Krigen satte sine spor
Da ondskapen rammet, måtte Knut Eriks far ta et umulig valg
Flukten fra et brennende Finnmark i 1944 og livet som flyktning i eget land har satt sitt preg på regissør Knut Erik Jensen.
Regissør Knut Erik Jensen (82) ble født midt i en krig – nærmere bestemt 8. oktober 1940, omtrent fire måneder etter at tyske soldater kom til Finnmark.
En stor del av filmene han har laget som voksen handler nettopp om det å leve tett på krig og om å bo lengst nord.
– Mine første barneår fikk jeg med min mor, født Anbjørg Marie Lund, faren min Togo Jensen, to brødre og fem søstre.
Naturligvis husker jeg lite eller ingenting fra denne tiden, men jeg er blitt fortalt hva som skjedde og har glimt av minner fra jeg var fire-fem år og vi ble tvangsevakuert, forteller han.
Knut Erik Jensen har vært en av de aller viktigste dokumentarfilmregissørene i Norge fra 1970-årene til i dag. Han har også regissert flere viktige spillefilmer, blant annet Stella Polaris, Brent av frost og Når mørket er forbi.
Barndomsstedet
Honningsvåg ble under krigen en av de viktigste havnene for tysk skipstrafikk, særlig for trafikken over Østhavet.
Havnen fungerte som omlastingshavn for krigsmateriell, og det ble anlagt luftvern, batteri, sperringer og ble lagt miner.
Mellom 500 og 800 soldater var stasjonert der, og siden tettstedet var en sentralhavn for tyskerne, ble det også et bombemål for russiske og britiske fly.
– Det ble dramatiske år. Det mest skremmende for oss var da det var eksplosjoner i havet ikke langt fra huset vårt. Min mor var da gravid med sitt fjerde barn, forteller Knut Erik, som i høst er aktuell med filmen Lengsel etter nåtid, hvor hans datter Ellinor (21) spiller hovedrollen.
Filmen handler om hva krig gjør med mennesker. Selv kaller han den en poetisk filmreise gjennom en ung kvinnes drømmer, minner og traumer.
Hun prøver å finne sin egen vei i livet, til tross for dramatiske hendelser ved andre verdenskrigs slutt.
For dem som opplever krig vil det alltid være tiden før, tiden under og tiden etter krigen.
Les også: (+) Familiebildet som satte sinnene i kok: «Grotesk»
Spesielle forhold
En novemberdag i 1944 ble Knut Erik og familien flyktninger i eget land.
– Vi hadde spesielle familieforhold. Min mor hadde en datter fra tidligere da hun møtte faren min, og han hadde fire barn som han hadde omsorgen for. Moren min hadde i flere år tatt vare på dem, men kort tid før vi ble tvangsevakuerte, kom fars ekskone tilbake, forteller han.
Sammen med moren og alle de syv søsknene var Knut Erik på Måsøy da dette skjedde. Da det ble beordret evakuering i forbindelse med tyskernes tilbaketrekking, måtte faren sørge for sine, og han valgte å ta alle med i den store båten han eide.
Knut Erik sier at det må ha vært vanskelig. På vei fra hjemmet deres, som ble brent ned til grunnen, måtte faren ta stilling til hvilken av de to familiene som skulle settes av og hvem som fikk bli med videre. I båten ble de to familiene holdt adskilt.
Flyalarmer gikk på deres ferd sørover, og det var minelagt farvann. Faren styrte sine to kvinner og alle deres til sammen åtte barn trygt til Tromsø. Derfra reiste de videre under dramatiske forhold, med mye sjøsyke, og havnet på Senja.
– Jeg husker da vi kom i land på Stonglandseidet. Mor og vi fire som var hennes barn ble satt på land, mens faren min og hans første familie dro videre. Vi ble hentet med hest og kjerre. Årsaken til at vi havnet der var min mors tre brødre, som alle bodde og jobbet på Svalbard både før og under krigen. To av dem var gift med to søstre fra Senja, og de hadde en tredje søster, Edith, som tok imot oss.
En ny tid
Han husker glimt fra denne tiden. En gang gikk han i den tette, mørke skogen, helt ulik den skogløse naturen han var vant til fra Honningsvåg, og han var redd fordi det minnet om en trollskog.
Et annet skremmende minne var at en kiste med en død mann ble satt på tunet, og alle måtte se på ham.
– Noen hendelser brant seg bokstavelig tatt inn. Etter noen måneder hos Edith bar det videre til Gryllefjord, hvor min far hadde familie. Der bodde vi på et pakkhusloft i en periode, og det var ikke så bra. Da en ungkar og fisker tilbød oss å bo i hans hus mot at mor tok vare på huset og lagde middag til ham, takket hun ja. Vi ble der til vi havnet i oppsamlingsleiren for tvangsevakuerte utenfor Harstad sommeren 1945, minnes Knut Erik.
Moren hadde fått svært lite med seg da de måtte flykte, og hadde praktisk talt ingen personlige eiendeler. Huset de en gang hadde i Honningsvåg fantes ikke mer. Knut Erik fikk sine tre første skoleår på Trondenes ved Harstad, hvor de bodde i oppsamlingsleiren.
Les også: (+) Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over
Et nøysomt liv
Mens arbeidsføre menn ble sendt tilbake til sine hjemsteder for å bygge opp igjen husene, levde kvinner og barn i leirene.
På dette tidspunktet var Knut Eriks far på vei tilbake fra Molde, hvor han hadde jobbet siden de evakuerte. Han dro nordover med båten full av materialer som han skulle bygge hus av.
– Huset vårt var et av de første som sto ferdig gjenreist. Men min mor og vi som var hennes barn, flyttet ikke inn dit. Det er en annen historie.
