Gisseldramaet på Torp: Skulle drepes for åpen mikrofon
Frode (60) var sikker på å dø
Frode Anmarkrud hadde ranerens revolver mot hodet, og telte ned minuttene han hadde igjen å leve. For politimannen skulle dødstrusselen vare lengre enn det som til nå er kjent.
Han ventet bare på revolverskuddet som ville bli avfyrt mot den høyre tinningen.
– Jeg var helt sikker på at jeg kom til å bli drept, at livet snart var slutt, sier Frode Anmarkrud til Vi Menn i dag.
Da dramaet startet, var Anmarkrud politiets forhandler. Da dramaet gikk mot slutten, var han i ferd med å bli skutt som det første av fire gisler.
I over tre timer hadde en desperat ransmann presset en revolver mot ansiktet hans inne i en trang liten Volvo utenfor terminalbygget på Torp lufthavn ved Sandefjord. I bilen satt også en annen ransmann og tre vettskremte gisler til. Mellom beina hadde Anmarkrud en veske med om lag 1.5 millioner kroner – utbytte fra gisseltagernes ran dagen før.
Stemningen i den lille bilen var spent, luften stinn av svette, desperasjon og frykt – og sinne.
Oppholdt med prat
– Det var en gjennomgående aggressivitet rettet mot meg. Kanskje var det ikke så merkelig, de mente vel at jeg ikke hadde holdt ord. Jeg tenkte nok en del på hva som ville skje når de forsto at alt hadde vært et spill for å hale ut tiden, sier Anmarkrud.
Etter et døgn på flukt hadde ranerne satt en siste frist; fikk de ikke innfridd sine krav innen klokken 09.00, ville politiets forhandler bli drept. De hadde forlangt flere titalls millioner, et fly til å ta dem ut av landet, og fallskjermer til dem selv og gislene. De var blitt oppholdt med prat, falske løfter og påstander om stadig nye problemer.
Nå var de lei av å vente.
Å drepe Frode Anmarkrud skulle vise at de mente alvor.
Fulgte viseren
– Jeg satt i passasjersetet, hendene var festet med håndjern på ryggen, men jeg kunne se en stor klokke oppe på veggen på terminalbygget, langviseren vippet for hvert minutt som gikk. Der jeg satt måtte jeg telle ned over sambandet til politistyrken som var på plass utenfor bilen:
− Dommer og bøddel
Politimester Ivar Schrøen i Larvik måtte ta den dramatiske avgjørelsen om at politiets skarpskytter skulle skyte for å drepe. Schrøen ble dermed den første politimester i norsk historie som har gitt ordre om å drepe et menneske i fredstid.
– Jeg var både dommer og bøddel, sa den erfarne politilederen i et TV-intervju senere. Han slet psykisk etter dramaet.
Åtte år tidligere ledet Schrøen politiets arbeid etter den rasulykken i Vassdalen der 16 soldater omkom. Den gang handlet det om å redde liv.
«Om en halv time skyter de meg. Når kommer flyet og pengene?»
Senere: «Nå er det 10 minutter igjen til jeg blir skutt.»
Og fem minutter deretter:
«Nå er det fem minutter igjen til jeg blir skutt.»
Alt som ble sagt over radioen gikk direkte ut på riksnettet, mediene kunne følge kommunikasjonen i sanntid. Hjemme hos familien Anmarkrud kunne kona høre mannens stemme på riksdekkende radio – hun kjente den selvsagt igjen ...
Katt-og-mus-lek
Dramaet hadde startet over et døgn tidligere.
Det som skulle være et «rent og pent» ran, utviklet seg til å bli en av de mest dramatiske hendelsene i norsk kriminalhistorie.
Om natten til den 28. september 1994 tok to de to ranerne, kroaten Resid Koca og tsjekkiske Zvonimir Majdek, begge svenske statsborgere, seg inn i lokalene til Østre Halsen postkontor i Larvik. Da postbetjent Frøydis Borgen kom på jobb klokken 07.30 om morgenen, ble hun tatt som gissel og truet til å åpne postkontorets safe der skattepengene for Vestfold-byen lå klar til utbetaling. Borgen og en annen kvinnelig ansatt som også kom på jobb, ble bakbundet før ransmennene forsvant.
