ville selge sprengstoff til russerne:
Denne bygningen skjuler et mørkt kapittel i norsk industrihistorie
Prostituerte ble sendt til fabrikk i Oslofjorden.
På den frodige Håøya i Oslofjorden står noen bygninger som vitner om et mørkt kapittel i norsk industrihistorie. Under første verdenskrig ble gatepiker fra hovedstaden «ekspedert» til industri som forsynte Russland med sprengstoff.
AS Haaøen fabriker ble stiftet i 1915 av industrigründer Sam Eyde, og fire andre menn.
Stifterne kjøpte den delen av Håøya som ikke tilhørte staten, og betalte 21.500 kroner for eiendommen på 3890 mål.
Selskapet så for seg en enorm etterspørsel etter sprengstoff.
Sentral i sprengstoffeventyret var den visjonære altmuligmannen Sam Eyde fra Arendal. Men selv om han var blant stifterne, satt han ikke i selskapets styre.
Ifølge boken Jubileumsskrift: Norsk Sprængstofindustri, «ynglet planene i Eydes hode».
- Ingeniør og industribygger. Spilte en viktig rolle i moderniseringen og industriutbyggingen i Norge gjennom de første tiårene av 1900-tallet.
- Eyde var med på å etablere selskapene Elektrokemisk (Elkem) og Norsk Hydro, hvor han også var generaldirektør fra 1905 til 1917.
- Sammen med professor Kristian Birkeland var Eyde sentral i etableringen av norsk nitrogenindustri.
- Eyde er uløselig knyttet til den andre industrielle revolusjonen i Norge, med en omfattende industriutbygging basert på elektrisk vannkraft. I denne perioden ble også jernbanen og annen moderne infrastruktur bygget ut.
- Eyde og selskapene han var med på å grunnlegge fikk viktige økonomiske funksjoner i samfunnet, men de ble også norske nasjonalsymboler.
- Det er kombinasjonen av å ha vært en vellykket industribygger og å ha blitt symbol for den norske nasjons utvikling og modernisering som har gitt Sam Eyde den viktige posisjonen han har i norsk historie i dag.
- AS Haaøen Fabriker ble stiftet i 1915 av industrigründer Sam Eyde, skipsrederne Klavenes, Fearnley og Wilhelmsen, og direktør Jebsen i Elkemisk. (Kilder: Jubileumskrift. Norsk Sprengstoffindustri. 1965 og snl.no)
Eyde var i løpet av sin karriere ingeniør, oppfinner, politiker, diplomat, og ikke minst gründer innen vannkraft, kunstgjødsel og stålindustri.
Les også (+) Arild bor alene i spøkelsesbygd
Eksplosjon i laboratoriet
På Håøya fikk det nystiftede selskapet tillatelse til å produsere stoffet sikrit, et sprengstoff til granatproduksjon.
Den første tiden var vellykket for selskapet, som også omfattet fabrikken Gullaug i Lier.
Bedriften gjennomførte en leveranse av sikrit til Russland, og ledelsen hadde store forhåpninger for fremtiden.
Men russerne sendte ingen flere bestillinger, og i mars 1917 brøt revolusjonen ut i Russland. På toppen av dette kom samarbeidsproblemer mellom de ulike fabrikkene.
Ved utgangen av 1917 hadde AS Haaøen fabriker en gjeld på ni millioner kroner, og ingen sikrit-bestillinger i sikte.
En eksplosjon i et laboratorium på Håøya i 1918 markerte slutten på øyas korte industrieventyr.
Les også: Oscarsborg: Den hemmelighetsfulle øya
Gatepiker ble ekspedert
Haaøen er bare nevnt med ett eneste ord i Sam Eydes 517 sider lange selvbiografi, Mitt liv og mitt livsverk.
Men noen av fabrikkbyggene på øya kan fortsatt sees i dag. Det spesielle med denne historien er ikke primært selve byggene, men hvordan man skaffet arbeidskraft.
