flyktningbarna:
Gabi (3) har kommet alene til Norge med en rød koffert. En dag reagerer pleiemor Hjørdis på en rar lukt fra kofferten
Lille Gabi var «fiendens barn», men norske familier sto nærmest i kø for å hjelpe henne og andre: – Jeg kom til verdens snilleste mennesker.
Gabi Hengst var bare tre og et halvt år og helt alene da hun ble satt på toget fra Berlin til Oslo. Rundt halsen hadde hun en lapp som fortalte hvem hun var og hvor hun skulle. I hånden bar hun på en liten rød koffert.
Noen voksne hun ikke kjente, skulle følge henne frem til et land langt vekk fra foreldre og søsken. Bak seg la hun et Berlin i ruiner, en by som manglet absolutt alt.
Fra 1949 til 1960 og enda lenger ble over 70 000 barn sendt
fra Tyskland til Norge og Sverige.
De ble tatt ut av krigsruinene
og kom primært for å spise seg mette og leve i landlige og trygge omgivelser.
I Norge fikk barna pleieforeldre, og mange ble etter hvert adoptert.
Både kirken, flere skandinaviske organisasjoner og
forbundskansler Willy Brandt støttet flyktning-
reisene.
Se dokumentaren Sommerbarna
på NRK, en film av
Linn Helene Løken.
Varemangel og nød
Året var 1958, og krigen var for lengst avsluttet. Men i Berlin var det nød. Den utbombede byen forsøkte å reise seg igjen, men varemangelen var stor og infrastrukturen helt elendig.
Mange barn led av mangelsykdommer og underernæring.
Veldedige organisasjoner som så elendigheten på nært hold, tok affære. Snart ble det fattet et vedtak om at disse små barna måtte sendes ut av Tyskland på regelrette fetekurer til land som var bedre stilt. Norge og Sverige sto høyt i kurs.
I kø for å hjelpe
Lille Gabi var fiendens barn, men det var det ingen som brydde seg om lenger. Hun var pjuskete og tynn, liten av vekst, og av legene var hun diagnostisert som underernært. Norske familier sto nærmest i kø for å hjelpe henne og hundrevis av andre tyske flyktningbarn etter krigen.
Barna trengte primært mat, klær, omsorg og trygghet. Det kunne mange norske familier by på, og de åpnet dørene sine på vidt gap.
I begynnelsen ble de tyske flyktningbarna kalt sommerbarn. Storbybarn som skulle på ferie i landlige og vennlige omgivelser. Mange av barna som reiste, kom aldri hjem igjen.
Les også: Virkelighetens «Peaky blinders» terroriserte Birmingham
Tre dager på toget
Lille Gabi var yngstemann i en søskenflokk på fem. Familien bodde i en kjellerleilighet i Berlin, og lekeplassen var en lukket bakgård. Gabi hadde aldri sett hav og fjell, bondegårder og skoger.
Etter andre verdenskrig ble et utbombet Berlin delt mellom de allierte landene Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen.
Fra juni 1948 til mai 1949 blokkerte Sovjetunionen alle innfartsveier til de alliertes del av Berlin. Det førte til varemangel og nød i en allerede ødelagt by.
Den kalde krigen tilspisset seg voldsomt i løpet av 1950-tallet, og mange fra øst i byen flyktet til vest.
I 1961 ble muren som delte byen i Øst- og Vest-Berlin bygget. Vest-Berlin hadde allerede da et flyktningproblem
Selv om Vest-Berlin ble raskere gjenoppbygget enn Øst-Berlin, var sosial nød og varemangel et stort problem i mange år også i vest.
Etter en tre dager lang togreise ankom den lille piken Østbanestasjonen i Oslo. Snille tyske studenter hadde tatt jobben med å følge barna helt frem. På stasjonen i Oslo ventet Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner.
Noen hadde bestemt at Gabi skulle til en familie i Svelvik like utenfor Drammen. Gabi var stille som en mus og holdt seg fast i kofferten sin.
Gjemte mat i kofferten
– Jeg husker ikke stort av dette, men den røde kofferten husker jeg, smiler Gabi.
