Nasjonalskatten «Fram»
Hele Norges nasjonalskute var nære ved å råtne bort
Polarskuta «Fram» var verktøyet Fridtjof Nansen behøvde til ekspedisjonen over Polhavet og som Roald Amundsen brukte til å nå Sydpolen med. Skruis og polare strøk tålte den robuste skuta fint. Det var verre med tropiske farvann.
Siden 1936 har Norges nasjonalskute hatt tilhold under kobbertaket til Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.
Det var imidlertid ingen selvfølge at polarskuta skulle bli bevart som den nasjonalskatten den er. Tvert om. «Fram» var nære ved å bli hugget opp etter et flere måneders ufrivillig opphold i tropiske farvann. Mer om det senere.
– Vi er i dag, hva kanskje ikke alle vet, vendt tilbake til Nordpolekspedisjonens vugge. Her blev de første planene utkastet i de stille kvelder, ute på Nordnes. Der så jeg skib gå ut og skib gå inn.
Ordene tilhører Fridtjof Nansen, som i 1896 vendte tilbake fra den vanvittige turen han og Hjalmar Johansen hadde lagt ut på etter at de forlot «Fram» i Polhavet for å sette kursen mot Nordpolen.
Selve polpunktet nådde Nansen aldri, men han overlevde tidenes overvintring på Frans Josefs land sammen med Hjalmar Johansen.
Var det alt som ung konservator ved Bergen Museum i 1882 at tanken på Nordpolen festet seg hos Nansen? En avisartikkel i Morgenbladet fortalte om den amerikanske skuta «Jeanette», som forliste ved Nysibirøyene. Her hadde vrakrester dukket opp på Grønlands østkyst.
Dette bidro til å forme hypotesen Nansen bygde hele nordpolekspedisjonen på. Teorien gikk ut på at de svære sibirske elvene, som munnet ut i nord, bidro til å lage en strøm som gikk tvers over hele Polhavet. Kanskje brukte Nansen hele turen over grønlandsisen (1888–1889) på å tenke på nordpolekspedisjonen?
Nansen trenger et skip
Med heltestatusen i boks etter den suksessrike ekspedisjonen over Grønland, var det nok en spent forsamling herrer i Norsk Geografisk Selskap som hørte Fridtjof Nansen legge frem planen om å la seg drive over Polhavet.
Til dette foretaket trengte Nansen et skip. Skipet Nansen så for seg skulle være så sterkt og så lite som mulig, slik at det ville tåle kreftene fra skruisen mens det lot seg drive med strømmen både Nansen og andre mente gikk fra øst til vest.
– Det viktigste ved dette fartøiet er, at det bygges efter et slikt prinsipp at det kan utholde isens trykk. Det må gjøres så skrått i sidene, at isen når den skrur seg sammen ikke får fast tak på det, slik som tilfellet var med «Jeanette», men i stedet løfter det i været, står det i «Naturens marshefte» i 1890.
Hr. Skibsbygger Colin Archer
«Med fare for å bli ansett for påtrengende kan jeg ikke undlate å søke Deres mening i en for mig ytterst viktig sak».
Slik startet Fridtjof Nansen den første henvendelsen i et brev til Colin Archer i mars 1890. Skulle du bygge den beste skuta på 1890-tallet, var Colin Archer konstruktøren og skipsbyggeren man ønsket skulle ta jobben.
Colin Archer var på ingen måte født som båtbygger. Etter å ha forsøkt seg som både gullgraver i California og som får- og kvegdriver i Australia, kom Archer hjem til Norge i 1861.
30 år etter hjemkomsten starter 59-åringen med å bygge «Fram». Archer hadde i løpet av disse årene rukket å få ry som en av verdens ledende båtbyggere.
Et spesielt skip
I 1890 hadde Nansen hastverk. Dette var oppdagernes tid – og noen kunne komme ham i forkjøpet.
De første skissene til «Fram» var tegnet av Nansen selv, og han var nok godt fornøyd da Archer svarte på hans første brev og langt på vei godkjente Nansens skisser.
Om det var av ren høflighet eller fordi Archer faktisk mente det vites ikke, men alt i det første svaret hadde Archer et par forslag til forbedringer. Den første modellen som Nansen hadde med til Archer ble også forkastet. Selv skal Archer ha sagt at han laget tre modeller av «Fram» før den endelige formen ble satt.
