierte styrkene måtte evakueres fra strendene ved den franske byen Dunkerque. Overkommandoen bestemte at allierte soldater skulle trekkes tilbake fra Narvik og Norge. Den 2. juni – etter bare noen dagers aktiv strid, ble Den selvstendige Podhalebrigaden sendt nordover til Tromsø for videre transport til Frankrike.

Uten alliert militær støtte i Norge var det små muligheter for å fortsette striden i nord. Kamphandlingene ble kort etter innstilt, kong Haakon VII og den norske regjeringen flyktet fra Tromsø for å fortsette motstandskampen fra London. For 6. divisjon betydde dette at man måtte legge ned våpnene og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne nok en gang inn i Narvik.

Hedret

Norges liste over soldater som har fått den høyeste utmerkelsen for tapper innsats, Krigskorset, taler sitt tydelige språk, den dag i dag: Etter kampene om Narvik fikk 12 polske offiserer og menige Krigskorset som belønning for tapper innsats i krig. Én av dem var Kazimierz Dziedzioch.

Krigskorsene som ble delt ut etter felttoget, var en enkel takk til noen av dem som utmerket seg i de brutale kampene, kamper som i alle år etter krigen nærmest er blitt fortiet av historikere og andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sammen med Krigskorset fikk soldatene også diplomer med påskriften «For på særlig fremragende måte å ha utmerket sig under krigen i Norge.» I 1990 ble alle gjenlevende medlemmer av Den selvstendige Podhalebrigaden som deltok i kampene i Norge, tildelt den norske Deltagermedaljen.

Totalt døde 8 500 mennesker, både militære og sivile, i kampene i og rundt Narvik. 97 av disse var altså polske soldater fra Den selvstendige Podhale-­brigaden.

Kazimierz Dziedzioch var blant de heldige som kunne komme tilbake til Norge. I 1993 var han i audiens hos kong Harald, deltok i et arrangement i Lingeklubben og besøkte Narvik. Kazimierz Dziedzioch døde 24. september 2007, 83 år gammel.

Kilder: Øyvind Johnsen: Slaget om Narvik. Sydfronten, Wikipedia,
Heimevernsbladet aug. 1993,

Cold War Radio Museum, Oddmund Joakimsen: Narvik 1940.

Denne saken ble første gang publisert 17/05 2019, og sist oppdatert 17/05 2019.