I et helt døgn lekte de katt og mus med politiet. Ved 23-tiden om kvelden, etter blant annet å ha tatt politibetjent Svanhild Teigen som gissel, tvang de seg inn til det aldrende ekteparet Sigrid Nilsson og Uno Fyhr og tok også dem som gisler. Derfra fremsatte de flere sine krav.
– Kall meg «Montana»
Frode Anmarkrud var politiets forhandler overfor de to desperadoene. Kontakten med de to gisseltagerne foregikk via politiets samband, ranerne brukte radioen de hadde tatt fra politikvinnen Svanhild Teigen. Over politiradioen forsøkte han å roe dem ned og halte ut tiden. For mannskaper fra Beredskapstroppen var på vei fra Oslo og planer ble lagt for å frigi gislene og pågripe gjerningsmennene. På et tidspunkt ville politimannen ha et navn på raneren han snakket med, men da ble mannen irritert: «Tjata inte,» var svaret. Men politimannen ga seg ikke. «Du kan kalla mig Montana,» fikk han etter hvert til svar.
Ranere og gisler oppholdt seg i huset frem til ved 04-tiden om morgenen.
« Nå er det fem minutter
igjen til jeg blir skutt.
– Jeg snakket med dem gjennom hele natten. Vi ventet bare på at Beredskapstroppen skulle slå til mot huset der de befant seg. Men plutselig stakk de av, sier Anmarkrud.
Ranerne tvang da gislene ned i kjelleren og inn i ekteparets bil. Med Uno Fyhr bak rattet ble kursen satt mot Torp flyplass, der et fly angivelig skulle stå klart.
At de forlot huset hadde en veldig spesiell årsak.
Røpet av svensker
Gisseldramaet ble fulgt nærmest fra minutt til minutt av norsk presse. Mange redaksjoner kunne avlytte politiets samband, og hørte det som ble sagt mellom ranerne og forhandleren. På et tidspunkt bad politimester Ivar Schrøen i Larvik om at mediene ikke gikk ut med opplysninger om hva politiet drev med – opplysninger gisseltagerne kunne fange opp inne i huset.
Mediene etterkom anmodningen – men svensk radio hadde ikke fått med seg oppfordringen. Mannen i huset der de forskanset seg var svensk, og han hadde sin radio innstilt på en svensk stasjon. Der kunne ranerne høre at politiet angivelig var i ferd med å storme huset, derfor bestemte de seg for å ta med seg gislene og stikke.
Kursen ble satt mot Torp. Politiforhandler Anmarkrud hadde lovet dem at et fly ville bli gjort klart, men at det ville ta tid å få tak i pengene de forlangte, det var tross alt midt på natten.
Hjalp skarpskytterne
Ut på morgenkvisten gikk politiradioen ranerne hadde tatt fra Svanhild Teigen tom for strøm. Det var krise. Frode Anmarkrud meldte seg frivillig til å gå frem til ranerne med et nytt batteri.
– Da jeg kom bort til bilen fikk jeg en revolver rettet mot meg og ble truet inn i bilen jeg også, sier han.
I de lange timene i den trange bilen visste Anmarkrud hele tiden at «Delta» – Beredskapstroppen fra Oslo, politiets spesialstyrke trent for slike situasjoner – var i nærheten. Han satt og ventet på at noe ville skje, håpet bare at de ville slå til før det var for sent.
De siste minuttene før ranernes frist gikk ut, gjorde Anmarkrud noe helt spesielt:
– Jeg ville forsøke å gjøre situasjonen lettere for skarpskytterne. Derfor begynte jeg sakte, sakte å lene meg mer og mer fremover i setet, så sakte og forsiktig at de to gjerningsmennene ikke skulle merke noe.
Med to minutter igjen til klokken slo 09.00 kom aksjonen – med voldsom kraft.
