Johnny Haglund jakter opaler i den australske ødemarken
Rusty jobber alene i 45 grader i ødemarken: – Kan ikke begripe at folk kaster bort livet sitt på et kontor
Støvete, varmt, øde og til tider farlig. Opaljegeren Rusty (64) jobber hardt og drømmer om å finne store opaler. Men gubben lever allerede livet han ønsker. Selv om han sier noe helt annet.
Han er skrukkete i ansiktet, lut i ryggen og spinkel i kroppen. Men 64 år gamle Rusty hakker, graver og bærer som om han var tredve år yngre, nede i en grøft langt pokker-i-vold ute i en enorm ørken. Og selv om det er litt kjøligere på innsiden av opal-gruva til Rusty enn utenfor, kjenner jeg de 44 varmegradene sive inn i mørket mens de jobber hardt for å klemme all fuktighet ut av meg.
Rusty derimot, svetter knapt.
Stort sett alene
Han er en harding, denne lille mannen, og han har et yrke jeg egentlig bare har sett i fattige land. Gubben graver etter opaler i den australske ødemarka. Og stort sett gjør han det for hånd.
− Jeg har en Bobcat og en piggemaskin, det er alt, sier han. Før han legger til at Bobcaten ikke virker og piggemaskinen eies av Tess, assistenten hans.
− Og han kommer ikke hver dag, påpeker Rusty og smiler lett når han innrømmer;
− Stort sett står jeg her alene dagen lang og graver etter opaler.
Håpet om «Funnet»
Jeg har møtt folk som Mark «Rusty» Brook mange ganger. Hver gang undrer jeg meg over hva det er som gjør at noen er villige til å vie livet til et håp. For i de aller fleste tilfeller dreier det seg om troen på at det store funnet vil skje i morgen – og etter det skal graverne dra av gårde og leve resten av livet i sus og dus.
Men det skjer jo uhyre sjeldent.
Dag etter dag
Med Rusty er det derimot litt annerledes. Men det tar flere dager før jeg forstår det, for når jeg spør Rusty, og når jeg er ute i felten med ham, snakker han kun om å finne en stor, skinnende og dyrebar opal.
Og entusiasmen hans ... Han er så gira på å finne spor etter opaler i veggen at han nærmest lyser av glede straks det blinker i noe blått eller grønt.
− Du vet at det godt kan ligge en to kilo tung opal bare én centimeter inn i gruveveggen, ivrer han og hugger løs.
Og sånn holder han på.
Dag etter dag.
Gnisten
Hver morgen møter Rusty opp på kafeen Waffles & Gems i byen Coober Pedy. Her sitter han sammen med en håndfull andre opaljegere og drikker kaffe mens de diskuterer hva de fant i går. Og hva de drømmer om å finne i dag.
Etter to kaffekopper hopper Rusty og hunden Kip inn i en støvete firehjulsdreven bil, og så feier de ut i ødemarken. De passerer en labyrint av andre, gamle skjerp. Noen stammer helt tilbake til den gang de begynte å grave etter opaler her i 1905, andre er fortsatt i drift.
Kaster ikke bort livet
Straks Rusty er fremme, ser jeg en gnist i øynene hans og en enorm glede over å komme ut i ørkenen. Og så setter han på seg hodelykta for å jakte på disse verdifulle steinene.
Barndomsdrøm
Rusty har vært interessert i opaler og vakre steiner siden han var guttunge. På 90-tallet begynte han så smått å grave etter de verdifulle steinene. Han har siden den gang jobbet på flere av Australias opalrike områder. Til Coober Pedy og Olympic-feltet, hvor han har skjerpet sitt, kom han for åtte år siden. I 1983 var han involvert i en alvorlig motorsykkelulykke. Med skade på rygg og nakke, har han mye smerter fortsatt. Men Rusty hevder den fysiske jobben han utfører, gjør ham sterk, og dermed holder mye av smertene i sjakk. Ved siden av dette røyker han også marihuana flere ganger om dagen. − Min beste medisin, kaller han droget.
I Norge vil mange sikkert slite med å forstå at noen vil kaste bort livet sitt på å stå ute i en ørken og grave etter noe de sjeldent finner.