Våren 1891 hadde ikke Nansens utålmodighet blitt mindre, og i april ønsket han at Archer skulle begynne å se seg om etter materialer til skipet. I løpet av sommeren 1891 var Archer i gang med å strekke kjølen på «Fram» på beddingen i Rekkevik utenfor Larvik.
«Fram» ble gitt en rund form der skroget var utformet og glattet, slik at hun «ville gli som en ål ut av isens omfavnelser», for å si det med Nansens egne ord. Tre lag dannet skroget, der søramerikansk greenheart, det hardeste tilgjengelige tømmeret, skulle gi skipet ekstrem styrke.
Frams ekspedisjoner
Første Fram-ferd 1893–1896
Nansens ekspedisjon der han lot seg drive over Polhavet.
Andre Fram-ferd 1898–1902
Otto Sverdrups ekspedisjon til Ellesmereøya og Sverdrupøyene i dagens Nunavut nord i Canada. Oppdaget store områder, som Norge ikke klarte å hevde retten til.
Tredje Fram-ferd 1910–1920
Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Han skulle egentlig mot Nordpolen, men «lurte» alle og dro til Sydpolen isteden.
Tykkelsen på skroget ble på mellom 60 og 70 centimeter, mens det rundt baugen ble økt til 125 centimeter og i tillegg ble beskyttet av en fremstående jernstamme.
Skroget ble også behørig avstivet gjennom hele lengden, slik at isen ikke skulle kunne klemme skipet sammen, men motstå skruingene og trykket som skulle løfte skipet opp av isen. Slik skulle «Fram» unngå å lide samme skjebne som «Jeanette».
Sluttresultatet ble et betydelig større skip enn Nansen hadde tenkt seg. «Fram» endte opp med et deplasement på 800 tonn fullastet.
Hun var 39 meter lang, 11 meter bred, og hadde en dypgang på fem meter.
Forholdet mellom lengde og bredde var én til tre, noe som bidro til å gi skipet den butte formen. Bredden i forhold til lengden ga henne styrke i isen, men hadde den ulempen at «Fram» fikk en tendens til å rulle på ubehagelig vis i urolig hav.
En halv million
Den planlagte ekspedisjonen over Polhavet var anslått å koste opp mot en halv million kroner. I Nansens opprinnelige overslag skulle «Fram» koste 300 000 kroner.
For å skaffe penger henvendte Nansen seg til Stortinget. En dansk forretningsmann hadde finansiert ekspedisjonen over Grønland, og en svensk forretningsmann sto allerede klar til å finansiere ferden over Polhavet.
Om det var frykten for at en utlending på nok en gang skulle finansiere en norsk bragd, eller om det var Nansens flammende tale til Stortinget, som han avsluttet med ordene: «La nordmennene vise vei! La det bli det norske flagget som først flyr over vår pol», som gjorde susen, vites ikke.
Nansen fikk til slutt en bevilgning fra Stortinget på 200 000 kroner, som senere ble økt med 80 000 kroner.
Resten ble finansiert av private innskytere, der blant annet Kong Oscar II bidro med 20 000 kroner. Regningen fra Archer endte til slutt på 117 720 kroner – og 65 øre. Selv tok Archer 5000 kroner for jobben. I dag tilsvarer det cirka 380 000 kroner.
I tillegg hadde Nansen betalt noe materialer og utstyr direkte. Noen av materialene hadde han fått kjøpt til gunstig pris fra marineverftet Karljohansvern i Horten.
Suksess
Den 26. oktober 1892 ble «Fram» sjøsatt av Nansens kone, Eva, etter en kort seremoni ved Archers verft i Rekkevikbukta i Larvik.
Datidens ekspedisjoner, mange utført av engelskmenn, omfattet normalt mange mann, skip og mengder med utstyr.
Denne tradisjonen hadde Nansen gått bort ifra da han gikk over Grønland. Trolig fordi det både var mer praktisk og fordi han måtte forholde seg til et mindre budsjett enn det som var britisk standard.
Det fantes ikke grunnlag i Norge til å finansiere ekspedisjoner som skulle omfatte mange medlemmer og mye utstyr. Nansen videreførte den nøkterne linjen til Nordpolekspedisjonen med «Fram», og valgte ut en liten og veltrent styrke på 12 mann, slik at de var 13 med Nansen.
