Norsk-tysk jakt på fremtiden under vann
Ubåt-duell i dypet
Om syv år får Norge nye ubåter. Enn så lenge lever Ula-klassen i beste velgående. Vi Menn var med da KNM Utsira målte krefter med den tyske marinens mest moderne ubåt.
Klokka er halv fire en kald morgen i mai. Det svarte skroget til KNM Utsira ligger og dupper i overflatestilling et sted i Bjørnafjorden sør for Bergen. Lanternene kaster en grønn og en rød stripe utover den mørke sjøen.
Eksosen fra dieselmotoren pisker sjøen hvit bak båten. På overflaten er ubåten svært sårbar, og et sted i dypet lurer den tyske ubåten U-36.
«Kom ned, steng lukene».
«Kutt radar».
«Opp periskop».
«Dykk til 12 meter».
«Vi dykker, vi dykker, vi dykker».
Slagkraftig
Ubåtene i Ula-klassen er 59 meter lange. Den fremste tredjedelen er fylt med 14 torpedoer. Bak torpedorommet bor og spiser mannskapet, så kommer kommandosentralen. Bakerst ligger maskinrommet.
Ubåten har åtte torpedorør som også kan benyttes til å sluse ut spesialstyrker. Ula-klassen kan holde seg under vann i ukevis og dykke dypere enn 200 meter.
I overflatestilling er toppfarten 10 knop, mens den under vann kan gå i mer enn 20 knop. Besetningen er på mellom 25 og 30 personer.
Norge har tilstedeværelse med ubåt i nordområdene til enhver tid.
Ordrene er korte og presise når KNM Utsira forsvinner fra overflaten og glir ned i det mørke vannet. Kommandosentralen, eller bare «sentralen» som den kalles, er smekkfull av skjermer og tastaturer. Midt i sentralen står to periskoper.
Når en ubåt dykker, pumpes sjøvann inn i ballasttankene. Så gjør naturloven til Arkimedes resten av jobben.
– Hele mannskapet er på sine posisjoner når vi dykker. I tillegg til de som er i sentralen og betjener det tekniske, står det folk rundt i hele ubåten. De ser etter lekkasjer, forklarer skipssjef Martin Trones.
– Selv om skroget ser ut som ett helt stykke stål, er det mange steder hvor det kan komme inn vann, utdyper han. Luker, periskoper og antennemaster er slike punkter.
Forsvarer norskekysten
De seks ubåtene i Ula-klassen skal forsvare norskekysten, og de er først og fremst designet for å angripe overflatefartøyer. Ubåtene kan skjule seg i havdypet, langs kysten, inne blant holmer og skjær, og i de mange norske fjordene. Derfra kan de snike seg inn på fienden og avfyre torpedoer.
– En ubåt som ligger skjult på bunnen i norske kystfarvann er nesten umulig å finne, forklarer Trones.
Under den pågående øvelsen skyter ubåtene torpedoer både mot hverandre og mot overflatefartøyer. Scenarioene varierer. I dag skal den norske og den tyske ubåten ut i duell. Ubåtene får oppgitt et område hvor de skal patruljere. Samtidig skal de forsøke å spore opp og skyte torpedoer på hverandre. Den som skyter først, har størst mulighet til å overleve.
i overflatestilling. Ordre og kvittering går muntlig. Foto: Knut J Støvne
Fortsatt potent
Ula-klassen ble utviklet og bygd under den kalde krigen. Den første av de seks ubåtene i klassen ble satt i tjeneste i 1989. De siste ti årene er det investert milliardbeløp på å oppgradere de 30 år gamle ubåtene slik at de kan holdes operative i enda ti år til.
Ubåt-overtro
I ubåtvåpenet er det en rekke tradisjoner. Mange er basert på overtro. Ryggsekker er bannlyste, spesielt de med rammemeis. Slagstøvler og paraplyer likeså. Hvis det er så mye vann i en ubåt at det er behov for slike ting, er det lite håp. Disse tingene bringer ulykke, ifølge ubåt-overtro.
Ordet «hest» må ikke uttales om bord i en ubåt. I gamle dager ble de døde fraktet med hest og kjerre, og ubåtmannskaper liker ikke assosiasjoner til døden. Av samme årsak er avskårne blomster aldri å se om bord i en ubåt. De hører til i begravelser.
