Reise: Gagaus - klemt mellom øst og vest
Her koster øl fem kroner og gjestfriheten er stor - bli med til Gagaus
I et glemt hjørne av Europa ligger enklaver av det som en gang var grensen mellom den russiske tsarens imperium og det Osmanske riket. Duftene og smakene er orientalske, men tradisjonene har et utpreget russisk-ortodoks preg. Det er som om stedet ikke passer inn på kartet.
GAGAUS, MOLDOVA: Stemningen er god. Det klirrer i glass og dufter av vannpipe. Når kvelden kommer, blir det folksomt i restaurantene rundt byparken. Ved første øyekast kunne dette vært Russland. Istanbul. Balkan. Rett der borte ligger en malerisk ortodoks kirke.
Servitøren smiler. Hun er vakker i sine åletrange klær. Hun serverer auberginer, soltørkede tomater, fetaost og grillspyd. Jeg kjenner meg opprømt og lett desorientert.
Ubestemmelig hjørne av verden
Dette er et ubestemmelig hjørne av verden. Innbyggerne er av tyrkisk herkomst og havnet her under det Osmanske rikets fremvekst i Øst-Europa. Men de er også ortodokse kristne. Den russiske tsarens rike bremset påvirkningene fra osmanene.
LES OGSÅ: Nå er det bevist: Middagslur er sunt
Rundt meg sitter resultatet. Et reisemål som har alt en kan drømme om. Deilig tyrkisk mat og genuin gjestfrihet, frigjorte kvinner som slett ikke behandler deg avvisende (her pakkes ingen inn i hijab). Og, ikke minst, man kan nyte sine glass uten at moralpolitiet kommer.
Livet på landsbygda
Tømmermennene er til gjengjeld svært brutale. Det banker like tungt i hodet som det banker på døren da min sjåfør Dima dukker opp neste morgen.
– Veldig velkommen til Gagaus, sier han og smiler fra øre til øre.
– Jeg er glad for å treffe deg. Hva vil du se?
App som oversetter
Dima kommuniserer gjennom en app som oversetter fortløpende mellom engelsk og russisk. Ikke alltid helt korrekt, men det funker overraskende bra.
LES OGSÅ: Verdens mest avanserte konstruksjonsskip er helnorske Edda Freya
Jeg skal få oppleve det virkelige Gagaus, livet på landsbygda. Dima skrur på bilradioen, den spyr ut dundrende, tradisjonell gagausisk musikk. Det lyder som om rytmen har galoppert hele veien fra Balkan.
Minner fra bak jernteppet
Første stopp, en av de mange privatiserte gårdene i landet. En mann dukker opp i porten. Han er kledd i noe som må være Gagaus’ svar på en dress fra Felleskjøpet. – Sjefen her, sier Dima og stopper.
Fakta om Gagaus, Moldova
Norske borgere trenger ikke visum til Moldova (som Gagaus). Det gis opphold i inntil 90 dager i løpet av en seksmåneders periode. I Gagaus kan du reise med "mrshrutka", som er lokale busser som går mellom byene og landsbygdene. Taxi er rimelig, men avtal pris på forhånd. Haiker du, så forvent å betale en pris tilsvarende en bussbillett. Det er lite kriminalitet i Gagaus og befolkningen er stort sett hjelpsomme. Det kan være vanskelig å kommunisere, siden det er få som snakker engels.
Utenfor sitter en gruppe arbeidere og spiser lunsj. I dag eies de tidligere kollektivbrukene av private. Maskinene fra Sovjet-tiden står ennå igjen og minner en på at det ikke er så lenge siden at dette befant seg bak jernteppet.
– Nei, du får ikke tillatelse til å besøke, sier mannen i Felleskjøpet-
dressen.
Fattig land
Vi er i det fattigste hjørnet av det fattigste landet i Europa. Den største ressursen her er jord. Solsikke, hvete, korn, druer. Nærheten til Svartehavet gjør jorden (her og i Ukraina) usedvanlig fruktbar.
At dette er et av Europas matkamre, er blant årsakene til at EU og Russlands kniver om området. Menneskene er selvforsynt både med mat og vin. For hver kilometer står det en brønn. Det må være et av Gagaus’ særtrekk. Alle brønnene som ligger langs veien er dekorert med vakre, russisk-ortodokse symboler, som om brønnene var kilden til selve livet.
Hestehandelen
Neste stopp er gården til Konstantin. Han regnes som et symbol på gagausisk identitet og motstand mot den korrupte eliten i Chisinau. En arbeider kommer ut fra stallen. – Konstantin er her snart. Bare fem minutter unna. En drøy halvtime senere kommer en hvit liten sovjetprodusert bil rullende inn på tunet.
LES OGSÅ: (+) 21 supre fiskeplasser mellom Oslo og Trondheim - via Østerdalen
Konstantin er en robust kar i 50-årene. – Velkommen til gården!, sier han. Håndtrykket fast, smilet vennlig. Han er en kjent karakter her i Gagaus. – Kom inn og se på samlingene mine! Plakatene og maleriene avslører hans interesser i livet.
– I min ungdom drev jeg med bryting og var soldat i den sovjetiske hæren. Men så våknet min lidenskap for hester. Jeg elsker hester!
Hester i verdensklasse
Konstantin forklarer gjennom Dima som oversetter fra appen sin. Da Sovjetunionen kollapset fikk Konstantin mulighet til å drive gården som fortsatt er i offentlig eie. På engene utenfor og på veggene inne vrimler det av hester. Han tar vare på dem, og han maler dem, men han eier dem ikke. Konstantin ringer sin sønn. Han synes det er vanskelig å forklare situasjonen, han trenger hjelp. Og sønnen forklarer villig.