Tilslaget
To drepende kuler, avfyrt av trente skarpskyttere, sprengte seg gjennom vinduet på gisselbilen, gikk rett inn i skallen på ransmannen Resid Koca, sprutet blod og hjernemasse utover de fem andre i bilen, og drepte Koca i løpet av et tidels sekund.
Før Zvonimir Majdek, den andre gjerningsmannen rakk å reagere, hadde mannskaper fra beredskapstroppen torpedert Volvoen, røsket opp bildørene, fylt kupeen med pulver, revet ham ut av bilen og lagt ham i bakken. I tur og orden kom de fire gislene ut av bilen, mer eller mindre i sjokk, men i live – og uskadet.
– Hva husker du best fra de dramatiske timene i dag?
– Det var nok mine egne tanker da det sto igjen to minutter til jeg skulle skytes. Det gikk veldig mange tanker som gikk gjennom hodet mitt. Jeg tenkte på hvor godt jeg var forsikret, hvordan dødsbudskapet ville bli overlevert til kona mi, hvordan fremtida til ungene mine ville bli, forteller Anmarkrud.
Sannsynligvis var de dødelige skuddene helt nødvendige for å få en slutt på dramaet og redde gislenes liv.
– Vi ender opp med å redde alle fire gislene, som ikke blir fysisk skadd. Sånn sett var dette en meget vellykket aksjon, ved hjelp av virkemidler som vi gjerne skulle sett at vi ikke hadde behøvd å bruke, men det var nødvendig. (...) Det ble skutt to skudd. Mot samme person. Hadde det vært mulig å ta ut begge, så hadde begge blitt tatt ut. Det er ikke med lett hjerte at man gjennomfører en slik plan, uttalte politiinspektør Johan Fredriksen ved Oslo politidistrikt i et program på TV2 tidligere i år.
Kom for hevn
Men for Frode Anmarkrud var dramaet ikke over med aksjonen på Torp.
For første gang forteller politimannen nå om hva som skjedde i dagene og ukene etter gisselaksjonen:
– Det var kanskje det mest forferdelige som skjedde i denne saken, sier Anmarkrud.
– De to ranerne tilhørte et tungt kriminelt miljø i Sverige. Bare noen dager etter aksjonen var noen av dem i Norge for å undersøke muligheten for å ta hevn, sier Anmarkrud.
Planene ble avslørt av politiet i et annet europeisk land, i en kommunikasjonskontroll mellom to personer i den kriminelle gjengen. Da hadde banden hatt folk i Sandefjord i et par dager allerede.
– De hadde kartlagt hvor familien bodde og de hadde til og med stått bak meg i kassakøen i butikken. Selv visste jeg ikke noe om dette før flere uniformerte politibiler i full fart kom inn på gårdsplassen der jeg bodde. Hele familien ble evakuert til fjells, til en hytte der vi bodde i flere uker under politibevoktning.
– Gjengen ville ha hevn?
– Ja, åpenbart. De hadde spanet på meg for å ta livet av meg. Det var utrolig skremmende. Jeg fikk tillatelse til fast bevæpning på grunn av dette, og gikk bevæpnet døgnet rundt i et helt år etterpå, sier den tidligere politimannen.
Tilbake i tjeneste
Frode Anmarkrud var ikke sykmeldt en eneste dag etter dramaet på Torp, han gikk rett tilbake i tjeneste igjen. Årsaken til det mener han blant annet var den mentale beredskapen han hadde for ting som kunne skje. Han var trent og var forberedt på utfordringene jobben ga ham.
Anmarkrud fikk også svært god hjelp den første tiden av en krisepsykiatrisk ekspert Justisdepartementet hentet inn for å bistå. Politimannen skrev også ned sine erfaringer, laget et foredrag om viktigheten av det han kaller «akutt mental beredskap» og reiste rundt med det foredraget i mange år etter gisselaksjonen.
Frode Anmarkrud fortsatte som politimann til han gikk av med pensjon i april 2016. I dag bor han på Gimsøy i Lofoten, jobber som lærer i videregående skole – og er aktiv lokalpolitiker. Svanhild Teigen, ranernes første gissel, fortsatte i politiet til hun gikk av med pensjon, men hun jobbet ikke som utegående politi etter gisselaksjonen. Andre sentrale personer er gått bort: Politimester Ivar Schrøen, samt ekteparet Sigrid Nilsson og Uno Fyhr.
