Holocoust:
Tilbake i Auschwitz: Jeg tror fortsatt på det gode i mennesket
Edith Notowicz ble utsatt for doktor Mengeles grusomme eksperimenter som 14-åring, likevel er hun fylt av glede og et smittende humør. Den 90-år gamle kvinnen er i dag den siste gjenlevende i Norge av alle kvinnene som var fanget i Auschwitz.
Denne saken ble først publisert 27. januar 2020, i forbindelse med at det var 75 år siden frigjøringen av Auschwitz.
– Da vi kom, var det et orkester som spilte La Paloma. En elegant mann med hvite hansker hadde en stokk som han pekte med. Mamma skulle den veien, pappa den veien, forteller Edith Notowich (90).
Der, på perrongen, var siste gangen Edith så familien sin. I løpet av våren og sommeren 1944 ble 400 000 jøder sendt i tettpakkede kuvogner fra Ungarn til KZ-leirene.
Den elegante mannen med stokken, som vinket Edith tilside, var den beryktede legen Josef Mengele, også kalt «dødsengelen».
– Han fikk jeg ganske snart stifte bekjentskap med. Mengele brukte barn i sine medisinske forsøk. Han hadde en spesiell forkjærlighet for tvillinger, men jeg kan ikke gå i detaljer her. Det blir for grusomt for meg. Han var også opptatt av å finne nye metoder for sterilisering, og dermed hindre den jødiske rasen i å formere seg. I leiren hadde han mer enn nok av forsøkspersoner, og jeg var en av dem som ble brukt i Mengeles steriliseringsforsøk på jødejenter. Det var ikke snakk om noen bedøvelse. Smertene sitter i meg ennå, og i mørke nattetimer er det iblant som om jeg er tilbake i forsøksrommet i leiren. Går det an at mennesker kan være sånn? Mange ganger tror jeg ikke det. Men jeg har vært der, så jeg vet det hendte, sier Edith i boken Kvinnelige tidsvitner.
Les også: Tidsvitner tilbake i Auschwitz 75 år etter frigjøringen
Fakta om holocaust
Betegnelse på nazistenes folkemord på jødene og andre minoritets-grupper før og under andre verdenskrig.
Ordet «holocaust» betyr egentlig brennoffer, i overført betydning stort offer, slakt eller massakre. Det hebraiske ordet shoah eller shoa, katastrofen, blir også brukt.
I perioden 1938 til 1945 ble om lag 6 millioner jøder drept i utryddelses-kampanjen. Om man regner med alle minoritetene, anslår man at 9 til 11 millioner ble drept, inkludert 400.000 rom og 250.000 funksjonshemmede og homofile.
Holocaustdagen, 27. januar, markerer at den sovjetiske hæren inntok konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i det naziokkuperte Polen i 1945 og satte fri 7.500 fanger. Det anslås at rundt 1,5 millioner mennesker ble drept i denne leiren alene.
Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia, NTB
– Var det en så stor synd å bli født jøde? Vi ble straffet uten å ha gjort noe galt, vi hadde ikke levd ennå. Vi var unge og uskyldige – vi skulle ta med blomster hjem, ikke lik eller aske, utbryter Edith.
Tilbake i helvete
En energisk og blid, liten dame ønsker velkommen inn i leiligheten med utsikt over Nidelven. Boligen er møblert med lyse og hyggelige møbler, veggene vitner om Ediths interesse for kunst. Mange kjenner i Edith i Trondheim, i over 30 år var hun «altmuligkvinne» i Trondheim Kunstindustrimuseum. Men de fleste av byens innbyggere har ingen anelse om hva hun har opplevd.
En gang tidligere har Edith Notowicz gått opp sporene fra sin ungdom. Det er som å være tilbake i helvete. Hun har tråkket på jernbanesvillene som førte henne til utryddelsesleiren, og hun har vært i den lille, ungarske landsbyen der hun vokste opp. Hun har omfavnet valnøttreet som faren plantet på tiårsdagen hennes, og som nå har vokst seg stort. Andre fysiske minner fra barndommen har hun ikke. Ingen gjenstander, ingen bilder, ingen slektninger.