- Industriselskap dannet i 1917 som en sammenslutning av alle norske selskaper som laget sprengstoff og krutt, først og fremst Nitroglycerin Compagniet og A/S Haaøen Fabriker.
- Etableringen skjedde etter initiativ av Sam Eyde, generaldirektør i Norsk Hydro.
- Det eldste av de sammensluttede selskaper var Nitroglycerin Compagniet, som fra 1865 hadde fabrikk på Lilleaker (ved Fåbrufossen (Granfossen) i Lysakerelva) og ble opprettet etter initiativ av Alfred Nobel.
- Fabrikken, som fra 1868 produserte dynamitt, ble nedlagt i 1875 etter en eksplosjonsulykke året før, og en ny fabrikk ble oppført ved Sætre i Hurum 1876.
- A/S Haaøen Fabriker ble stiftet i 1915 på initiativ av Sam Eyde og hadde 1916–18 fabrikk på Håøya i Oslofjorden, deretter på Gullaug i Lier, hvor man i 1947 skiftet navn til Gullaug Sprængstoffabriker.(Kilde: Oslo byleksion).
Norge var nøytralt under Den første verdenskrig, og mange norske menn ble mobilisert som nøytralitetsvakter.
Aftenposten skriver i 1916 at «under krigen har man i de krigførende lande i stor udstrækning set sig nødsaget til at erstatte mandlig arbeidskraft med kvindelig».
Samme år fikk hovedstaden sine første kvinnelige trikkekonduktører.
Det er i denne konteksten sprengstoffabrikken på Håøya ble bygget og driftet.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
I boken Jubileumsskrift. Norsk Sprængstofindustri AS, utgitt i 1965, står det at gatepiker ble samlet og sendt til sprengstoffabrikker.
«Som følge av krigskonjunkturene var der fullbeskjeftigelse overalt, og det var vanskelig å skaffe arbeidsfolk, både til anleggsdriften på Haaøen og til den utvidede produksjon på Engene. Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte utover, mange kom direkte fra landsfengselet for kvinner.»
Bortsett fra denne passasjen i jubilieumsskriftet, kjenner man ikke til skriftlige kilder som beskriver livene til gatepikene etter at de ble sendt til fabrikkene.
Deretter følger tre merkverdige opplysninger som unndrar seg entydig tolkning:
«Det var ingen lett arbeidsstokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått muntrere for seg på sprengstoffabrikken».
Sandra Strand Hansen ved Høgskolen i Østfold, skriver i en artikkel på Pion, nettsiden til Sexarbeidernes organisajon:
«Sannheten er det at vi ikke vet nøyaktig hva som skjedde på Håøya, fordi dette er en del av vår kulturarv som er feid under et teppe».
Det er også ukjent hva Sam Eyde visste om rekrutteringsmetodene og den daglige driften av fabrikken.
Les også: (+) Legenden om at det finnes gull ved denne norske gården lever fortsatt
«Djævleøen»
Avisen Social Demokraten publiserte 25. september 1916 et anonymt leserinnlegg med tittelen Sprængstoffabrikken paa Haaøen. Skandaløse arbeidsforhold.
«Der produceres et sprængstof Sikrit, som brukes dels til håndgranater, dels til underjordiske miner og patroner. Av haangranater produseres 3000-4000 pr. dag (...) Hele fabrikkens produksjon gaar til Rusland, hvor jo behovet efter sprængstof er stadig stigende».
Det står videre at fabrikken har vært operativ i åtte måneder, har cirka 60 kvinnelige arbeidere og 12-15 mannlige, at at det skal jobbe 200 der ved full drift.
Forfatteren kaller Håøya for en « Djævleø», og skriver at arbeidere blir rammet av hudsykdommer, krampe og besvimelse.
Sterk kritikk rettes mot elendige boforhold og at det ikke skal være springvann tilgjengelig på fabrikken, samt at det farlige stoffet nitroglyserin angivelig bæres og oppbevares i blikkspann.
«Selv om fabrikken ligger litt langt fra allfarvei, saa burde fabriktilsynet gribe ind her, førend arbeiderne myrdes av profitbegjæret».