Hvordan vil Utsira, som riktignok bare er 27 år gammel, greie seg mot tyske U-36, som ble operativ i 2016?
– Ula-klassen er fortsatt svært potente ubåter. Med oppgraderingene som er gjort på sensorer og kampsystem, står de ikke noe tilbake for U-36 på disse områdene, sier skipssjef Trones.
Sjefen for Ubåttjenesten i Marinen, kommandør Oliver Berdal, bekrefter:
– Ula-klassen er på sitt beste nå. På utsiden ser de ut som for 30 år siden, men på innsiden er de fullstappet med ny teknologi, sier han.
Men på ett område er den tyske ubåten milevis foran den norske.
Ikke avhengig av luft
– Det er spesielt fremdriftssystemene som gjør ubåter i 212 A-klassen topp moderne, sier Korvettenkapitän Michael Rudat. Han er skipssjef om bord på U-36.
Det Utsira og U-36 har felles, er batterier og dieselmotor. Men U-36 har i tillegg brenselsceller. Disse omdanner hydrogen og oksygen til elektrisk energi som brukes til å drive den elektriske motoren. Denne måten å produsere strøm på er den største teknologiske revolusjonen innenfor konvensjonelle ubåter de siste 75 årene. Siden metoden ikke er avhengig av luft, kan ubåten være neddykket i månedsvis.
En dieselelektrisk ubåt kan ha flere hundre tonn batterier om bord. Batteriene må lades, og det sørger dieselmotoren for. Men dieselmotoren krever luft, og derfor kan den bare gå når ubåten er i overflatestilling eller bruker snorkel fra en neddykket posisjon rett under overflaten. Der er den svært sårbar.
Torpedo klar
Det er de mest erfarne løytnantene som leder planleggingen av toktet om bord i KNM Utsira. Skipssjef Martin Trones følger med og griper bare inn hvis han mener at det er nødvendig. Offiserene om bord er under trening for å bli skipssjefer en gang i fremtiden. For å bli skipssjef må du igjennom seks-syv års trening etter Sjøkrigsskolen.
Ubåten er en svært komplisert innretning. Den har mer enn hundre delsystemer med titusenvis av komponenter. På innsiden av skroget er det skjermer, brytere, paneler, ventiler, ratt og hendler overalt hvor det er ledig plass. En ubåt er en kompetansebedrift. Mannskapet har svært høy operativ og teknologisk kompetanse.
« Den som skyter først, har størst mulighet til å overleve.
I torpedorommet klargjøres torpedoen som skal skytes mot den tyske ubåten.
Så begynner jakten. KNM Utsira er svært stillegående. Alle bestanddeler som bråker og kan avsløre ubåten, er innkapslet i en lydtett konteiner. Den står på store gummipakninger midt inne i ubåten.
Både U-36 og Utsira er smekkfulle av sensorer. Sonaren er det viktigste verktøyet for å finne andre fartøyer. For ikke å bli oppdaget, bruker ubåtene passiv sonar. En aktiv sonar sender ut lydbølger, akkurat som en radar, mens en passiv sonar bare lytter. Signalene den oppfatter blir analysert og prosessert i et databilde som hjelper sonaroperatørene å tolke det sonaren hører.
– Det krever tusenvis av timer med trening for å bli en god sonaroperatør, sier skipssjef Trones.
Avskåret fra omverdenen
– Den største verdien av en ubåt er at den er skjult – og at ingen vet hvor den er – eller hvor den kan slå til. Da må en fiende ta hensyn til at den kan være hvor som helst. Dette skaper stor usikkerhet og binder opp store styrker, sier Oliver Berdal.
En ubåt kan holde seg skjult i månedsvis. Når luka skalkes og ubåten går under vann, blir man frakoblet denne verden. Ubåtfolk på jobb under overflaten ser ikke TV, de er ikke på internett, alle signaler til omverdenen blir kuttet. Ubåten kan motta informasjon fra land, men den sender ikke svar. Livet om bord på en ubåt er svært intenst, og privatliv er så godt som null. Det hjelper å være omgjengelig. For norske ubåtmannskaper kan være ute på tokt i et tresifret antall døgn hvert år.
Mange norske fjorder er såkalte terskelfjorder; mye grunnere i innløpet enn lenger inn-over i fjorden.