Som mange av kvinnene fra Auschwitz har Edith vært tilbakeholden med å fortelle, selv vil hun helst glemme. Men hun har også følt seg forpliktet til å bidra til at historien ikke skal kunne fornektes. Derfor sa hun ja til å bli intervjuet i boken Kvinnelige tidsvitner og til dokumentarfilmen Dømt til å leve.
Den gode prostituerte
Detaljene fra andre verdenskrig er vi blitt enige om ikke å rippe så mye opp i, mens vi snakker sammen. Det er for smertefullt. Ediths fortelling om krigens redsler er derfor stort sett gjengitt fra dokumentarfilmen og boken. Nå vil vi heller bruke tiden til å snakke om gleden, kjærligheten og det gode i mennesket. Om man kan tro på Gud etter å ha opplevd hva mennesker kan gjøre.
Vi vil snakke om den eldre kvinnen som så Ediths sult og delte med henne det lille hun hadde – den kokte poteten. Edith hadde bursdag, hun fylte 19 år og kvinnen ga henne en kokt potet. Det var den beste presangen hun kunne fått. Vi vil også snakke om den prostituerte som ga Edith mat og klær:
75 år siden frigjøringen
Mandag 27. januar, den internasjonale holocaustdagen, er kronprins Haakon og statsminister Erna Solberg sammen med tre norske konsentrasjonsleirfanger, deriblant Edith Notowich, sammen med en rekke verdensledere i Auschwitz i Polen for å minnes at det er 75 år siden frigjøringen.
Til sammen ble 6 millioner europeiske jøder og andre drept i konsentrasjonsleirer før og under andre verdenskrig. Bare i Auschwitz-Birkenau ble over en million mennesker drept.
Kronprins Haakon skal legge ned krans på vegne av Norge.
– Jeg var 16 og hadde vært på vaskejobb etter skolen. Krigen var over og jeg bodde på et barnehjem i Ungarn. Det var iskaldt, jeg hadde ikke strømper og strikkejakken var lappet over alt. En veldig pen kvinne snakket til meg, spurte hvordan jeg hadde det. Jeg ville svare høflig, men etter noen ord måtte jeg bare unnskyld meg. «Kjære frue, unnskyld meg, men jeg må dessverre gå nå.»
– Fryser du, spurte hun.
– Ja, måtte jeg innrømme.
– Bli med hjem til meg.
– Der fikk jeg mat og varmere klær. Men hun hadde ingen sko som passet, så jeg måtte gå igjen i treskoene mine. Hun sa jeg skulle komme tilbake dagen etter, da fikk jeg også sko. Hun var så pen, lenge etter at jeg slapp ut av Ungarn skrev jeg med henne. Så døde hun, av tuberkulose.
– Hva var verst, å fryse eller å sulte?
– Det var aller verst å fryse. Sulten vente man seg på en måte til. Jeg kunne alltids drikke vann. Men kulden kommer man ikke unna.
Tror på det gode
Edith insisterer på at hun tror på det gode i mennesket. Hun tror også på en Gud, hvilken kan hun ikke si, men hun mener det finnes noe som står høyere enn mennesket.
– Men Gud var på ferie den gang.
Den lille kvinnen i tweedskjørt og vinrød genser blir stille. Blikket vendt innover. Så er hun tilbake:
– Jeg fikk jo ingen barn selv, men jeg er «mormor» for barn jeg elsker.
For barn og barnebarn til vennene i Trondheim er det en feststund å komme på besøk til Edith. Eskild på ni år bestiller pannekaker – og da blir det selvsagt pannekaker for ham og søstrene. Han sitter alltid i hennes armer, men Ediths hjerte er stort nok for alle barna hun er så glad i.
– Hvordan kan man ha et så lyst sinn etter alt du har vært gjennom?
– Jeg er optimist av natur, og av mine foreldre fikk jeg mengder av kjærlighet, varme og humor. Jeg kommer fra et hjem der det alltid ble dekket opp til en ekstra.
Edith var attpåklatten, broren var 14 og søsteren 12 år da hun ble født. Et av hennes første og lyseste minner, er at hun sitter på mamma Wilmas fang mens mor spiller piano.
