For noen er det ikke nok å se andre kjempe, de må bidra på blodig vis selv
En irsk familie som var glade i å slåss på tampen av 1800-tallet, kan være opphavet til uttrykket hooligans. Gale fotballtilhengere og slåsskjemper har gitt familienavnet evig liv.
Stemningen var eksplosiv på Heysel stadion i Brussel i forkant av europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool i 1985. Hele dagen hadde det vært slåssing over hele Brussel, mellom italienske og engelske supportere. Kampen hadde i ukevis vært ansett som en høyrisikokamp, og den økende graden av vold når spesielt engelske lag spilte i Europa hadde alarmert mange.
Likevel var politioppbudet lite, og sikkerhetstiltakene bortimot fraværende inne på Heysel stadion.
En time før kampstart gikk det skikkelig galt. Liverpool-supporterne, om man kan kalle en gjeng voldelige pøbler som i all hovedsak var ute etter å slåss for supportere, greide å få revet ned et altfor lite gjerde som skilte dem fra Juventus sine supportere.
Politiet var uten mulighet til å stanse mobben.
De italienske supporterne forsøkte å flykte.
Problemet var at i den andre enden av supporterfeltet var det stengt, og raskt ble flukt til kamp for livet. Murveggen ga til slutt etter, men til slutt lå 39 personer døde, enten kvalt, klemt i hjel eller begravet under den kollapsede murveggen.
Hooliganskulturen hadde for alvor visst sitt styggeste ansikt.
Kampglad familie
Det finnes flere teorier om opprinnelsen til betegnelsen hooligans. Noen peker på en slåssglad irsk dørvakt og tyv ved navn Patrick Hoolihan som levde i London på slutten av 1800-tallet. Andre mente det var en irsk familie som pleide å by opp til slagsmål i dansehaller på samme tid. De først som omtalte seg selv som hooligans, var en ungdomsgjengen O'Hooligan Boys fra Sør-London. Den fikk masse oppmerksomhet etter at en av gjengens medlemmer utførte et drap i august 1898. «Hooliganism» ble raskt synonymt med voldelig adferd.
Fotballen var også forbundet med en viss grad av slåssing og hærverk. Faktisk hadde fotball blitt ulovlig allerede i 1314, da det ofte ledet til masseslagsmål mellom spillerne på lagene, som gjerne kom fra ulike landsbyer. Da sporten ble organisert på slutten av 1880-tallet ble det mindre slåssing på banen, men på tribunen kunne det gå en kule varmt, spesielt når det var lokalderby.
Preston North End var det første laget som fikk noe som lignet på en organisert gruppe med supportere som var ute etter å lage bråk. I en kamp mot Aston Villa i 1885, da de vant hele 5-0, ble det først masseslagsmål på tribunen, før også spillerne ble angrepet med steiner og stokker. En av Preston-spillerne skal ha blitt banket så grundig at han mistet bevisstheten. Året etter angrep Preston-fans supporterne til Queens Park Rangers på en togstasjon, og i 1905 gikk politiet til massearrestasjoner av Preston-fans etter en kamp mot Blackburn. En av de mange supporterne som ble tiltalt for hooliganisme var en 70 år gammel, ravende full bestemor.
Rasisme
Først på slutten av 1960- og begynnelsen av '70-tallet begynte fotballbråkmakere å opptre i mer organiserte former. Supportgrupperinger fra ulike lag bøy hverandre opp til nevedans, enten utenfor stadion eller inne på tribunen, ofte med svært mange involverte. Ettersom slåsskampene gjerne var avtalt og «sivile» stort sett ble holdt utenfor, ble fenomenet ikke ansett som veldig problematisk.
Liverpools legendariske manager Bill Shankly var blant dem som mente at den slags aktiviteter nærmest var en litt mandig måte å vise sin klubblojalitet på. Det var stor forskjell på vandalisme og hooliganisme, mente han og de to hadde ingenting med hverandre å gjøre.
Utover på 1970-tallet skulle overgangen mellom de to begrepene bli stadig mer flytende. Særlig når engelske lag spilte bortekamper ute i Europa fikk de følge av hooligans som slåss, stjal og knuste det meste de kom over. Leeds og Manchester United ble nektet å spille europacupkamper etter supporterherjinger i Frankrike i 1975. Hjemme i England førte en kamp mellom Tottenham og Chelsea til masseslagsmål samme år. Kvartfinale i FA-cupen mellom Ipswich og Millwall i 1978 førte til slagsmål og opprør omkring i alle sidegatene til Millwalls hjemmebane The Den.
Flere nasjonalistgrupper så på disse hooligan-grupperingene som gode rekrutteringsarenaer. Både på klubbnivå og blant landslagssupportere var det ikke uvanlig å finne medlemmer av blant annet National Front. Det fikk mørkhudede fotballspillere erfare, Nottingham Forest-spilleren Viv Anderson og Watford-spiller John Barnes var blant dem som fikk unngjelde fra tribunene.
Tragedie
Hendelsen på Heysel stadion skulle bli et vendepunkt for hooliganskulturen på toppnivå i England. Britiske lag ble nektet å spille i Europa i fem år, og da de etter hvert fikk lov var det uten supportere. I England startet også en stor opprydning. Stadionanlegg ble sikret, flere tiltak skulle sørge for at voldelige elementer ikke skulle få sette beina på et idrettsstadion igjen.