Sommeren 1893 seilte «Fram» nordover langs Norskekysten, og 21. juli stevnet de østover med kurs for de Nysibirske øyer. Der lot de seg fryse inn – og drev vestover slik teorien tilsa. Nansen fant raskt ut at polhavet ikke var grunt, men tvert om svært dypt.
Hypotesen med de sibirske elver falt. Han forsto også raskt at «Fram» ikke ville drive over polpunktet, noe som var årsaken til at han og Hjalmar Johansen gjorde et forsøk på å nå polpunktet ved hjelp av hunder.
Et forsøk som kunne ha kostet dem livet. Etter en spektakulær overvintring på vestkysten av Frans Josefs land, støtte de tilfeldigvis på den engelske polarforskeren Frederick G. Jackson 17. juni 1896. Kort tid etter at Nansen og Johansen var tilbake i Norge, fikk de også melding om at «Fram» var fri av isen.
Suksessen var et faktum. Selv om Nansen ikke nådde polpunktet, hadde de vært lengst nord av noe menneske og fartøy, og ekspedisjonen hadde foretatt mange viktige vitenskapelige målinger.
Returen langs kysten sørover ble en eneste stor triumfferd, med mottagelse og hyllest i hver havn. Senere skulle «Fram» være sentral i Otto Sverdrups store oppdagelser øst for Grønland og nord for datidens Canada.
Lånet av «Fram» var også en viktig årsak til at Roald Amundsen lyktes, da han lurte en hel verden ved å erobre Sydpolen foran nesa på Robert F. Scott
Reddet fra opphugging
Etter Amundsens suksess ble «Fram» seilt fra Antarktis til Buenos Aires, hvor hun ankom 25. mai 1912. Amundsens plan var nå å drive over Polhavet på en mer nordlig rute enn Nansens «Fram»-ferd. Mye måtte imidlertid ordnes før den tid.
I oktober 1913 ble «Fram» seilt opp til Colón i Panama der hun etter planen skulle få æren av å bli den første skuta til å seile gjennom Panamakanalen.
Men åpningen av kanalen lot vente på seg, og «Fram» ble i stedet seilt tilbake til Buenos Aires før hun returnerte til Norge i juli 1914.
Første verdenskrig gjorde det umulig med en ny polarekspedisjon. «Fram» ble liggende og råtne ved kai i Horten. Ifølge Frammuseet ble hun i tillegg utsatt for vandalisme.
Månedene i tropiske farvann hadde tæret hardt på den stolte polarskuta. Treverket var utsatt for pelemark og «Fram» var ikke lenger mulig å bruke til ekspedisjoner. Roald Amundsen fikk derfor bygget et nytt polarskip, «Maud».
Heldigvis ble ikke «Fram» glemt, men komiteene som ble dannet for å bevare «Fram», lyktes ikke.
Det var først da polarhelten Otto Sverdrup ble formann i Framkomiteen i 1925 at det ble vind i bevaringsseilene. Sverdrup skal ha vært dypt bekymret for polarskutas fremtid.
Nærmest som et vrak ble «Fram» slept til Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord i 1929.
Der ble hun restaurert, mye takket være kapital fra skipsreder og hvalfangstmagnat Lars Christensen samt Sverdrups årvåkne oppsyn.
Mye måtte byttes. Tømmer til mastene ble hentet fra Amerika. Det fantes ikke trær med tilstrekkelig dimensjon i Norge.
Sverdrup døde i 1930, men hadde før sin død argumentert iherdig for at «Fram» burde komme i hus.
I mars 1935 ble fundamentet lagt for det 1500 kvadratmeter store Framhuset på Bygdøynes i Oslo, dit «Fram» ble slept av taubåten «Høvdingen» samme år.
Bak roret på slepebåten sto ingen ringere enn Oscar Wisting, som hadde vært med på den tredje og siste «Fram»-ekspedisjonen.
Ifølge Frammuseet tok det mer enn to måneder å få «Fram» på land. En liten elektrisk motor med kun to hestekrefter dro skipet opp med en fart på én centimeter per minutt.
10. juli var polarskuta på plass, og 20. mai 1936 ble Framhuset åpnet i nærvær av blant andre kongen og kronprinsen samt deltagere fra alle de tre «Fram»-ekspedisjonene.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 25 2023
Denne saken ble første gang publisert 14/06 2023, og sist oppdatert 14/06 2023.