– Jeg var en ekte rampunge, 24 karat! Red, spilte tennis, svømte. Bestefar hadde vingård, og mamma så pappa første gang i 1916. Det var på et stort ball etter at innhøstingen var over. Da han kom inn i uniform sa mamma: Han skal jeg gifte meg med!
Wilmas valg vakte en viss bekymring i familien, for hun var allerede forlovet. Men da første verdenskrig var slutt, ble det bryllup mellom den kjekke offiseren, som målte 203 cm på strømpelesten, og den bitte lille Wilma.
Kom til helvete
Da Edith var fem år ble moren ble operert og lå på sykehus i ett år.
– Jeg fikk ikke besøke mamma, og savnet henne så jeg sluttet å spise. Onkel kom og hentet meg, på den tiden var han militærattaché i Roma, og der bodde jeg i ett år.
Slik lærte Edith italiensk, et språk hun fortsatt behersker, i tillegg til seks andre språk.
Familien bodde i en liten landsby i Transilvania, den gang i Ungarn, nå i Romania. Hjemmet var internasjonalt og ikke religiøst. Ungarn samarbeidet med Tyskland, men Hitler var ikke fornøyd med dette. I 1943 ble jødenes tilværelse betydelig verre. Edith ble kastet ut av skolen. Alle jøder fikk yrkesforbud og måtte bære gul stjerne. De fikk heller ikke rasjoneringskort på mat eller klær. I mars 1944 marsjerer tyske soldater inn i Ungarn. Deportasjonene begynner.
– Om morgenen 5. mai banket det på døren hjemme. Vi fikk en time til å pakke det mest nødvendige. Jeg vet ikke hvor mange dager togtransporten tok, men jeg husker den godt. Vi var omtrent 60 stykker i hver vogn, uten toalett eller noen ting. Mamma og pappa forsøkte å trøste søsteren min og meg så godt de kunne. Men siden de visste så lite, klarte heller ikke de voksne å skjule sin uro. Det døde folk i vognene. Vi satt oppå de døde, sier hun i boken.
– Toget stoppet med et rykk. I neste øyeblikk ble dørene slått opp. På perrongen var det mange soldater, flere av dem med schæferhunder, et kaos uten like. Midt i kaoset hørte jeg den kjente melodien La Paloma. De smektende rytmene passet slett ikke inn i det helvetet vi var kommet til. En nydelig melodi, men for meg fremkaller den dystre minner. Minner om utslettelse.
Spiste «sushi»
Sammen med andre barn ble Edith ført til et annet område i leiren og plassert i en egen brakke.
– Vi måtte ta av oss våre egne klær, så ble vi «desinfisert» og snauklipt.
Det ene øyeblikket hadde hun langt, sort hår – i neste øyeblikk var hun totalt bar på hodet.
Ingen overlevde
Ingen av de 300 jødiske kvinnene og barna som ble sendt fra Norge til Auschwitz kom tilbake. Det finnes ingen fortellinger fra dem, de ble alle myrdet. Men fire kvinner født i andre land kom til Norge og ble etter hvert norske statsborgere. Deres historie er fortalt til Jakob Lothe i boken Kvinnelige tidsvitner, fortellinger om Holocaust.
Ondskap og omsorg er kontrastene som preger fortellingene fra leiren. Vitnesbyrdene er ekstra viktige, fordi kvinners beretninger er så sjeldne. Det skal mot og viljestyrke til for
å åpne for minner og tanker og tap man har brukt taushet til å beskytte seg mot, skriver Lothe.
Kilder:
Jakob Lothe: Kvinnelige tidsvitner, fortellinger om Holocaust, Gyldendal 2013
Frode Vestad: Dømt til å leve, dokumentarfilm fra 2010, dokufilm.no
– Vi fikk nesten ikke mat det første døgnet, vi måtte ligge i båser – rett ned på planker uten madrasser og uten tepper til å ha over oss. 10–12 barn i hver bås. Vi var livredde og vi hadde ingen voksne å snakke med. Heldigvis havnet jeg i samme bås som en jente som var tre år eldre enn meg, Ilona Weisz, vi ble fort gode venner. Hun passet på meg, og vi forsøkte å holde sammen. Vi kunne ligge og prate om hva vi skulle gjøre når vi slapp ut av leiren. Vi hadde mange planer, ikke minst skulle vi ri på hest. Disse samtalene hjalp oss til å holde motet oppe.