Hooliganskulturen fortsatte hos mindre klubber nedover i systemet. Pøbler som fulgte det engelske landslaget fortsatte å spre frykt og vold når de reiste omkring i Europa, og var stadig involvert i angrep på mer eller mindre tilfeldige forbipasserende. Ikke sjelden oppsto regelrette slag mot politiet og andre lands supportere. VM i 1990 og 1998 ble i stor grad besudlet av overstadig fulle idioter med engelske landslagsdrakter.
Borgerkrig
Mens det engelske fotballforbundet og de store klubbene har kjempet målrettet mot, og til dels greid å stanse fotballvolden, har mange andre land ikke hatt samme vilje eller evne. Når for eksempel tyrkiske eller italienske lag får engelske klubber på besøk, har det ofte gått galt, flere ganger med dødelig utfall.
Verst i dag er nok hooligans-kulturen i østeuropeiske land. I flere land har supportere aktivt blitt brukt som politisk verktøy. Under Balkan-krigen på 1990-tallet ble voldelige hooligans rekruttert til militære og paramilitære grupperinger.
Mest kjent er den serbiske ultranasjonalisten Arkan, leder av Røde Stjernes beryktede supporterorganisasjonen Delije (Heltene) i 1990. Blant 3000 medlemmer var mange med lange fengselsdommer bak seg. Medlemmene var svært sentrale da det før kampen mellom kroatiske Dinamo Zagrep og serbiske Røde Stjerne utviklet seg til regelrette gateslag i sentrum av Zagreb 13. mai 1990. Under kampen gikk Arkan og hans menn resolutt til angrep på hjemmefansen, og fikk til alt overmål hjelp av politifolk av serbisk herkomst. Kampene inne på stadion, og etter hvert i gatene utenfor, varte i timevis. Hundrevis ble skadet av våpen, tåregass, slag og spark. Kort tid etter brøt borgerkrigen mellom Serbia og Kroatia ut.
Men det var ikke første gang supporter-slåssing endte i borgerkrig.
Blodbad i antikken
Det første kjente voldelige supportere dukket opp for hundrevis av år siden.
Supporterne kledde seg i henholdsvis grønne og blå supporterklær, de kom fra ulike samfunnslag og hadde ulik religiøs tilknytning. I tillegg fungerte gjengene som kriminelle bander som drev med utpressing, prostitusjon og annen lyssky virksomhet.
På konkurransedag var det nesten alltid slåssing, svært ofte med dødelig utfall. Men utgangspunktet var hverken fotball eller britiske lokaloppgjør, men hestesport i Konstantinopel for 1500 år siden.
Etter at en fan var blitt drept under et løp mellom hestefirspann i år 531, ble syv menn fra begge supperterleire arrestert og dømt til døden. Da galgen kollapset før de to siste kunne henges, ble det tatt som et tegn på at Gud hadde tilgitt de to − én fra hver supportergruppe.
De to konkurrerende gjengene gjorde felles front, noe som skremte keiser Justinian såpass at han omgjorde straffen til fengsel for de to overlevende. Det hjalp lite. De to fangene ble befridd, og gjengene startet ett opprør mens de ropte «Nika!» (gresk for «seier»), og inntok den enorme Hippodromen. Dette er senere kjent som Nika-opprøret.
Keiseren skiftet strategi. Store deler av de blås supportere ble bestukket, hippodromen ble stengt av og alle som var igjen ble slaktet. Da Nika-opprøret var slått ned, lå 30 000 hooligans døde tilbake.
Nasjonalister
Senest i 2016 stjal russiske hooligans overskriftene da de sjokkerte med sine mange velorganiserte og høyst brutale angrep på andre lags supportere under fotball-EM i Frankrike. Spekulasjonene gikk om de rett og slett hadde ligget i hardtrening hjemme i Russland for å «vinne» tittelen som europamester i fotballvold.
Fotballpøbel har hatt gode kår i Russland. Ved en rekke anledninger er det blitt avslørt at Putin har brukt organiserte supportergrupper til å slå ned på motdemonstrasjoner, blant annet i forbindelse med et valg i 2012.
Det er også kjent at flere hooligansgrupperinger har vervet seg til krigen i Ukraina, blant annet i bataljonen Espanola, som skal bestå av hooligans fra blant annet CSKA, Lokomotiv, Zenit og Spartak Moskva.
Også på ukrainsk side er det fotballpøbler som kjemper. Den mye omtalte Azov-bataljonen skal blant annet ha røtter i den ultranasjonalistiske supportergrupperingen Simmer Polecats Crew som følger fotballklubben Metalist Kharkiv. De er kjent for å bruke nynazistisk symbolikk, og blir til stadighet brukt av russiske medier som ønsker å tegne et bilde av at Ukraina er gjennomsyret av nynazistiske elementer.
Norske hooligans
På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av '90-tallet så man i Norge også en del eksempler på grupperinger med sans for voldelige utskeielser.
Vålerengas «Apeberget» var beryktet for hærverk og angrep på motstandersupportere. I Bergen, Hamar og på Lillestrøm har det også vært organiserte hooligans-grupperinger. Flere ganger har det blitt avtalt slåsskamper mellom de ulike grupperingene, som gjerne også har «vennskaps-hooligansgrupperinger» i andre skandinaviske land. De siste årene har aktiviteten i disse gruppene vært laber etter at klubbene har satt i gang kraftige tiltak for å hindre dem.
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2023, og sist oppdatert 09/05 2023.