Zvonimir Majdek ble stilt for norsk rett, og dømt til 15 års fengsel for forsøk på forsettlig drap, for frihetsberøvelse og grovt ran. Han sonet 10 år i
Sverige. I retten nektet han for at han og Koca hadde til hensikt å drepe noen av gislene. Men da han medvirket i TV2s program om saken, innrømmet han at de nok hadde slike planer.
– For meg var det godt å høre. Det var også bra at retten la til grunn i sin dom at jeg ville blitt skutt, sier Anmarkrud. Han hevder at han i dag ikke har noen problematiske følelser knyttet til Majdek.
Øyenvitne til aksjonen
Gisseldramaet ble fulgt av et voldsomt oppbud av presse.
En av dem som kom tidlig til Larvik, var daværende VG-fotograf Roger Neumann (66).
Neumann var på vei til avisens avdelingskontor i Skien da han hørte på radioen at Østre Halsen postkontor var ranet og at ransmennene var på flukt. For den erfarne pressemannen ble det begynnelsen på nesten to døgns sammenhengende jobb.
Han klarte også det kunststykket å ta bildene hele Norge jaktet på − øyeblikket da dramaet toppet seg.
Da de to gjerningsmennene ikke var pågrepet eller lokalisert ved 23-tiden om kvelden etter ranet, dro Neumann hjem.
– Jeg var trøtt og sliten og satt på sengekanten da en kollega ringte og fortalte at de to hadde tatt seg inn i et bolighus i Larvik og forskanset seg der med flere gisler. Det var som å skru på en bryter. Jeg spratt opp og kastet meg i bilen, forteller Neumann.
Utover natten fulgte pressefolkene begivenhetene rundt eneboligen der ranerne hadde forskanset seg med tre gisler.
– Da de rømte fra huset i bil kunne vi se at den ene gjerningsmannen holdt en revolver mot hodet på en eldre kvinne, minnes Neumann.
– Ranerne og politibilene kjørte mot Torp. Journalister og fotografer hadde vært samlet på en bensinstasjon like ved. Vi fulgte etter, men ble holdt på forsvarlig avstand – rundt 500 meter, tenker jeg.
En god blanding av flaks og frekkhet gjorde at han havnet i en posisjon som gjorde at han som eneste fotograf fikk se det som skjedde – og fotografert det – da politiet gikk til aksjon på Torp.
− Jeg kom meg ut av bilen og inn i et skogholt og gikk et stykke innover. Da jeg kom ut på den andre siden, hadde jeg fri sikt til bilen med ranerne 150–200 meter unna. Jeg sørget for å holde meg et par meter inne i skogen, så ingen kunne se meg, sier Neumann.
Han tror han tok oppstilling rundt klokka syv om morgenen, og sto dermed klar et par timer mens politiet forhandlet med gislene.
− Jeg prøvde å holde meg klar og fokusert på å ta bilder. At noe kom til å skje, var jeg ganske sikker på. Noen minutter før ni hørte jeg en bil som ruste voldsomt, det var en solid Mercedes Geländewagen. Da jeg så den tenkte jeg at «nå er aksjonen i gang.»
Neumann hørte ikke rifleskuddene som drepte Koca, men så hvordan beredskapstroppen dundret inn i den røde Volvoen, kastet sjokkgranater og at røyken steg opp fra stedet.
– Alt mens jeg tok så mange bilder som jeg bare kunne.
Bildene hans vakte voldsom oppsikt da de dagen etter ble trykket i VG, også hos politifolkene som ikke ante at han sto der han sto.
– Jeg husker at jeg måtte være forsiktig da jeg gikk ut av skogen, jeg ville helst ikke bli oppdaget, da heller. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men hadde politiet sett meg ville de nok blitt kraftig irritert.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 11/10 2019, og sist oppdatert 07/10 2019.