Fra Auschwitz ble Edith ført til den lille byen Hainichen, til en fabrikk for krigsmateriell. Det var fysisk tungt arbeid, men hun var ung og sterk. Verksmesteren var snill, av og til fant hun et eple eller en liten, kokt potet under maskinen. Vinteren 1945 ble fangene sendt på den lange marsjen til Theresienstadt midt i kraftig bomberegn.
Da spiste jeg «sushi» for første gang. Det var bomber som falt i elven rett ved veien og død fisk fløt opp. Vi spiste den rå. Ikke tale om at jeg spiser sushi i dag! Theresienstadt ble frigjort av russiske soldater. Leger og sykepleiere tok seg av oss. De første ukene fikk vi bare suppe, for at vi skulle tåle overgangen til skikkelig kost. Det var mye sykdom, tyfusen herjet.
Venninnen døde
Bare dager før frigjøringen døde venninnen, Ilona. Det var fred og Edith forsto at hun var alene i verden. Hun tok seg tilbake til Ungarn, men da hun kom til barndomshjemmet fikk hun ikke lov til å gå inn. Huset var okkupert av kommunistpartiet.
– Først fikk jeg bo hos en som hadde jobbet med pappa, så kom jeg på barnehjem, waisenhus, og tok fatt på
utdanning. Jeg begynte på jusstudier etter hvert, for jeg ville ha rettferdighet, men dessverre – den fant jeg ikke.
Etter hvert kom Edith seg ut av Ungarn. Hun reiste til Brasil, så til Israel. En dag kom Anatolij, «Tolly», inn på reisebyrået der hun jobbet. Tolly var på besøk hos en kusine, han var født i Russland, et område som senere ble polsk, og hadde kommet til Trondheim i 1953. Flere ganger la han turen innom reisebyrået, så inviterte han Edith ut.
– Jeg forsto ingen ting da han spurte om jeg ville gifte meg med ham. «Ja!» sa jeg. Så ble jeg med ham til Trondheim. Om morgenen gikk Tolly på arbeid og jeg så alle skipsmastene utenfor vinduet. «Hvor er jeg kommet – er det Venezia», sa jeg til meg selv. Vi bodde rett ved Trondheims Mekaniske Verksted. Trondheim er en herlig by, i 30 år gjorde jeg alt mulig på Kunstindustrimuseet. Jeg elsket det! Du får ingen ting gratis når du er ny i et land, du må jobbe for det, snakke med folk. Jeg er glad for venner, for museet som hjalp meg å få røtter, de har akseptert meg, jeg tror de liker meg også – litt.
Telefoner om natten
En periode ble Edith plaget av nattlige telefonoppringninger. Det var en ung mann, han sa han var Mengele. Jeg lot ham snakke. Politiet fant ut hvem han var, de snakket med ham antagelig. «Vil du at han skal straffes», spurte politiet. Jeg sa «nei, han er straffet allerede». Det gikk en lang stund. Så ringte han igjen. Jeg sa: «Hei Markus, kjeder du deg?». Det ble helt stille, siden har jeg ikke hørt noe.
I vår fylte Edith 90 år og det ble feiret med 70 gode venner, god mat og vin.
– Men jeg har så vondt i kneet etter en operasjon, så det ble bare en dans på meg!
Valnøttreet som faren plantet da Edith var 10 år, har vokst seg kjempestort. Edith var tilbake ved barndomshjemmet og treet i forbindelse med filmen Dømt til å leve.
– Jeg drømte at mamma ropte «Edith!», at hun sto med utstrakte armer og ventet på meg. Den drømmen gjorde så godt, den gjorde det. Men jeg greier ikke huske ansiktet hennes, og jeg har ingen bilder. Men det kunne vært verre, jeg kunne hate. Det gjør jeg ikke.
Denne saken ble første gang publisert 27/01 2020, og sist oppdatert 26/11 2021.