Vel, Rusty sier følgende:
− Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil kaste bort livet sitt ved å jobbe på et kontor, med en sjef som bestemmer hva du skal gjøre og arbeidstider du må overholde.
... folk med flaks i opalgruvene har en lei tendens til å forsvinne.
Lykkelig opaljeger
Og først nå forstår jeg jo at Rusty faktisk lever ut drømmen sin. Han er sin egen herre, og for ham er spenningen om hvorvidt han finner en stor stein eller ei, det som driver ham. Han hevder å drømme om millioner i gevinst og et stort hus i Adelaide med havutsikt, men innerst inne ser jeg at det er dette han vil – være i ørkenen med en spade, kjenne adrenalin hver gang gruveveggen blinker, samtidig som han klager litt over varmen og støvet (selvsagt, livet til en mann er ikke fullkomment hvis han ikke kan klage litt).
Rusty er faktisk en lykkelig opaljeger. Men én ting er å gjøre det du elsker, du må jo også kunne leve av det.
Og kvelden etter blir dette langt tydeligere.
Godt humør
− Vi skal ut i natt og gjøre litt «noodeling», forteller Rusty etter endt dag i gruva.
Han har knapt funnet en eneste opal den siste uka, likevel virker gubben å være i godt humør, og på toppen av det hele invitere han til middag.
Klokka seks samme kveld kjører jeg opp foran huset hans. Litt overrasket blir jeg allerede nå, for huset er ikke bare stort og ligger godt plassert med utsikt. Det er også usedvanlig velholdt.
Samme klær i tre dager – i 44 grader
Rusty kommer brått til syne, i de samme klærne han har krabbet rundt i opalgruva med de siste tre dagene.
− Selvsagt, tenker jeg og forventer et tjukt lag med støv over alt og hermetikk til middag. Men nei, bak Rusty dukker nemlig hans kone opp.
Rusty er gift med Jill fra Skottland. Middagen de serverer er ikke hva man forventer blant gruvegravere i ødemarken. Og, for å toppe det hele; Rusty har vært med å lage den.
Ultrafiolett lys
Australia er i utgangspunktet et langt mer mannssjåvinistisk samfunn enn vi har her hjemme på berget, og ute i opalland er denne holdningen enda sterkere.
Men ikke hos Rusty.
Mørket nærmer seg og magen er mett idet Rusty, Kip og jeg hopper inn i bilen og kjører inn i ørkenen. Gradestokken synker til 32 plussgrader, sola går ned og Rusty finner frem en lommelykt med ultrafiolett lys.
Formue i mørket
− Av med hodelykta og se deg veldig nøye for, advarer han. Med rette. Det finnes mer enn to millioner gruvesjakter i området. Og med kun ultrafiolett lys til å vise veien, er de nesten ikke mulige å se.
Dessuten er det enda en god grunn til å følge veien:
− Du kan ha vært kamerat med en opalgraver i tredve år, men den dagen du tråkker inn på skjerpet hans, kan du risikere å bli skutt, hevder Rusty.
Machine-Gun George
Han forteller at selv om han har mange venner blant de andre opaljegerne, så stoler han ikke på noen av dem når det kommer til verdifulle steiner.
− Og nå skal vi lete etter opaler på det gamle skjerpet til Machine-
Gun George, gliser Rusty, og legger til at den gubben er kjent for å bruke dynamitt som hodepute, drikke alkohol i store mengder og skyte alle som nærmer seg skjerpet hans.
− Så vær usynlig, oppfordrer Rusty og smiler lurt.
En bra kveld
Ørkenen er fullstendig lydløs, og straks øynene blir vant til mørket åpenbarer en enorm stjernehimmel seg over oss. Rusty vandrer sakte over ørkengulvet med blikket vendt ned. Innimellom hører jeg nesten smilet hans når han plukker opp noe skinnende fra bakken.
Etter noen timer finner vi veien tilbake til bilen, og først nå slår han på hodelykta og viser meg en håndfull småsteiner.
− En bra kveld, forteller han og hevder han har funnet steiner verdt rundt 1000 AUD$ (ca. 6125 kr.).
