Gullbløffen:
Legenden om at det finnes gull ved denne norske gården lever fortsatt
Turister lar seg fremdeles lokke. Og det over 100 år etter at sannheten om gruveeventyret kom for en dag.
Fortsatt kommer utlendinger med hakker til Våland! utbryter Gunnar Waggestad.
Fra stuevinduet sitt ser han bort på fjellet med gruven som ble sprengt ut tidlig på 1900-tallet. Gruven er sentrum for en seiglivet legende om gull, platina, rikdom og eventyr. Bare tull, viser seriøse vitenskapelige undersøkelser. Men drømmen om å finne en gullåre virker som teflon mot sunn fornuft.
Gunnar Waagestads onkel fylte igjen gruven på 1960-tallet for å stanse tilstrømningen av gullgravere. Gunnar har valgt motsatt strategi. Like nedenfor gruvegangen har han rensket fjellet for jord og vegetasjon med gravemaskin for å gjøre det lettere å lete. For det er mineraler i fjellet. Det er det ikke tvil om. Mange mineraler. Men ikke plantina. Waagestads gruveruin er levendegjøringen av ordtaket «Det er ikke gull alt som glimrer».
Og om det finnes gull, er det så lite at det bare gir næring til drømmen for de aller ivrigste.
– Her er alle velkommen, bare de oppfører seg ordentlig, sier Gunnar Waagestad på gården noen kilometer vest for E18 ved Tvedestrand.
De første kom for 115 år siden, lokket av en geskjeftig bergenser og en snodig tysk ingeniør. De kom fra utlandet. De hadde penger. Og de reiste slukøret hjem.
Les også: (+) «Edderkoppen» plyndret Kongsberg-gruvene i 20 år før han ble tatt
Drømmer fra Bergen
Én av de første gulldrømmerne som kom til Våland var bergenseren Hans Christian Tysse.
Tysse hadde utvandret til USA, men vendte nesen hjemover ganske raskt. Siden 1891 hadde han hatt tilhold på Sørlandet med kone og barn, og jobbet som assisterende bystyrer på Fevik jernskibsbygeri. Men hans hemmelige drømt var gruvedrift. Ved siden av jobben leste han seg opp på bergverksfaget og besøkte utenlandske gruver for å lære mer. Full av optimisme etablerte han i 1900 aksjeselskapet Tysse Grube Undersøgelses Compagni Limited. Både norske og engelske investorer lot seg lokke med på bergenserens gruveeventyr.
Tysse sikret seg gruverettighetene på Våland. For å hjelpe seg i jakten på gull i grønne skoger, fikk han med seg den tyske ingeniøren John Jürgen Kuhr. Også han hadde levd en omflakkende tilværelse før han etablerte seg på Sørlandet med kone og to små barn.
Tysse og Kuhr fortalte om oppsiktsvekkende funn på Våland. Prøver med gull og platina indikerte de første drivverdige forekomster av platina i Norge. Nyheten nådde både nasjonal og lokal presse.
Rause gaver
Morfaren til dagens gruveeier Gunnar Waagestad skulle få ta imot de nye tidene personlig: Gunnars bestefar Ole Waaland var bare guttungen der han sto ute på tunet med lillebroren da en mann kom til Våland på en flott sykkel. Den ukjente mannen ga guttene fine gaver og fortalte at snart ville det komme folk for å grave etter gull.
– Jeg fikk en flott kniv med glitrende perlemorsskaft, min bror et kronestykke. Vi var strålende fornøyd begge to. Mannen med sykkelen bar navnet Tysse, fortalte Ole Waaland mange tiår senere.
Og som ikke det var nok glamour:
− I Tysses kjølvann kom to engelske lorder, Blackburn og Matty, med smekre hester og gyngende triller – pålesset velsmykkede, overdådig pyntede ladies og ditto døtre, husket Ole Waaland.
Verdifulle funn
Prøvedrift ble igangsatt. Tysse og Kuhr ledet arbeidet, de to engelskmennene sørget for finansene og bidro som finansielle bjellesauer: Lokale forretningsmenn fulgte dem villig og tok del i optimismen rundt Waalands Platinagruber.