– Derfor blir ikke vannet skiftet ut med flo og fjære, men får en annen saltstruktur enn vannet i havet utenfor. Disse saltlagene gjør ubåtjakt i en norsk fjord svært vanskelig, forklarer Martin Trones om bord i Utsira.
Gjemmested
Selv om den tyske ubåten forsøker å gjemme seg, finner Utsira den, og gjør klar til å sende av gårde en torpedo.
Når en ubåt fyrer av en torpedo mot et overflatefartøy, er den programmert til å eksplodere under skroget. Sprengkraften løfter fartøyet opp så det brekker. Når en ubåt skyter en torpedo mot en neddykket ubåt, er torpedoen derimot programmert til å treffe den i siden. Bortsett fra på øvelser i fredstid. Da går øvingstorpedoene også under for ikke å skade ubåten som blir beskutt.
Øvingstorpedoene er helt identiske med de skarpe, bortsett fra at eksplosivene er tatt ut og erstattet med en datamodul. Den registrer torpedoens bevegelser fra ubåten til målet, og disse dataene analyseres for å evaluere mannskapet. Torpedoene som Utsira og U-36 benytter, er trådstyrte.
– Via tråden kan torpedoene styres fra ubåten. Vi definerer en «søkeboks», et stykke hav som torpedoen går til, og angriper det som befinner seg der. Da bruker torpedoen sin egen sonar for å finne målet, forklarer skipssjef Trones.
Men nå har U-36 også funnet Utsira, og den tyske ubåten har avfyrt sin torpedo. Utsira må skyte sin i selvforsvar. I torpedo-
rommet høres en tydelig «swoosh»-lyd når torpedoen forlater torpedorøret.
Duellen mellom nåtid og fremtid, mellom Norge og Tyskland ender uavgjort: 1–1.
Norge og Tyskland kjøper like ubåter
For første gang skal Forsvaret samarbeide med en annen nasjon
om en større maritim anskaffelse.
Forsvarsmateriell har fått i oppdrag å gå sammen med sin tyske søsterorganisasjon og kjøpe seks nye ubåter. To til Tyskland, fire til Norge.
U-36, den tyske ubåten som Utsira øver sammen med, har betegnelsen 212 A. Den klassen danner grunnlaget for de nye ubåtene, som kommer til å hete 212 CD – Common Design. Norge og Tyskland skal kjøpe ubåter som er helt identiske.
− Vi ønsker en ubåt som er bygd på basis av en velkjent design. Samtidig ønsker vi at den skal være fremtidsrettet, sier prosjektleder i Forsvarsmateriell, kommandør Øystein Storebø.
− Vi kan ikke kjøpe en båt som er gammel «i morgen». Disse ubåtene skal Norge og Tyskland ha i 30–40 år. Derfor må vi ha ny teknologi i kikkerten, fortsetter han. Forsvarets forskningsinstitutt bistår med å se inn i fremtidig teknologiutvikling, spesielt innen samband, sensorer og kommunikasjon.
212 CD får betydelig større rekkevidde og større utholdenhet enn Ula-klassen. De får også luftuavhengig fremdrift, og kan derfor være mye lengre under vann enn Ula. De nye ubåtene skal lages av avmagnetisert stål, noe som vil redusere trusselen fra blant annet miner.
Tyske U-36 har hatt Haakonsvern som fremskutt base i flere måneder. Sjefen for den norske ubåttjenesten, kommandør Oliver Berdal, skryter av det tysk-norske samarbeidet. En ekte forbrødring, kaller han det. I fremtiden blir samarbeidet enda tettere. Den norske og den tyske marinen skal samarbeide så lenge de nye ubåtene vil være i bruk, blant annet om teknisk vedlikehold, som vil skje i Norge.
Det er tyske ThyssenKrupp Marine Systems i Kiel som skal bygge de nye ubåtene. De skal etter planen fases inn fra 2026. Øystein Storebø sier at en kontrakt skal signeres før vi skriver 2020. Tilbudet Norge og Tyskland har fått fra ThyssenKrupp er på 15 000 sider. Kostnadsrammen for de nye norske ubåtene er 41,37 milliarder kroner (2017-verdi). Av dette går ca. 30 milliarder til selve fartøyene. Dette vil være Sjøforsvarets største anskaffelse noensinne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn.
Denne saken ble første gang publisert 14/06 2019, og sist oppdatert 11/06 2019.