Vi møter henne hjemme i Svelvik der hun bor sammen med ektemannen Aage. De har døtrene Sandra som er 35 år, og Bettina på 28 år. Gabi og Aage er også besteforeldre til tre barnebarn.
Hun husker særlig en rørende episode som forteller mye om hvor sulten hun og familien hadde vært.
– Det at jeg husker den røde kofferten så godt, har nok mye å gjøre med at jeg gjemte mat i den. Jeg var ikke vant til å få så mye god mat. Når jeg ikke klarte å spise opp alt på tallerkenen min, gjemte jeg det i hånden til jeg kom opp på rommet og kunne åpne kofferten og legge maten der. Jeg ville ta den med hjem til familien i Berlin. Der var det aldri nok mat å få, sier Gabi.
Denne mathamstringen pågikk inntil pleiemor en dag oppdaget at det luktet så rart på rommet hennes.
– Da hun åpnet kofferten og så alle de mugne matrestene, forklarte hun så godt hun kunne at dette behøvde jeg ikke å gjøre. Hun sa hun skulle fylle kofferten med ny mat når jeg reiste tilbake, sier Gabi og fortsetter smilende:
– Det rare er at jeg aldri har klart å slutte med denne hamstringen. Hjemme hos oss er alle frysere og skap fylt opp av mat hele året, ler hun.
Ektemannen Aage nikker bekreftende.
Snille pleieforeldre
– Jeg var utrolig heldig. Jeg kom til verdens snilleste mennesker som ikke visste hva godt de skulle gjøre for meg, sier Gabi.
– Jeg er blitt fortalt at jeg gråt veldig mye de første dagene etter at jeg kom til Svelvik, og at jeg var veldig redd om nettene. Det løste pleieforeldrene mine ved å legge meg i sengen sin mellom seg. De hadde to nesten voksne barn, en sønn og en datter på 16 og 18 år, så jeg ble en skikkelig attpåklatt.
Alle fire synes det var veldig stas med den vesle jenta, og da julen kom, ble hun overøst med pakker.
– Ikke bare fra pleiefamilien min, men fra hele bygda dukket det opp folk som gjerne ville gi meg en liten gave. Akkurat det har jeg veldig gode minner om, smiler Gabi, som egentlig heter Gabrielle.
I det hele tatt ble Norgesoppholdet svært vellykket for den lille jenta. Da Gabi skulle reise hjem til Tyskland igjen fire måneder senere, god og lubben på blant annet geitost som hun hadde lagt sin elsk på, søkte pleieforeldrene om å få henne på gjenvisitt.
Gabis foreldre i Berlin svarte ja. Da våren kom året etter, var Gabi fylt fire år og nok en gang på vei til Norge. Men ikke til fremmede denne gangen, bare til verdens snilleste pleiemor og pleiefar.
Les også: Hilmar, Isak og Nils ble igjen da 29 mann gikk i livbåtene. Ingen kunne ha forutsett det som skjedde
Diskuterte adopsjon
– Det ble et veldig hjertelig gjensyn. For første gang fikk jeg oppleve sommer med sjø og fiske, skog og bondegårder med levende dyr og nok mat på alle bord, minnes Gabi.
Fireåringen var fra seg av lykke. Snart glemte hun hvert eneste tyske ord og snakket norsk som en innfødt. For pleieforeldrene var hun et lyspunkt og en sann glede å ha i huset. Når det var fint vær, ble hun ofte vekket tidlig om morgen for å være med pleiefar på fisketur, og snart fikk hun sin egen hundevalp.
Pleiemor var hjemmeværende og viet Gabi all sin tid, pleiefar var lastebilsjåfør og kunne ikke komme fort nok hjem fra jobben. Snart begynte familien å snakke om at de gjerne ville adoptere den lille jenta fra Berlin.
Sterk tilknytning
På spørsmålet om adopsjon svarte imidlertid Gabis tyske foreldre nei. De ville ikke gi fra seg minstejenta. Men de så hvor godt hun hadde det i Norge og svarte ja på at hun nok en gang kunne komme tilbake til Svelvik.
