Vi feirer 17. mai for 185. gang. Som i fjor må vi roe ned. Men det er fortsatt vår dag.
Sist oppdatert
Selve grunnlovsdagen, flaggets dag, Norges dag. Bare navnet, søttendemai, utløser levende erindringer om bjerkeløv, iskule splash i asfalten, barnegråt, svigermors evinnelige marengskake (krem overalt), korps og flosshatt-risting på slottsbalkongen.
Årets versjon blir svært u-søttendemaisk. Koronaen parkerer det norskeste norske for andre år på rad, og det er ingenting vi kan gjøre med det.
Aldri hadde vel nordmenn kjent sterkere på nasjonaldagens samlende kraft enn under krigen. Den gang flagget var forbudt, bilene gikk på knott og en skikkelig pjolter bare var et rykte.
Under nazihælen led Norge.
Men gjennom de hemmelige 17. mai-tankene som folk tenkte, håpet og drømmene om friheten, orket man det hele.
Vi slapp ur-17. mai løs i 1945, da det hele var over og farvene kom tilbake på fotografiene og en hel nasjon reiste seg i jubeltåke.
17. mai ble innstiftet som nasjonaldag i 1836, selv om den første 17. mai ble feiret 21 år tidligere, i Trondheim, selvfølgelig, hos en dansk-trønder.
Våre diktere har hatt en dugelig hånd med i laget.
Aller mest Henrik Wergeland, han holdt den første offisielle 17. mai-tale i Christiania i 1833 og Bjørnstjerne Bjørnson som arrangerte det første barnetoget, riktignok kun for gutter, i 1870.
Wergeland var selve 17. mai-symbolet over dem alle under krigen.
I 1941 la folk ned blomster på Wergelandsstatuen hele dagen, rett for øynene på en massiv tilstedeværelse av hird og politistyrker.
Vi får en stille 17. mai i 2021. Men 17. mai like fullt. Nettet, de sosiale mediene, smarttelefonene, det kommer til å boble og syde der ute. Og det er helt fritt for korona.
Gratulerer med dagen! Og gå nå ikke i fellen og forveksle smittevern med frihetsberøvelse. Det kommer en dag. Da gjør korpsene comeback. Norge, vårt Norge, her er vi igjen!