Ryktene florerte: Etter sigende skulle et fransk gruveselskap ha kjøpt, eller kanskje kom til å kjøpe rettighetene til Waaland Platinafelter for svimlende to og en halv million Franc!
Oppstarten på Våland gjorde Tysse til en velrenommert bergverksmann. Han fikk styreoppdrag i gruveselskaper flere steder i landet, alle med betydelig aksjekapital. I Grimstad sikret han seg en tomt for sortering av malm.
Også Kuhr drev med andre prosjekter. Men mens Tysse var en stigende industristjerne, var det noe lummert over Kuhrs forretningsdrift.
Les også: (+) Arild bor alene i spøkelsesbygd
Direktør-hjelp
I Bergen hadde Kuhrs forretninger endt i konflikter og bråk med politiet. Gjelden hopet seg opp, men Kuhr fikk overtalt Tysse til å gjøre opp gjelden for ham.
Sommeren 1907 satte Tysse og Kuhr i gang en storstilt leting etter gull i fjell og gamle elveleier omkring Kristiansand og i Setesdalen. Og igjen så det ut til at de to gruvegründerne hadde sjelden teft:
Her er alle velkommen, bare de oppfører seg ordentlig.
Flere drivverdige forekomster var funnet, hevdet de − og inviterte selveste direktøren for Norges geologiske undersøkelse (NGU), dr. Reusch, på inspeksjon. Fra en kvartsgang på Topdal like utenfor Kristiansand tok NGU-direktøren med seg prøver som etter nøye analyser viste mye gull.
Umiddelbart etterpå solgte Tysse utvinningsrettighetene til investorer fra Kristiania.
Ingen så ut til å feste seg ved én pussighet:
Gull ble bare funnet når Kuhr var til stede. Aldri ellers.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Rør innsmurt med gull
De to gulljegerne fortsatte ufortrødent. Gamle elveleier ble undersøkt ved at sand og leire ble pumpet opp gjennom flere sammenkoblede rør.
Men én dag oppdaget to engelske arbeidere at innsiden av rørene var innsmurt med et gullholdig stoff. Tysse ble både forbauset og lei seg. Det kunne da ikke være hans trofaste kompanjong Kuhr som sto bak?
Tysses tillit til Kuhr var urokkelig. Ikke engang da tyskeren avsto fra sin andel på 1/3 av forekomstene i bytte mot fast lønn på 50 kroner i ukelønn, hadde Tysse ant uråd. Den rådville bergenseren valgte å tie og ville forsøke å finne ut av saken selv.
De som ikke var rådville og handlingslammet, var investorene. Investorene som hadde kjøpt utvinningsrettighetene i Topdal ved Kristiansand etter de første lovende prøvene, var i opprør: Etter overtagelsen hadde alle nye prøver vært negative: Null gull, rett og slett.
9. juni 1908 ble Tysse og Kuhr siktet for bedrageri. En annen bergverksmann, Nicolay Plesner, tok bladet fra munnen. I et leserinnlegg trykket i flere aviser omtalte han de angivelige gullforekomstene på Sørlandet som «mildt sagt overdrevne», og anklaget Tysse for å sette norsk bergverksindustri i vanry.
Tysse svarte med å saksøke Plesner for ærekrenkelse.
I vestelommen hang gullenker på tykkelse av vanlige bikkjekjeder.
Men nå begynte det å brenne under føttene på Tysse og Kuhr:
Direktøren fra NGU, Dr. Reusch, kom på nye befaringer og nå oppdaget også han rør som var innsmurt med klebrig masse tilsatt gullkorn. Dr. Reusch fikk installert nye rør. Morgenen etter var også disse innsmurt med det samme stoffet.
Svindelen var avslørt. Kuhr ble utpekt som gjerningsmann og pågrepet. Domstolen kviet seg imidlertid for å varetektsfengsle John Jürgen Kuhr, og like etter stakk Kuhr til Tyskland. Bergverksmannen Plesner skrev nye leserinnlegg om hvordan bergindustrien led under myndighetenes tafatte holdningen.