I mangel av kilder, er det i dag umulig å verifisere disse påstandene.
Selv om påstandene kan være korrekte, må man ta høyde for at avisinnlegget er skrevet i en tid da pressen hadde lavere krav til kildekritikk enn i dag.
Og det står ingenting om prostituerte eller gatepiker i artikkelen.
Klikk.no har imidlertid funnet avisartikler som rapporterer om streik.
3. mai 1917 rapporter avisen Fremtiden «Streik på Haaøen fabriker. 180 mand nedlægger arbeidet», fordi arbeiderne skal ha gått ned i lønn.
«Fabrikken beskjæftiger 157 organiserte arbeidere, som alle har nedlagt arbeidet. Streiken skyldes at fabrikkens styre for en tid siden slog lønnen ned i betragtelig grad ( . . . ) I det hele har fabrikeierne optraadt litet humant overfor arbeiderne derute.»
I følge artikkelen krever arbeiderne 15 prosent dyrtidstillegg og økning av timelønnen for tomtearbeide fra 66 til 85 øre.»
11. juli 1917 melder avisen Arbeidet at streiken på Haaøen sprængstoffabrik er over, og at det er «fastsat en mindsteløn for gutter under 19 aar av 50 øre, for utearbeide er timlønnen 74 øre og for verkstedsarbeide 75 øre. For øvede piker er fastsat en timløn av 45 øre og for øvede efter 4 ukers øvelse 35. Dyrtidstilægg for ugifte 2 og for gifte 4 kroner per uke. Tariffens varighet 1 aar.»
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Vet ikke hva som skjedde
At det er et slags hull i norsk industrihistorie på Håøya, er også noe kunstnere som har laget historisk inspirerte installasjoner på øya har erfart.
Akademi for scenekunst ved Høyskolen i Østfold (HiØ) har en årlig workshop Håøya som møter hendelser fra fortiden med kunstneriske virkemidler.
I et intervju med nettavisen Periskop sier scenekunstprofessor Serge von Arx at selv om hensikten med Håøya-prosjektet ikke er å få fram fakta, savner han andre fagfolk enn de kunstfaglige.
«Hva med en historiker, som kunne ha gravd fram mer pålitelige kilder? Det kjennes lite tilfredsstillende at historien om kvinnene i så stor grad er basert på spekulasjon», sier von Arx.
Kjartan Fønstelien er engasjert som høgskolelektor ved Akademi for scenekunst ved Høyskolen i Østfold, og har deltatt i prosjektet «Scenografisk dekonstruksjon av nasjonale mytologier» knyttet opp til deler Håøyas historie.
Fønstelien sier til klikk.no at Norsk Sprængstofindustri. Jubilieumsskrift (1965), er den eneste skriftlige kilden han vet om som nevner at prostituerte ble sendt til fabrikken på Håøya.
– Hovedkildene til sexarbeidernes liv på Håøya er de mange historiene som sirkulerer i lokalmiljøet der fortsatt, om bordellvirksomhet og salg av sex.
– I tillegg finnes det fortsatt materielle spor etter de bygningene knyttet til fabrikken. Vi har ikke hatt kapasitet til å gå dypere inn i eventuelle arkivalia som nok er til stede, men forholdt oss til en høyst levende tradisjon på fastlandet på begge sier av fjorden om sexarbeiderne på fabrikken.
Fønstelien sier at noe av det som gjør dette spennende å jobbe med, er at det er få kilder.
– Vi har jobbet med utgangspunkt i at «Kunstneres oppgave er å fortelle de historiene samfunnet har valgt å fortie» og forsøkt å dekonstruere de nasjonale mytologiene knyttet blant annet til det merkantile Norge, våpenindustrien og forestillingen om nøytraliteten under første verdenskrig sier Fønstelien.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
I tillegg til historien om de prostituerte fabrikkarbeiderne, har prosjektet også jobbet med historien om de overlevende fra det senkede slagskipet Blücher, og de seks nordmennene som ble henrettet på Håøya i november 1941, også kjent som Isbjørnsaken.