For hver gang Gabi kom, desto mer knyttet ble hun til pleieforeldrene og Svelvik. En dag kom hun hjem til pleiemor og ba pent om hun kunne få lov til å kalle henne mamma.
Gabis beste venninne hadde en mor som hun kalte mamma, og det ville gjerne Gabi også ha. Pleiemor svarte selvfølgelig ja, og siden ble det sånn.
Dobbelt sett foreldre
– Slik gikk det til at jeg fikk en mamma og pappa i Svelvik og en mutti og vati i Berlin, forteller Gabi.
Etter hvert ble oppholdene i Norge lengre og lengre.
– Min biologiske mor ble gravid med tvillinger som hun mistet, og mine fire øvrige søsken i Berlin hadde det ikke bare lett. En gang ble min storesøster Margit med på besøk til Svelvik. Hadde det vært opp til min norske mamma og pappa, hadde hun også fått lov til å bo i Svelvik, forteller Gabi.
Men snart bestemmer de tyske foreldrene seg for at de vil ha både Gabi og Margit hjem til Berlin for godt. Snart skal lille Gabi begynne på skolen.
På skolen
Gabi kom til Berlin, men det de tyske foreldrene ikke visste, var at Gabis hjerte ble værende igjen i Svelvik. Da hun ble meldt inn på skolen, lot hun som om hun ikke forsto hva de sa. Hun var syv år og syk av lengsel etter mamma og pappa i Svelvik.
Etter hvert måtte de tyske foreldrene kapitulere og sendte nok en gang datteren til Norge. De så hvor glad hun var for å være der, og sa ja til at hun kunne meldes inn på en norsk skole. Gabi var overlykkelig. Nå var hun der hun følte seg aller mest hjemme.
Slik gikk årene. Nå som Gabi gikk på norske skole, kunne hun ikke støtt og stadig reise tilbake til Berlin. Da sommerferiene kom, ville hun være hjemme hos mamma og pappa i Svelvik. Kontakten med de tyske foreldrene avtok.
– Men vati sendte meg alltid kort og gave til bursdagen og til jul. Mutti, derimot, hørte jeg ikke så mye fra. Der var det litt sånn ute av øye, ute av sinn. Storesøster Margit var jeg derimot nært knyttet til hele tiden. Vi har god kontakt i dag, forteller Gabi.
Les også: (+) For de som lot seg lokke av Brynhilds kontaktannonser, ventet en grusom skjebne
Et lite ungdomsopprør
Gabis barndom i Svelvik var som en drøm fylt av kjærlighet, kjæledyr, gode venner og landlige omgivelser tett inntil sjøen. Hun vokste opp med norske verdier og en norsk familie der mamma og pappa alltid innprentet barna sine med at de var tre. Gabis to store pleiesøsken betraktet alltid Gabi som sin.
– Da mamma og pappa døde, var det ingen diskusjon. Egentlig hadde jeg som pleiebarn ikke juridisk arverett, men mine to eldre søsken var aldri i tvil. Arven etter foreldrene våre skulle deles på tre. I en slik situasjon er det ikke pengene som teller, men det at man blir likestilt, sier Gabi stille.
Hun har et nært forhold til begge sine norske pleiesøsken. Det har aldri vært noen tvil – Gabi er deres lillesøster.
– Men jeg hadde et aldri så lite ungdomsopprør etter ungdomsskolen, ler Gabi.
– Da dro jeg til Berlin, bodde hos min søster Margit og jobbet på bar. Men jeg lengtet så forferdelig tilbake til Svelvik at det oppholdet ble kort, kan du si.
Svelvik var alltid hjemme
– Da mamma ringte og sa hun savnet meg, ville jeg straks hjem igjen. Siden har jeg vært her i Svelvik, sier Gabi og slår ut med armene.
Det er ektemannen Aage veldig glad for. Det samme er datteren Bettina som er hjemme denne dagen. Hun vil flytte fra Oslo og tilbake til Svelvik. Hun gir mamma et stort og bredt smil.
– Ja, det er vi glade for, samstemmer Bettina.
Denne saken ble første gang publisert 13/10 2022, og sist oppdatert 13/10 2022.