Denne må du lese: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Rettssak
Men gruve-svindelen havnet likevel i norske domstoler. I september 1909 måtte Nicolay Plesner svare − for å ha kommet med ærekrenkelser mot Tysse.
Vitnene i saken fremstilte Kuhr som en stor slyngel. Tysse ble oppfattet som en optimist som var sterkt påvirket av Kuhr. Retten uttrykte en viss forståelse, men var tydelig på at Tysse hadde forsømt sitt ansvar som leder og kontraktspart.
Kristiansand byrett frifant Plesner for ærekrenkelser.
Men om Hans Christian Tysses selvfølelse hadde fått en knekk, var det ikke noe å si på selvtilliten. Tysse var fortsatt overbevist om at det fantes verdifulle forekomster på Våland.
Les også: Marius fant Norges største gullklump – på 34,9 gram
Men nå var det franske gruveselskapet blitt skeptiske.
Ole Waaland – dagens grunneier Gunnar Waagestads morfar − bevitnet franskmennenes ankomst på gården:
– De så nesten enda rikere ut enn engelskmennene. I vestelommen hang gullenker på tykkelse av vanlige bikkjekjeder, og i enden av disse dinglet miniatyrelefanter av rene, pure gull, fortalte han mange tiår senere.
Franskmennene krevde utsprengning av en lengre gruvegang. Engelskmennene nektet. Samme dag pakket de sammen, reiste og overlot gruven til lykkejegere.
Hans Christian Tysses tid som suksessrik bergverksmann var over. I 1912 returnerte han til USA hvor han senere tok patent på en skosåle.
Men drømmen om gull på Sørlandet levde videre hos bergenseren.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Gull-skudd
Hans Christian Tysse fant seg ikke til rette i «Junaiten» og flyttet etter noen år tilbake til Sørlandet. Som gammel mann måtte han tilbake til gruven der alt startet. Uanmeldt dukket bergenseren opp på Våland.
– Jeg fant rent gull, store klumper av det pureste gull, sa han til Ole Waaland – guttungen som hadde tatt Tysse imot på hans første besøk, og som nå var blitt voksen og hadde overtatt gården.
Flere tiår senere utarbeidet Norges geologiske undersøkelse en rapport fra Våland: Riktignok fantes spor av gull, men NGU anslo forekomsten som «lite viktig». Platina fant de ikke.
Så hvor kom gullet som Tysse påsto å ha funnet?
Harald Breivik er tidligere feltarbeider for NGU. Oppunder gruven på Våland forteller han at det blant geologistudenter på 70-tallet var godt kjent at man «saltet» gruvene for å vekke investorers interesse. Det ble gjort ved å plante gullkorn i prøvene, eller ved å skyte mot fjellveggen med ammunisjon som inneholdt gull. Når man så dro på befaring etterpå, plukket man løs gull fra fjellet og fikk på den måten gode prøver.
– Det er gull i mange bergarter, men som regel bare mikroskopiske spor. Det kan være mulig å finne større forekomster her på Våland. Jeg tror det ikke, sier Breivik, og legger til:
− … men man vet jo aldri.
Sitatene fra Ole Waaland er hentet fra et intervju fra 1964, offentliggjort i Agderposten.
Les også: Dødsveien i Troms: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Spion-tatt
Etter å ha rømt til Tyskland, dro John Jürgen Kuhr med familien til England.
I august 1914, kort tid etter oppstarten av 1. verdenskrig, ble Kuhr arrestert. Britisk kontraetterretning hadde undersøkt Kuhrs bolig i Newcastle, og funnet ut at han oppbevart store mengder sprengstoff og trådløse apparater.
Sammen med 21 andre tyskere ble han satt i fengsel siktet for spionasje. 11 av dem ble henrettet i selveste Tower of London. Igjen slapp Kuhr unna. Han var blant de 10 som overlevde.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2021
Denne saken ble første gang publisert 15/01 2021, og sist oppdatert 15/01 2021.