Mange ubesvarte spørsmål
Pensjonist Stein Barli er tidligere bestyrer ved Follo museum, og kystkulturkonservator i Akershus.
Barli er trolig den personen i Norge som har gjort størst innsats for å grave frem fakta om fabrikken på Håøya. Han var på øya for første gang i 1991.
– De store spørsmålene jeg har stilt er: Hvordan ble de kvinnelige arbeiderne ble utvalgt? Hvordan fungerte egentlig AS Haaøen fabriker i forhold til justisen i hovedstaden? Ble kvinnene deportert eller rekruttert? Var det en straffekoloni? Hvor mye fikk de betalt?
Men Barli understerker at han ikke har funnet svar på disse spørsmålene.
– Man må inn i politiarkiver fra den tiden for å finne svar. Det ligger i papirer som ikke er rørt, sier Barli.
– Det jeg har funnet ut er at andre som har drevet på dette området stort sett har en eller annen vandrehistorie som de kan gjenfortelle. Som leder for Follo museum var jeg involvert i musemsplanene til Dyno, og Engene sprengstoffabrikk som nå Orico har overtatt. Der lærte jeg mye om internasjonal økonomi.
– På kultturminnesøk.no er det bilde av bygget Messa på Håøya, og de skriver at bygget huset gatejenter fra Oslo. Vet man sikkert at de bodde i det huset?
– De bodde nok i flere hus, avhengig av hvor mange det var. Og det kan hende de hadde det værre før de havnet der. Det vet vi ingenting om. Alt dette er et tomrom, sier Barli.
– Jeg hadde noen politifolk ombord i granskningsprosjektet en gang i tiden, og det var litt uvisshet hele veien om hvordan utsendelsen av prostituerte var organisert.
Les også: (+) Torstein fremsto som pratsom og jovial. I virkeligheten var han en iskald skuespiller
Han sier det er vanskelig å vite hvor tett Sam Eyde var på AS Haaøen fabriker over tid, fordi Eyde var en mann med svært mange jern i ilden.
- Håøya er med sine 5,6 km² den største øya i Indre Oslofjord.
- Toppen av øya rager 229 m.o.h. og det er 6 km fra sør til nord.
- Håøya består av tre deler, Nordøya (nord for Dragsund), Mellomøya (mellom Dragsund og Tåjebukta) og Sørøya.
- Nordøya og Mellomøya er tilrettelagt for ferdsel med toaletter og veier.
- Sørøya er et naturreservat og er på grunn av terreng og vegetasjon mer utilgjengelig. Håøya har et stort biologisk mangfold og store kontraster i vegetasjonsutforming, hvor både barskog og edellauvskog inngår.
- Største delen av øya eies av Oslo kommune, bortsett fra sørspissen som eies av Forsvarsdepartementet.
- Opprinnelig fantes det 88 bygninger. De fleste ble satt opp da sprengstoffabrikken ble anlagt på øya. Flere av bygningene leies i dag ut som kystledhytter. (Kilde: Kommuneplan Frogn)
– Han «var» nok flere steder enn han hadde tid til å virke. Han fungerte nok i stor grad som et slags trekkplaster for investorer, sier Stein Barli.
Klikk.no har snakket med Dag Andreassen og Tove Rasch ved Teknisk Museum, som også drifter industrimuseum.no, men de kunne ikke bidra med ytterligere informasjon om fabrikken på Håøya.
Da sprengstoffabrikken var operativ var det over 80 bygg i industriområdet på Håøya.
Ifølge Kommuneplan for Frogn, var bygget som i dag kalles Messa trolig arbeidernes spisesal, og Rabben var funksjonærbolig.
Teglsteinsbygget Kruttmølla, og de fleste bygningene i Tåjebukta, står i dag som kulturminner etter sprengstoffabrikken.
Denne saken ble første gang publisert 19/01 2021, og sist oppdatert 19/01 2021.
