Skarp, grådig og dristig
Han var tidenes rikeste mann
Jacob Fugger var middelalderens Onkel Skrue, god for syv tonn gull og eide to prosent av den samlede verdensøkonomien – en større andel enn noe annet menneske som siden har levd.
Jakob Fugger har mange kallenavn. Han er omtalt som den første moderne kapitalist, historiens mest innflytelsesrike forretningsmann og den første dokumenterte millionæren.
Selv likte han å kalle seg «et så stort menneske at jeg ikke skal regnes blant de dødelige».
Mange av dem som levde samtidig med ham, kalte ham drittsekk.
Eller en dårlig kristen, som det het på den tiden.
Dødssynd
Én av dem som la Fugger for hat, var Martin Luther.
I årene rundt 1500 var den temmelig dystre middelalderen i ferd med å avløses av renessansen. For folk flest handlet tilværelsen om å skaffe seg mat nok til ikke å sulte i hjel og holde seg varm nok til å overleve vinteren. Men som alltid: Noen har det bedre enn andre.
Jakob Fugger kom fra en ganske velstående tekstilhandlerfamilie fra Augsburg, og han hadde evner til å gjøre seg bemerket selv om han var yngst av syv sønner og dermed nederst på rangstigen i familien.
Etter å ha gått i lære og tatt med seg noen triks fra det velutviklede banksystemet i Venezia, ble Jakob sendt til Tyrol for å ta seg av noen gruver der familien utvidet foretaket. Snart var det Jakob som utvidet videre, til bankdrift.
I utgangspunktet var det ikke så enkelt å bli rik på å drive bank. Å låne ut penger og kreve renter, var en dødssynd. De kristne pekte på en setning i Bibelen; «lån ut og forvent deg ingenting i retur».
Ettersom jøder ikke fikk lov til å ha skikkelige jobber, var det gjerne de som drev med pengeutlån og åger. Men tidene var i endring, og dessuten så gjerne pavene og deres menn den andre veien, bare de fikk litt for det. Og det fantes måter å omgå renteproblematikken.
Varp etter varp
I Tyrol lånte Fugger, som altså ikke var jøde, ut penger til kongen og fikk rettigheter til å kjøpe sølv tilbake. Da så det ut som en vanlig handel. Men ettersom Fugger kjøpte sølvet for åtte floriner pundet og solgte det for 12 floriner i Venezia, tjente han godt på lånet.
Fugger var skarp, grådig og dristig. Det store gjennombruddet kom da han satte formuen på spill og lånte ut 100 000 gullmynter til den tyrolske hertugen, Sigmund. Han trengte penger for å betale krigsgjeld. Fugger krevde til gjengjeld enerett på å selge sølv fra gruvene.
Deretter fulgte han lignende taktikk i kobberrike Ungarn. I 1498 dumpet han alt kobberet sitt ut på markedet. Prisene falt umiddelbart. Konkurrentene ble tvunget til å selge med store tap. Fugger satt igjen med monopol.
Senere finansierte han en portugisisk ekspedisjon til kryddermarkedene i Asia. De hadde funnet den raske sjøveien rundt Afrika og tok innersvingen på venetianerne.
Innflytelsesrik
Fugger begynte å bli styggrik. Bygde seg et palass hjemme i Augsburg. Giftet seg med Sybille, som han ikke fikk barn med. Skaffet seg en elskerinne, som han fikk en datter med. Men han klarte ikke å falle til ro.
– Jeg vil bare tjene mer, skrev Fugger.
En rik mann var gull verdt for middelalderens mektige menn, ettersom størrelsen på en hær nesten alltid avgjorde hvem som vant krigen. Dermed var det viktigste å ha råd til å betale flere soldater enn fienden. Jakob Fugger ble derfor en ettertraktet mann.
Mønsteret var det samme: Fugger lånte ut penger, og fikk handelsrettigheter tilbake.
I haugen av kongelige slekter som strebet etter makt i Europa, falt Fuggers valg på Habsburgerne. Gjennom årene finansierte Fugger kriger, bryllupsallianser og kroninger. Til tider drev han med balansekunst på høyt plan. Da habsburgerkongen Maximilian antydet at han ville gå til krig nede i Italia, støttet Fugger felttoget økonomisk.