Selv om Konstantins hester har det blåeste blod og er helt i verdensklasse, får han ikke selge dem. Politikerne i Chisinau skylder på tollavgiftene. Hvert år truer de med å nedlegge gården på grunn av dårlig inntjening.
Truer med å selge hestene
– Det er helt absurd, sier sønnen. – Dersom vi hadde solgt én hest kunne vi betalt samtlige utgifter og lønningene til alle som jobber her i et helt år. Politikerne presser oss, de vil tvinge til seg gården. De tilbyr å selge hestene til kjøttprisen. Hvilket ran! Hestene har adelige gener og er verdt flere titalls millioner kroner.
Slik reiser du til Gagaus
Reiser til Gagaus går oftest via hovedstaden i Moldova, Chisinau. Flyreiser fra Oslo til Chisinau koster fra 1500 kroner tur/retur. Det er om lag 100 kilometer fra Chisinau til Komrat, hovedstaden i Gagaus. Det går mange minibusser (kalles «marshrutkas») daglig fra busstasjonen i Chisinau, beregn 2,5 til 3 timer.
En gruppe franske turister dukker opp på gårdsplassen.
– Bonsoir, sier de. Konstantin unnskylder seg, han må ta seg av de nyankomne. Han foreslår at vi rusler litt rundt på egen hånd. Ikke meg imot. Gjennom vinduene hadde jeg fått øye på et gammelt sovjetisk kjøretøy. Men nei.
– Hold dere på forsiden, formaner Konstantin.
Gården skal liksom være et utstillingsvindu for den idylliske sovjettiden. Hestene er velstelte, gården står i all sin kollektive prakt. Så lenge du ikke stikker bak huset.
Fem kroner for en øl
Et skilt som idealiserer bondelivet står i veikanten. Sovjetunionen kunne sin propaganda: Folket i fokus under treenigheten Lenin, Marx og Engels. De falne symbolene harmoniserer med gjenoppstandelsen av det russiskortodokse. Menneskene her har ingen kulturell tilknytning til Moldova som de er underlagt. Det handler om identitet. Selv om bruken av gagausiske klær er forbeholdt spesielle anledninger, har livet på landsbygda endret seg lite. Sovjetnostalgien lever.
LES OGSÅ: Tailstrike er pilotens store skrekk
Dima stopper ved en lokal ølkro. – Hvor mange øl skal du ha? Sonja smiler og skjenker opp en halvliter til den unorske prisen 10 000 moldovske lei, omtrent fem norske kroner. Det er billig å være kar. Den dalende solen speiler seg i de gamle jernbaneskinnene. Bare å nyte idyllen.
til meg.
Det ekte Gagaus
Nedover veien kommer en hest og kjerre skramlende. Mennene vinker og stopper. – Velkommen! Hva gjør du her, spør Pioder og Volkar vennlig.
– Jeg leter etter det ekte Gagaus. Vet dere hvor jeg finner det?
Pioder trekker opp en flaske.
– Det er akkurat her, sier han og skjenker i et glass.
Den hjemmelagde vinen er frisk og litt syrlig, men det smaker, vel ... ekte. Ingen tilsetningsstoffer, laget på den tradisjonelle måten, slik de har gjort i århundrer.
Piker, vodka og sang
Dima vinker fra bilen. – Jeg har fikset en date for deg! Han holder frem mobilen og viser bildet av en ung jente i bikini. Dette stedet blir bare bedre og bedre. Vel er aldersforskjellen i største laget, men politisk korrekthet er ennå ikke kommet til denne delen av Europa.
Ikke lenge etter hopper Valentina inn i bilen. Hun synes det er hyggelig å hilse på meg. Valentina er 19 år og studerer medisin, men drømmer om å bli modell. Hun vil gjerne vise meg rundt på landsbygda.
Alkohol er døråpneren
Utenfor et gammelt trehus sitter en eldre mann. Han vinker på oss. Jeg tar frem vodkaflaska og byr Ivan på en shot. En for hvert ben. Alkohol er nøkkelen, åpner enhver dør og overvinner alle kulturforskjeller. Et universelt språk.
Og der står plutselig Olga, hans kone. – Men kom nå inn, sier hun overstrømmende. – Jeg hadde 70-års dag i går. Vi har igjen masse mat. Dere må smake på den hjemmelagde vinen, osten, tomatene og ikke minst grillspydene.
Det er dekket til festmåltid, og alt er lokalt produsert på gården. I dette glemte hjørnet av Europa er reiseopplevelsene autentiske og tradisjonene sterke. Jeg har ikke opplevd maken til gjestfrihet.
Den russiske bjørnen
Gagaus er kanskje bare noen små flekker på kartet. Ørsmå enklaver som en lett kommer rundt på noen timer. Men de er ikke ubetydelige i dagens politiske virkelighet.
Ukraina ligger i øst, Moldova i nord og Romania i vest. Alle disse landene har orientert seg mot EU og Vesten. Men, utenfor i Svartehavet, ligger Krim-halvøya som hadde blikket rettet en annen vei, og som ba russerne om hjelp da Ukraina startet sin nyorientering mot Vesten.
Trakteres av både Erdogan og Putin
I Gagaus skinner fortsatt Lenin-statuene i byene, og folket har beholdt russisk som andre språk. Både Erdogan og Putin sender bistand for å beholde sin dominerende innflytelse. Det gagausiske ønsket om selvstendighet står nok sterkere enn noen gang, men spørsmålet er om ikke drømmen risikerer å bli slukt av giganten i øst?
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2019, og sist oppdatert 22/09 2023.