Knut Erik stopper opp, sier at han har gode minner fra tiden i evakueringsleiren, selv om de levde kummerlig. Det var ikke annet varmt vann enn det som de varmet opp selv. Det var et nøysomt liv.
– Men vi levde spennende og interessant. Selv om jeg gikk mye for meg selv i fjæra og samlet på rekved, hadde jeg gode venner. Trondenes kirke lå like ved. Like ved kirken hadde russere vært i fangeleir, 800 fanger døde der. Leiren ble brent ned mens vi var der. Tre store «Adolfkanoner» sto igjen i den tyske militærleiren etter krigen, og vi guttene utforsket alt. Vi hadde et fantastisk samhold, sier han.
Han forteller også at en av disse kanonene på et tidspunkt ble restaurert og er med i hans siste film, Lengsel etter nåtid, som blir å se på kino nå i høst.
På skolen i leiren ble de gredd med lusekam hver dag og fikk suppe som skolemat. Faren Togo, for øvrig oppkalt etter en japansk admiral, kom på besøk.
Knut Erik husker at for ham var det en fremmed mann som løftet ham opp i lufta.
– Da vi kom tilbake til Honningsvåg i 1951, bodde vi i brakker. Moren min hadde fire jobber; hun vasket fast på skolen, brettet den lokale avisen Vestfinnmarken, jobbet i kiosk og tok vakter i billettluken på kinoen, sier han.
– ‘Ta deg fri, få en utdannelse’, sa folk til henne, men hun kunne ikke. Vi barna skulle ha det bedre enn hun hadde hatt det i sin barndom. Det var det som var hennes fokus, at vi skulle få bedre muligheter.
Et stolt menneske
Knut Erik forteller at moren var et verdig og stolt menneske, som ville klare seg selv. Hun fant ikke en ny mann, men bodde alene resten av livet.
– Vi kom ut av krigen og etterkrigsårene på en god måte fordi vi hadde henne. Hun var den kloke som ikke snakket ned faren vår. Jeg tror hun sørget for at det ikke ble konflikter mellom oss to søskenflokkene, sier han.
Han så ikke mye til faren i ungdomsårene, men han vet at Togo bidro økonomisk til moren. Da barna ble voksne, ønsket han å gjøre noe godt igjen, for han åpnet hjemmet sitt med å la en etter en bo der i etableringsfasen. Knut Erik tok ikke imot denne muligheten.
– Min far var en lukket person rent følelsesmessig, så hva han tenkte og hvordan han hadde det da han valgte å sette av en av sine familier under evakueringen, vet jeg ikke. Jeg var med og fulgte ham til graven og syntes synd på ham. Han hadde jo også sin historie. Allerede som tolv år gammel gutt begynte han å ro på havet, sier han.
Når Knut Erik snakker om moren Anbjørg, er det med beundring i stemmen. Hun ble forlatt etter å ha tatt vare på alle de åtte barna i flere år, men som den fantastiske kvinnen hun var, brettet hun opp ermene.
– Hun var en dame som mange andre kvinner, som tar vare på og beskytter familien når krig og farer truer, sier sønnen gir om moren han var så glad i. Til sammen bodde de elleve år i tyskerbrakke.
Les også: (+) – Til og med da hun flyttet inn i omsorgsbolig ble moren min utsatt for hets
Minnene som ble tatt
Anbjørg døde i 1992, hun ble 82 år gammel. Faren Togo døde i 1983, 79 år gammel.
I dag bor Knut Erik vekselvis i Honningsvåg og i Tromsø med samboeren Mona Haug (62), moren til hans to barn, Ellinor Lilja (21) og Togo (23).
– Jeg tenker tilbake på barndommen med nostalgi. Til jeg begynte med film etter studier i historie, fransk og russisk, hadde jeg et fritt liv. Å overleve som person har aldri vært et problem for meg, sier han, og legger til:
– Det eneste triste med livet er at det en dag skal ta slutt. Når jeg ser tilbake på krigsårene og hva de gjorde med oss, så var det mye nyttig. Jeg har brukt erfaringene mine som kunstner. Da andre verdenskrig var over, var det dessuten en tilstand av håp og tro på en bedre fremtid.
Knut Erik overtok farens hus før han døde og betalte ut sine søsken uten konflikter. Men bilder, møbler, gjenstander og bygninger fra forfedrene fra før krigens dager, finnes ikke. Sånn sett ble han og de andre krigsbarna fra Finnmark frarøvet minner.
– Men de minnene jeg har forteller også en historie. Moren min hadde et strykejern som hun pleide å sette fra seg på en tallerken. Den tallerkenen hadde et hakekors under, avslutter han.
Den brente jords taktikk
Da det endelig ble fred i Norge i 1945, sto det igjen hus til rundt 10 000 mennesker i Finnmark. Befolkningen talte 70 000. Tyskernes bruk av den brente jords taktikk ved tilbaketrekningen og den massive bombingen av grensebyene i Øst-Finnmark fra sovjetisk side hadde lagt landsdelen i ruiner, kan man lese hos Norgeshistorie.no.
På grunn av minefare og mangel på boliger ble de 50 000 innbyggerne som ble tvangsevakuert høsten 1944 nektet å reise tilbake. Forbudet ble kunngjort i mai 1945, og det ble understreket at alle som forsøkte å reise, straks ville bli sendt tilbake og «stilt til ansvar for sin handlemåte».
Ved utgangen av 1946 var 90 prosent av finnmarkingene likevel tilbake. Myndighetene måtte godta en midlertidig, provisorisk gjenreisning og hjalp folk med boliger, også gjennom etablering av såkalte oppsamlingsleire for tvangsevakuerte.
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2023, og sist oppdatert 15/09 2023.