Men samtidig måtte Jakob Fugger blidgjøre sine viktige kunder i Venezia og Vatikanet. Altså lånte han ut penger slik at Maximilian kunne krige et stykke på vei, men ikke helt frem.
I 1519 ble Maximilians barnebarn, spanskekongen Karl V, kronet til keiser av det hellige tysk-romerske imperiet. Karl, som hadde en gedigen hake og et underbitt så sjenerende at han helst spiste sine måltider alene, kunne takke Jakob Fugger. Han hadde vært raus med bestikkelsene til de stemmeberettigede biskopene og småkongene.
Fire år senere satte en fortørnet Fugger seg ned og skrev et skarpt brev til keiseren. Han hadde fortsatt ikke fått pengene tilbake. Det var på tide med en påminnelse. Et inkassovarsel.
– Uten meg ville Hans Majestet aldri skaffet seg tronen, skrev Fugger, som kostet på seg et hint om at det var ustadige tider:
– Jeg kunne tjent mer på å støtte franskekongen.
Ingen ville løftet et øyebryn om Karl V hadde fjernet den brysomme pengeinnkreveren. Både sverd og fangehull egnet seg til slikt.
I stedet betalte han. Fugger var en god mann å ha på sin side.
Ut av skjærsilden
Fugger kontrollerte ikke bare politikk. Han hadde taket på pave Leo, også. Leo, like korrupt som mange av sine forgjengere, hadde kommet i skade for å sette seg i gjeld til Fugger.
Løsningen han fant på problemet dro Fugger inn i historien om en av epokens mest kjente og viktigste hendelser.
Pave Leo sendte nemlig folkene sine ut på en avlatsturné. Redselen for hva som ville skje med en synder etter døden var så stor at både fattig og rik over hele Europa punget ut for å slippe unna den fryktede skjærsilden.
Baroner betalte 20 floriner, arbeidere én. Det kunne også betales for døde slektninger. I retur fikk de et avlatsbrev signert av paven.
– Når pengene i kassen klinger, sjelen ut av skjærsilden springer, som en av pavens muntre kremmere, presten Johannes Tetzel, likte å si det.
Luther advarte
Den offisielle versjonen var at Leo ville bruke pengene til å reparere Peterskirken. At paven også skulle nedbetale lånet hos Fugger, ble holdt mer hemmelig. Den fremste kritikeren av avlatshandelen var presten Martin Luther, som i 1517 spikret opp sine 95 berømte teser på kirkedøra i Wittenberg og dermed innledet reformasjonen og delingen av den katolske kirken.
Luther visste godt hvem Fugger var.
– Fugger og hans like må virkelig passes på, skrev Luther senere i et åpent brev til «det tyske folks kristne edelhet».
Men ingen klarte å få has på Jakob Fugger. Da han døde i 1525 − 66 år gammel, viste regnskapsbøkene at han hadde en formue på mer enn to millioner gulden.
– Hvis du bruker målestokken «hvem som eide størst andel av samtidens samlede pengeverdier», er det belegg for å si at Fugger er den rikeste mannen som har levd, fastslår forfatteren Greg Steinmetz.
Det er mulig Jakob Fugger døde lykkelig.
Han skrev i hvert fall fra dødsleiet at «han ikke var overgått av noen i kunsten å tilegne seg ekstraordinær rikdom». Men han hadde ingen barn til å videreføre familiesuksessen, bare en litt skuffende nevø. Og kona var hos elskeren.
En annen riking du aldri har hørt om
Mansa Musa (1280–1337): Ifølge historikere er Mansa Musa den rikeste mannen som noensinne har levd, hvis man tar inflasjonen i betraktning. Men noe regnestykke finnes ikke, kongen av Timbuktu var nemlig så rik at ingen noen gang har klart å beskrive rikdommen.
Kong Musa var så rik på gull at han holdt seg med en hær på 200 000 mann og dro på pilegrimsferd til Mekka med en karavane på 60 000 personer, inkludert 12 000 slaver som alle bar på en gullbarre.
Kilde: «The Richest Man Who Ever Lived» av Greg Steinmetz (Simon & Schuster, 2015)
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2024.