Bitene faller på plass, for ikke bare trives Rusty, han tjener også gode penger.
Masse igjen
Min siste dag med Rusty byr på en usedvanlig dag. Nå skal han ut med maskinkjører Ralph, en gammel, durkdreven opaljeger som kjenner yrket og de aller fleste som har gravd etter lykken her de siste 30 årene.
− Han er en av svært få jeg stoler på, medgir Rusty mens vi humper over ørkengulvet bak en svær, gammel maskin. En halvtime senere er vi midt i ingenmannsland. Karene sparker litt i sanden, kikker på sola og sier:
− Her!
Verdens største
De starter maskinen og borer ned i bakken. De leter etter et nytt opalfelt.
− Selv om opalfeltet her har vært i drift siden 1905, er kun fem til ti prosent av de antatte opalforekomstene i området tatt ut, hevder Ralph, og legger til at dette er verdens største opalfelt.
Rusty forteller at etter Australias mørke tiår, 1930-tallets resesjon, ble det forbudt for store selskaper å etablere seg for opalutvinning rundt Coober Pedy. Myndighetene ville gi den enkelte mulighet til å sikre seg et skjerp og tjene egne penger.
− En riktig avgjørelse, mener Rusty, og tror at hvis de store gruveselskapene hadde kommet hit på 1940- og ’50-tallet, ville hele området i dag kun vært et enormt hull.
Krabbe rundt i støvet
Men driften er ikke som det en gang var:
− På 1990-tallet var det 1000 skjerp her og 3000 som gravde etter opaler, minnes Ralph, og forteller at det i dag kun er 70 opalgravere og under 400 skjerp.
Han behøver ikke si hvorfor det er færre opaljegere nå enn den gang. For selv om Rusty tjener godt, har jeg sett hva han må igjennom for å sikre inntektene. Og har du ikke Rusty sin gnist, blir det vanskelig å krabbe rundt i støv og mange varmegrader hver eneste dag.
Da er det lettere å finne en grei jobb i et mer sivilisert samfunn.
Tøffingene igjen
− Når vi gamlekara forsvinner, er jeg svært usikker på hva som vil skje med opalutvinningen i disse traktene, medgir Ralph, og gnir støv og sand ut av øynene idet de første jordprøvene kommer til overflaten.
Men hverken han eller Rusty tror yrket vil dø ut.
− Kommer du tilbake hit om ti år, vil du finne en håndfull tøffinger som graver i ørkenen. De som er villige til kjempe mot sand, støv, fysisk hardt arbeid og ekstrem hete, vil tjene seg rike, tror gutta og betror meg en hemmelighet de i hvert fall ikke deler med andre opalgravere.
Forsvinner for godt
− Du skjønner, folk med flaks i opalgruvene, har en lei tendens til å forsvinne. Og da snakker vi ikke om å forsvinne til en strandby med lomma full av dollar, men forsvinne for godt, hvisker Rusty, og røper at han og Ralph kan tjene opptil 5000 dollar (ca. 29 000 kr) på en uke.
− Og enkelte uker har vi faktisk vært oppe i hele 20 000 dollar (ca. 122 500 kr), avslutter karene hemmelighetsfullt bak sine støvete ansikter.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 07 2020
Gamlekarene
Eight-mile Steve, Machine-Gun George og mange andre karer med herlige navn og kanskje et frynsete rykte, har vært involvert i dette yrket. Det skulle bare mangle.
Da jeg var her første gang i 1992, husker jeg at det var flere menn med skjegg og møkkete fingre i området enn i dag. Den gang var selvsagt stedet langt mer isolert, og kanskje er det en av grunnene til at mange av gruvekarene var bevæpnet helt opp til 80-tallet.
Og historien om Machine-Gun George, som flere ganger skal ha skutt etter folk som nærmet seg skjerpet hans, stemmer visstnok med virkeligheten. Men han ble selv jagd fra området på midten av 80-tallet.
Flere jeg har snakket med hevder Machine-Gun George har kommet tilbake på sine eldre dager. Og visstnok er fortsatt like gal.
Denne saken ble første gang publisert 26/02 2020, og sist oppdatert 26/02 2020.
